EU-domstolen avsa 26. februar 2019 to avgjørelser knyttet til lovligheten av dansk kildeskatt. De to avgjørelsene gjelder danske selskaper som utbetalte henholdsvis utbytter og renter til morselskaper hjemmehørende i andre EU-land (Luxembourg, Sverige og Kypros). Morselskapene var igjen direkte eller indirekte eid av aksjonærer utenfor EU (Bermuda, Cayman Islands eller amerikanske private equity-fond med ukjent bosted for investorer).

Danske skattemyndigheter hadde i begge sakene ilagt kildeskatt på utbetalingene, selv om EUs mor-datterdirektiv og rente/royalty-direktiv unntar slike betalinger fra kildeskatt når betalingen skjer til et morselskap hjemmehørende i EU. Når det gjaldt kildeskatt på utbytte, bygget Danmark sitt syn på at EU-direktivene ikke kan påberopes av skattyter i "misbrukstilfeller". Når det gjaldt kildeskatt på renter var hovedspørsmålet om morselskapene i EU var den "virkelige rettighetshaver" til rentene. EU-domstolen kom i hovedsak til følgende:

  1. Når det gjaldt kildeskatt på utbytte, konstaterte domstolen at det gjelder et generelt prinsipp om at et EU-direktiv ikke kan påberopes ved misbruk. Dette prinsippet kan og skal anvendes uavhengig av nasjonale omgåelsesregler. Videre kom EU-domstolen til at Danmark kunne ilegge kildeskatt på utbytte selv om lokale skattemyndigheter ikke kunne påvise hvem som faktisk er den reelle rettighetshaver.
  2. EU-domstolen viste til at en selskapsstruktur kan anses som "misbruk" dersom strukturen ikke reflekterte økonomiske realiteter, men var satt opp med formål om å oppnå skattefordeler. Det kan blant annet være tilfelle der et gjennomstrømningsselskap er plassert mellom det utdelende selskapet og en bakenforliggende eier for å unngå kildeskatt.
  3. EU-domstolen fastslo videre at begrepet virkelig rettighetshaver i direktivets forstand skal forstås som det selskapet som faktisk mottar rentebetalingen for sin egen økonomiske fordel og som dermed fritt kan bestemme hvordan midlene skal brukes, og som ikke fungerer som et mellomledd for en annen mottaker. I strid med uttalelser fra OECD, tilla ikke EU-domstolen det noen vekt at selskapet ikke hadde en rettslig forpliktelse til å betale rentene videre. 

I Norge er det ikke kildeskatt på renter (ennå). Norge har heller ikke tiltrådt de konkrete direktivene. Avgjørelsene er derfor ikke direkte relevant for norske skatteregler. Det kan likevel ikke utelukkes at avgjørelsene kan få betydning for norske selskaper som er del av europeiske eller internasjonale strukturer. Dommene klargjør hvilke krav som skal stilles til et selskap for å anerkjenne det som virkelig rettighetshaver, og videreutvikler EU-rettens misbruksdoktrine. Over tid vil avgjørelsene kunne få betydning for tolkningen og anvendelsen av norske skatteregler, for eksempel substanskravet som vilkår for fritak for kildeskatt ved utdeling til selskap i EU.