Er du oppdatert på siste nytt innen immaterialrett? Her får du en oversikt over viktige avgjørelser og regulatoriske endringer.
Meld deg på våre nyhetsbrev
Vi sender regelmessig ut nyhetsbrev med siste nytt innen immaterialretten, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "immaterialrett")
Ønsker du å motta egne nyhetsbrev innen forbruker- og markedsføringsretten?
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "forbruker og marked)
Nytt fra patentretten
Dom fra Høyesterett: Patentbegrensning må utgjøre en reell begrensning av verneomfanget
Høyesterett avsa 26. juni 2025 dom i sak om begrensning av uselvstendige patentkrav etter patentloven § 39 a.
Saken gjaldt det amerikanske legemiddelselskapet Merck Sharp & Dohme LLC sitt patent (NO321999) på virkestoffet sitagliptin (til behandling av diabetes type 2), med supplerende beskyttelsessertifikater (SPC) både for et monoprodukt og et kombinasjonsprodukt med virkestoffet metformin.
MSD hadde inngitt begjæring om å begrense de uselvstendige krav 3-15 i patentet, mens det selvstendige krav 1 skulle forbli uendret. Partene var enige om at endringene ikke begrenset patentvernets totale omfang etter krav 1. Det sentrale spørsmålet for Høyesterett var derfor om patentloven § 39 a åpner for å begrense et uselvstendig krav uten samtidig å begrense det tilhørende selvstendige kravet.
Etter en samlet vurdering av ordlyd, forarbeider, formål, lovsystematikk og juridisk teori, kom Høyesterett til at en administrativ begrensning må innskrenke omfanget av patentvernet som sådan, slik at det etter norsk rett ikke er adgang til å begrense uselvstendige krav alene.
En gjennomgang av internasjonale kilder viste riktignok at retningslinjer fra European Patent Office (EPO) og underinstanspraksis åpner for kun å begrense uselvstendige krav, slik at denne typen begjæring måtte påregnes å bli tatt til følge av EPO. Dette var likevel ikke avgjørende for tolkningen av patentloven § 39 a. Høyesterett viste til at praksisen fra EPOs underinstanser var begrenset, og at det ikke forelå noen autoritativ avklaring fra EPOs Enlarged Boards of Appeal. Videre fastslo Høyesterett at Norge uansett ikke er bundet av EPOs løsning, siden EPOs administrative regler og veiledninger, herunder EPC artikkel 105a om patentbegrensning, ikke er bindende for norsk rett eller hører til de materielle bestemmelsene EFTA-statene plikter å harmonisere etter EØS-avtalen. Ettersom artikkel 105a gjelder EPOs behandling av europeiske patenter, og fordi det var sprikende nasjonal praksis blant andre EPC-stater, tilsa heller ikke presumsjonsprinsippet eller rettsenhet at løsningen i de internrettslige kildene måtte fravikes.
Høyesterett la derfor til grunn at patentloven § 39a krever en reell innskrenkning av patentvernets omfang, og konkluderte med at Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) korrekt avslo begjæringen om å begrense kun de uselvstendige kravene. Det vil bli interessant å se om en eventuelt avvikende avklaring fra EPOs Enlarged Board of Appeal kan gi grunnlag for å revurdere kursen på sikt.
Dom om inngrep i og gyldigheten av patent på fremgangsmåte og anordning for å forlenge et ventiltres eller en navlestrengs levetid
Oslo tingretts dom 27. august 2025 gjaldt en sak mellom Subsea Solution AS mfl. og Optime Subsea AS om inngrep i og gyldigheten av et patent (NO332487) som gjelder en fremgangsmåte og anordning for å forlenge et ventiltres eller en navlestrengs levetid. Subsea Solutions påsto at Optimes system SCILS (Subsea Control & Intervention Light System) utgjorde inngrep i anordningskrav 5 i patentet. Optime påsto seg frifunnet for patentinngrep, og fremsatte motkrav om ugyldigkjennelse av patentet og krav om erstatning for overtredelser av markedsføringsloven § 25.
NO332487 har vært gjenstand for en tidligere tvist mellom Subsea Solutions og Siemens Energy om inngrep og gyldighet, se LB-2019-161549. I den saken ble Siemens Energy frifunnet for inngrep og patentet opprettholdt som gyldig, samtidig som lagmannsretten ga en utførlig redegjørelse for sin tolkning av anordningskrav 5.
Oslo tingrett bygde i all hovedsak på samme tolkning av patentet som lagmannsretten hadde bygd på i saken mellom Subsea Solutions og Siemens Energy. Tingretten kom til at SCILS ikke utgjorde inngrep fordi SCILS ikke var "tilkoplbar" til en produksjonsnavlestrengs effekt og styreledninger, og viste til at slik tilkopling ville krevd omfattende ombygginger av SCILS. Det forelå heller ikke inngrep etter ekvivalenslæren eller gjennom vesentlige forberedelsestiltak etter patentloven § 56 a andre punktum. Tingretten kom også til at ytterligere to trekk i anordningskravet ikke var til stede i SCILS.
Optime Subsea nådde ikke frem med at patentet var ugyldig på grunn av utilstrekkelig beskrivelse, eventuelt manglende nyhet eller oppfinnelseshøyde. Tingretten anla en "tilbakeholden" prøving av gyldigheten, i likhet med lagmannsretten i saken mellom Subsea Solutions og Simens Energy.
Optime Subsea krevde erstatning for overtredelse av markedsføringsloven § 25 for (1) Subsea Solutions' pågang overfor Optime Subsea og Optimes Subseas kunder med påstander om patentinngrep i forkant av søksmålet og for (2) måten daglig leder i Subsea Solutions og Subsea Solutions tilegnet seg opplysninger om SCILS på når daglig leder opptrådte som konsulent for en tredjepart i en kundedialog med Optime Subsea. Erstatningskravet som var begrunnet i pågangen overfor Optime og Optimes kunder førte ikke frem. Det andre erstatningskravet førte derimot frem, og Optime Subsea ble tilkjent kr. 69.700 i erstatning for måten Subsea Solutions tilegnet seg opplysninger om SCILS på.
Selv om Optime Subsea ikke hadde vunnet saken mot Subsea Solutions fullt ut, ble Optime Subsea tilkjent to tredjedeler av sine sakskostnader. Tingretten la til grunn at tungtveiende grunner talte for en slik løsning, og viste til at inngrepssøksmålet bygde på en videre tolkning av patentet enn det som ble lagt til grunn i den tidligere saken mellom Subsea Solutions og Simens Energy. Et krav fra Optime Subsea om at daglig leder og styreleder i Subsea Solutions skulle pålegges solidarisk ansvar for de tilkjente sakskostnadene, førte ikke frem.
Thommessen representerte Optime for tingretten. Dommen er ikke rettskraftig.
To ugyldighetsdommer fra lagmannsretten
To nylige avgjørelser fra lagmannsretten endte med ugyldighet på grunn av manglende oppfinnelseshøyde.
Saken i LB-2024-125937 (20. mai 2025) gjaldt gyldigheten av et produkt- og fremgangsmåtepatent på en dieselblanding med påståtte forbedrede kuldeegenskaper. Lagmannsretten fant at den tekniske effekten ikke var sannsynliggjort over kravets bredde. Effekten kunne kun utledes av et fåtall kombinasjoner, mens spekteret av mulige blandinger var svært omfattende. Det objektive tekniske problemet ble derfor omformulert til å gjelde tilveiebringelse av et alternativ til nærmeste mothold, og retten kom til at fagpersonen rutinemessig ville teste seg frem til denne løsningen uten oppfinnerisk innsats.
Også i LB-2023-15346 (29. juli 2025) kjente lagmannsretten Bayers doseringspatent for én gang daglig dosering av rivaroksaban ugyldig. I motsetning til saken nevnt over, var det ikke bestridt at oppfinnelsen skulle løse det objektive tekniske problem, nemlig å frembringe et sikkert og effektivt doseringsregime for behandling av alle typer tromboemboliske lidelser med virkestoffet rivaroksaban. Retten mente imidlertid at tidlige fase I‑presentasjoner og konferansebidrag pekte mot den aktuelle doseringen i en slik grad at fagpersonen ville ha en rimelig forventning om å lykkes. Løsningen fremsto derfor som en nærliggende optimalisering av kjent teknikk, og kravet til oppfinnelseshøyde var ikke oppfylt.
Manglende rettsvern felte krav om royalty etter overdragelse av patent
Nedre Telemark tingrett avsa 27. juni 2025 dom om opphør av krav om royalty etter overdragelse av patent.
Saksøker Nimtec AS hadde i en avtale med Eblanks AS solgt sine patentrettigheter mot royalty på 10 % av salgsinntektene for de patenterte produktene. Etter Eblanks’ tvangsoppløsning, tok boet beslag i patentene og solgte dem til Green Ammo AS uten hefte av royalties. Nimtec fremmet krav om royalty mot Green Ammo, men fikk ikke medhold. Retten la til grunn at kravet var bortfalt ved kreditorekstinksjon i mangel av panterett.
Patentene var gjenstand for boets beslagsrett etter hovedregelen i dekningsloven § 2-2. Retten avviste Nimtecs anførsel om at royaltykrav mot konkurs-/tvangsoppløsningsdebitor kan ha rettsvern uten registrering. Med henvisning til patentloven § 44a, og med støtte i blant annet varemerkelovens forarbeider, la retten til grunn at royaltykrav må være registrert senest dagen før boåpning for å ha rettsvern. Siden slikt rettsvern manglet, ble royaltykravet ekstingvert og besto bare som dividendekrav mot boet. Boet kunne derfor selge patentene uten royaltypåhefte, og Green Ammo ble frifunnet.
Nytt om arbeidstaker-
oppfinnelser
UiT erstatningsansvarlig for brudd på lojalitetsplikt ved kommersialisering av arbeidstakeroppfinnelse
Hålogaland lagmannsrett konkluderte i dom 1. juli 2025 med at staten v/Kunnskapsdepartementet var erstatningsansvarlig overfor en forsker fordi Universitetet i Tromsø brøt lojalitetsplikten i deres avtaleforhold da universitetet inngikk et avtaletillegg med lisenshaver som svekket forskerens royaltygrunnlag. Erstatningsutmålingen utsto til senere behandling.
Bakgrunnen var at forskerens doktorgradsarbeid hadde ført til et enzymfunn, som UiT lisensierte til et kommersielt selskap i 2010. Selskapet videreutviklet senere en mutant og fikk patent, og UiT overtok forskerens medoppfinnerandeler i 2014. I 2020 oppsto det uenighet om hvilke produkter som ga royalty etter 2010-lisensen. I stedet for å prøve spørsmålet rettslig, inngikk UiT og selskapet i 2023 et tillegg som endret royaltyopplegget. Forskeren mente at tillegget reduserte hans inntekter og var illojalt.
Lagmannsretten vurderte om UiT brøt lojalitetsplikten overfor forskeren ved å inngå avtaletillegget i 2023, og om opptredenen var uaktsom og dermed erstatningsbetingende. Retten la til grunn at i et slikt trepartsforhold, der arbeidsgiver hadde overtatt og forvaltet rettighetene til en arbeidstakeroppfinnelse og arbeidstakeren var avhengig av arbeidsgivers avtaler for å få sin andel etter arbeidstakeroppfinnelsesloven §§ 4 og 7, gjaldt det en streng aktsomhetsplikt.
UiT oppfylte ikke disse strenge aktsomhetskravene. Universitetet innhentet ikke en uavhengig juridisk vurdering til tross for et komplekst og omstridt rettskildebilde og tydelige innspill fra forskeren, de kommersielle vurderingene bygget på optimistiske prognoser uten usikkerhets- og sensitivitetsanalyser, og svakere elementer i tilleggsavtalen sammenlignet med 2010-lisensen ble ikke tilstrekkelig utredet. UiT visste også at tillegget kunne slå mer negativt ut for forskeren enn for UiT, uten å gjøre dette tydelig eller la det få betydning for beslutningen. Forskeren ble riktignok informert om forhandlingene underveis, men hans innspill ble ikke tillagt vekt.
Konklusjonen var at UiT brøt lojalitetsplikten og opptrådte uaktsomt overfor A, slik at staten var erstatningsansvarlig. Dommen understreker blant annet viktigheten av at arbeidsgivere ivaretar arbeidstakerens interesser ved kommersialisering av arbeidstakeroppfinnelser.
Nytt fra opphavsretten
Millionvilla, Finn-bilder og opphavsrett: Oslo tingrett setter standard for vederlag til boligfotografer
Oslo tingrett avsa 4. juli 2025 en dom som har betydning for media, fotografer og eiendomsbransjen. Når aviser bruker boligfotografier hentet fra Finn-annonser uten fotografens samtykke, må det betales vederlag. Dommen gir viktige signaler om dagshendingsregelen i opphavsretten, god skikk og rimelig vederlag.
Bakgrunnen for saken er en artikkel publisert av Kapital i august 2024, hvor avisen omtalte at investor Katarina Andresen og ektemannen la ut sin Bygdøy-bolig til leie for kr. 80.000 i måneden. Seks boligbilder, opprinnelig tatt av fotograf Kristine Elvemo for Finn-annonsen, ble brukt i artikkelen – uten at Elvemo var spurt, kreditert eller fikk betalt. Elvemo krevde kr. 22.500 i vederlag, Kapital avslo, og saken havnet i Oslo tingrett.
Retten slo fast at Elvemo hadde opphavsrett til bildene. Den såkalte "dagshendingsregelen" i åndsverkloven § 36 ga Kapital rett til å bruke bildene uten samtykke; utleie av en bolig til en såpass høy sum var en “dagshending” – altså en hendelse av offentlig interesse, selv om den ikke har stor nyhetsverdi for hele befolkningen.
Retten understreket at dagshendingsregelen ikke gir pressen carte blanche, og i dette tilfellet gikk bruken av seks bilder lenger enn det informasjonsformålet tilsa, og Kapital burde forstått at de var tatt av en profesjonell fotograf. Retten kom til at Kapital hadde opptrådt grovt uaktsomt, og fotografen hadde derfor rett til det dobbelte av et rimelig vederlag.
Retten ville ikke ta utgangspunkt i Norsk Journalistlags frilanssatser, men fastsatte et noe lavere beløp på kr. 1000 eks mva. per bilde for lovlig bruk etter dagshendingsregelen. For bildene som falt utenfor tvangslisensen, ble det tilkjent det dobbelte av et rimelig vederlag etter åndsverkloven § 81. Fotografen fikk også tilkjent sakskostnader.
Avgjørelsen har prinsipiell interesse. Utover at retten foretar en konkret vurdering av formål og omfang, legger retten seg på et betydelig høyere nivå for vederlag enn i tidligere praksis, hvor kr. 400 per bilde har vært akseptert.
For media innebærer dommen at man må være mer bevisst på å innhente samtykke og betale vederlag, selv når bilder er “offentlig tilgjengelige”. For fotografer gir dommen støtte for å kreve et høyere vederlag enn det som tidligere har vært vanlig, også når bildene er brukt i forbindelse med dagshendinger. Og for eiendomsbransjen er det en påminnelse om at rettigheter til bilder ikke automatisk følger med når boligen skal markedsføres eller omtales i media.
Thommessen representerte Kristine Elvemo. Dommen har referanse 25-065855TVI-TOSL/05.
Vederlagsfri bruk - men ikke for alltid: Oslo tingrett trekker opp grensen for implisitt samtykke
Oslo tingrett avsa 27. juni 2025 dom i saken mellom Carl Herman Groth og Tromsø Svømmeklubb. Striden gjaldt klubbens bruk av Groths fotografier og videoer uten vederlag. Retten slo fast at Groth i flere år hadde akseptert vederlagsfri bruk, men at han fra november 2023 hadde rett til å kreve betaling etter at han uttrykkelig krevde kreditering og vederlag. Dermed ble klubben dømt til å betale kr. 60.000 i vederlag og erstatning, samt ilagt forbud mot videre bruk av materialet.
Dommen illustrerer en sentral problemstilling i opphavsretten: hvor langt kan et implisitt samtykke strekkes, og når kan en rettighetshaver trekke tilbake en stilltiende aksept? Retten konkluderte med at tidligere praksis ikke bandt Groth til evig vederlagsfri bruk. For klubber og foreninger er lærdommen klar: selv om fotografer lenge har latt materiale bli brukt uten betaling, kan dette endre seg når rettighetshaver setter foten ned – og da må man betale for videre bruk.
Generaladvokatens uttalelse i Mio/Konektra-saken: Møbler har samme opphavsrettslig vern som annen kunst
Generaladvokaten i EU-domstolen fremla sitt forslag til avgjørelse i de forente saker C‑580/23 og C‑795/23, kjent som Mio/Konektra-sakene den 8. mai 2025. Spørsmålet om opphavsrettsbeskyttelse for brukskunst er i stadig utvikling i EU. Nylig har franske domstoler fastslått at "Kelly"- og "Birkin"-veskene har opphavsrettslig vern, mens tysk høyesterett kom til at Birkenstock-sandalene ikke oppfyller kravene til åndsverk, men "bare" er vernet som design. I og med at opphavsrettsbeskyttelse gir vern mot etterligninger i 70 år etter opphavsmannens død (mens designretten bare gir fem års beskyttelse mot kopier), har spørsmålet stor økonomisk betydning for innehavere av kjente merkevarer.
Generaladvokaten slår fast at vurderingen av verkshøyde er den samme for brukskunst som for annen type kunst, men for brukskunst er det ingen presumsjon om at selve utviklingen av produktet er kreativ i seg selv, slik det ofte er for andre typer verk. Elementer som reflekterer kunstnerens personlighet og som uttrykker frie, kreative valg er opphavsrettslig vernet. Generelle designvalg bundet av funksjon, tekniske hensyn eller markedstrender, faller derimot utenfor.
Generaladvokaten presiserer, i motsetning til den tyske domstolen i Birkenstock-saken, at "kunstnerisk verdi" ikke skal tillegges vekt ved verkshøydevurderingen. Estetiske hensyn er heller ikke relevante.
Ifølge generaladvokaten vil også inngrepsvurderingen være lik for brukskunst og andre verk. Spørsmålet er om reproduksjonen av de frie og kreative elementene som reflekterer opphaverens personlighet gjenfinnes i det etterlignende produktet – ikke om produktene fremstår som like.
Sakene reiser prinsipielle spørsmål i skjæringspunktet mellom opphavsrett og designrett. EU-domstolens dom vil uansett utfall få betydning for verkshøydevurderingen av brukskunst og forhåpentlig bidra til å tydeliggjøre skillet mellom opphavsretten og designretten.
Nytt om forretnings-hemmeligheter
Krav om bevisfremleggelse for forretningssensitive opplysninger og forholdet til EØS-retten
Den 26. juni 2025 avsa Høyesterett en kjennelse om bevistilgang av relevans for vurderingen av parters plikt til å fremlegge forretningssensitive opplysninger.
Ett av selskapene i tvisten hadde for retten fremlagt en sladdet versjon av en søknad om skattefradrag (SkatteFUNN). Den andre parten krevde da full tilgang til søknaden, og henviste til at retten til slik tilgang fulgte av EØS-retten og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).
I likhet med tingretten og lagmannsretten, kom Høyesterett til at dokumentet ikke kunne kreves fremlagt. Etter nasjonale regler er domstolen tillagt et skjønn i vurderingen av om et dokument skal innhentes, jf. tvisteloven § 22-10. I vurderingen skal hensynet til sakens opplysning avveies mot behovet for hemmelighold.
Høyesterett vurderte både EØS-rettslige kilder og EMD-praksis, og konkluderte med at kildene ikke ga grunnlag for en strengere regel enn den som fulgte av nasjonal rett. Så lenge bevistilgangen ikke begrenses på en måte som griper inn i selve kjernen av retten til en rettferdig rettergang, er det opp til de nasjonale rettssystemene å fastsette de nærmere reglene for bevistilgang.
Tolldeklarasjon inneholdt ikke forretningshemmeligheter
Eidsivating lagmannsrett avsa 24. juni 2025 dom i en sak mellom Noralfa Rørdeler AS og Norwegian Forwarding AS, hvor spørsmålet var om speditøren kunne holdes erstatningsansvarlig for at en sluttkunde fikk tilgang til tolldeklarasjon med opplysninger om produsent og pris. Lagmannsretten frifant speditøren og avviste erstatningskravet.
Noralfa Rørdeler hadde i flere år importert VVS-produkter fra Kina for videresalg til norske bedrifter, blant annet Heidenreich AS. I juli 2023 fikk Heidenreich, som sluttkunde, utlevert tolldeklarasjonen for en leveranse, hvor produsentens navn og pris fremgikk. Noralfa mente dette var et kontraktsbrudd og at tolldeklarasjonen inneholdt forretningshemmeligheter, og krevde erstatning fra speditøren, Norwegian Forwarding AS for tapte fremtidige inntekter etter at Heidenreich stanset alle bestillinger.
Lagmannsretten vurderte at det ikke forelå kontraktsbrudd. Lagmannsretten kom videre til at opplysningene i tolldeklarasjonen ikke utgjorde forretningshemmeligheter etter forretningshemmelighetsloven. Ettersom prisene på varepartiet som skulle til Heidenreich ikke kunne leses ut av tolldeklarasjonen, var det kun navnet på produsenten som eventuelt kunne anses som en forretningshemmelighet. Retten la til grunn at navnet var lett tilgjengelig for bransjeaktører, blant annet fordi Heidenreich hadde god markedskunnskap og informasjonen kunne finnes på internett. Noralfa hadde heller ikke gjort nok for å holde opplysningen hemmelig, for eksempel gjennom konfidensialitetsklausuler eller tydelig merking. E-postene mellom partene ble ikke ansett som tilstrekkelige tiltak.
Dommen gir viktige avklaringer om ansvarsforholdet mellom importør og speditør, særlig når det gjelder håndtering av forretningssensitiv informasjon. Lagmannsretten slår fast at det må foreligge klare og uttrykkelige avtaler dersom importøren ønsker å beskytte informasjon om produsent og pris mot sluttkunden. Generelle eller vage instruksjoner, eller påstander om muntlige rutiner, er som hovedregel ikke tilstrekkelig for å etablere et kontraktsrettslig vern. Videre tydeliggjør dommen at det ikke uten videre er klanderverdig at tolldeklarasjoner følger med leveranser til sluttkunde, og at det er importørens ansvar å presisere særskilte behov overfor speditøren. Forretningshemmelighetsloven gir heller ikke vern dersom opplysningene er lett tilgjengelige i bransjen, eller dersom det ikke er truffet rimelige tiltak for å holde dem hemmelige. For næringslivet innebærer dommen at aktører som ønsker å beskytte informasjon i verdikjeden, må sørge for tydelige avtaler og rutiner, for eksempel gjennom konfidensialitetsklausuler og klar kommunikasjon med sine leverandører.
Nytt fra varemerke- og designretten
KFIR: Stratos-blå kan registreres som varemerke for "porøs melkesjokolade"
Klagenemnda for industrielle rettigheter (KFIR) har i avgjørelse 30. juni 2025 gitt Orkla rett til å registrere blåfargen Pantone 2144 C som varemerke for "porøs melkesjokolade". Patentstyret avslo først søknaden fordi fargen ikke ble ansett å ha særpreg, og viste til et sterkt friholdelsesbehov for farger. Orkla påklaget og begrenset søknaden til å gjelde kun for "porøs melkesjokolade".
KFIR tok utgangspunktet i at fargen ikke har iboende særpreg, men vurderte om fargen hadde oppnådd særpreg gjennom langvarig bruk. Nemnda understreket at kravene til særpreg for farger følger de samme prinsippene som for andre varemerker, men at terskelen ofte er høyere. Et sentralt spørsmål var hvor stor andel av forbrukerne som må koble fargen til én aktør. Patentstyret mente det måtte stilles krav til mer enn 72 % (med henvisning til Gule Sider-dommen, Rt-2005-1601), men KFIR avviste dette og la til grunn at det vil kunne være tilstrekkelig med sannsynlighetsovervekt (mer enn 50 %).
Orklas markedsundersøkelse viste at over 70 % av respondentene knyttet fargen til Stratos/Nidar/Orkla. Dette, sammen med høy markedsandel, høye salgstall gjennom flere tiår og omfattende markedsføring førte til KFIR konkluderte med at blåfargen har oppnådd særpreg gjennom bruk og kan registreres som varemerke.
Vedtaket fra KFIR gir flere viktige klargjøringer for aktører som ønsker enerett til farger som varemerke. For det første bekrefter avgjørelsen at terskelen for å oppnå vern for rene fargemerker fortsatt er høy, særlig på grunn av det store friholdelsesbehovet. Saken viser samtidig at grundige og metodiske markedsundersøkelser kan være avgjørende for å sannsynliggjøre at fargen oppfattes som et kjennetegn, og ikke bare som et dekorativt element. Langvarig, målrettet og omfattende markedsføring kombinert med solid dokumentasjon kan dermed gjøre at selv "vanlige" farger etter en tid først og fremst oppfattes som knyttet til én produsent eller ett produkt.
At KFIR i tillegg til markedsundersøkelsen også vurderte markedsandeler, reklameinvesteringer og hvordan forbrukerne konkret knytter fargen til Orkla og Stratos, illustrerer at det er nødvendig med en helhetlig og grundig tilnærming for å oppnå beskyttelse for fargemerker. Utstrakt bruk er imidlertid ikke tilstrekkelig, dokumentasjonen må i tillegg vise at fargen faktisk fungerer som opprinnelsesangivelse for en betydelig andel av omsetningskretsen.
KFIRs vedtak er i tråd med Oslo tingretts tidligere dom i samme sakskompleks. At Orklas vern er begrenset til "porøs melkesjokolade", innebærer at det i utgangspunktet fremdeles er fritt frem for andre sjokoladeprodusenter å bruke blåfargen på ikke-porøse varianter.
Bruk av agelab.no og Age Lab-kjennetegn utgjorde inngrep i Age Labs' varemerkerett
Oslo tingrett avsa 14. juli 2025 dom i saken mellom Age Labs AS og Vitality Nordic AS. Saken gjaldt om Vitality Nordics bruk av betegnelsen AGE LAB krenket Age Labs’ varemerkerett til merket AGELABS, og subsidiært om bruken utgjorde brudd på markedsføringsloven.
Age Labs er et norsk bioteknologiselskap som utvikler biomarkører og diagnostiske tester relatert til aldring, og har siden 2019 hatt registrert det kombinerte varemerket AGELABS for blant annet medisinsk utstyr og laboratorietjenester. Vitality Nordic, etablert i 2023, selger kosttilskudd og markedsførte seg fra høsten 2023 under navnet AGE LAB, blant annet via domenet agelab.no.
Age Labs gjorde gjeldende at Vitality Nordics bruk skapte forvekslingsfare, særlig ettersom begge selskaper retter seg mot forbrukere med interesse for helse, aldring og livsstil, og at det forelå betydelig likhet både i vareslag og kjennetegn. Det ble også anført at det ikke forelå noe samtykke, og at Age Labs derfor hadde krav på både forbudsdom og erstatning.
Retten la til grunn at AGELABS har tilstrekkelig særpreg til å nyte vern, og at det forelå nær sammenfall både i vareslag, kjennetegn og omsetningskrets. Sluttbrukere av alderstester og kosttilskudd ble vurdert som overlappende. Retten fant dermed at det forelå klar risiko for indirekte forveksling, at bruken av AGE LAB var urettmessig, og at Age Labs verken hadde samtykket til bruken eller tapt retten ved passivitet.
Vitality Nordic fikk derfor forbud mot å bruke AGELAB/AGE LAB som kjennetegn for de aktuelle varer og tjenester, og ble dømt til å betale Age Labs kr. 300.000 i erstatning, fastsatt etter rettens skjønn.
Dommen har flere prinsipielt interessante sider. Tingretten la blant annet til grunn at et samtykke til bruk av varemerke må være uttrykkelig, positivt og utvetydig, og det er ikke tilstrekkelig med stilltiende samtykke. Dette kan ses som et skjerpet samtykkekrav i varemerkeretten, som parter bør være oppmerksomme på.
Saksreferanse er 24-171078TVI-TOSL/05. Thommessen representerte Age Labs i saken.
Dommen er anket og er derfor ikke rettskraftig.
Domeneregistrering, bruk og planer om kommersiell utnyttelse utgjorde ikke inngrep i Cartiers varemerkerett
Borgarting lagmannsrett avsa 13. juni 2025 kjennelse som gjaldt spørsmålet om Cartier International AG, innehaver av det velkjente varemerket Cartier, kunne kreve at Norid AS – som administrerer norske domenenavn – utleverte personopplysninger om registranten av domenet cartier.no. Cartier anførte at domenet var registrert med sikte på kommersiell utnyttelse av deres varemerke, og begjærte bevissikring og utlevering av informasjon etter tvisteloven kapittel 28 A om rett til informasjon ved inngrep i immaterielle rettigheter.
Norid motsatte seg kravet og gjorde gjeldende at det ikke var dokumentert noen varemerkerettskrenkelse eller forberedelser til slik krenkelse, ettersom domenet kun var parkert og ikke tatt i bruk i næringsvirksomhet.
Lagmannsretten kom til at selve registreringen av domenet, uten ytterligere bruk eller konkrete planer om kommersiell utnyttelse, ikke utgjorde et inngrep i Cartiers varemerkerett eller vesentlige forberedelsestiltak til slikt inngrep. Det forelå dermed ikke "rimelig grunn til å tro" at inngrep var begått eller nært forestående, jf. tvisteloven § 28 A-1.
Cartier fikk følgelig ikke medhold i kravet om utlevering av personopplysninger, og Norid ble tilkjent sakskostnader.
Registrering og besittelse av domene utgjorde ikke varemerkeinngrep
Oslo tingrett avsa 25. august 2025 dom som gjaldt spørsmålet om registrering og besittelse av domenet austedo.no utgjorde et varemerkeinngrep overfor det amerikanske legemiddelfirmaet som eier det norske varemerket AUSTEDO for farmasøytiske preparater. Domenet ble registrert av et norsk selskap kort tid etter at varemerkesøknaden var offentliggjort, og selskapet tilbød senere å selge domenet til rettighetshaveren for et betydelig beløp.
Tingretten fant det sannsynlig at selskapet drev med såkalt "cybersquatting", som er å bevisst registrere domenenavn som inneholder varemerker. Nettsiden var ikke i bruk. Retten la til grunn at selv om domenet var identisk med varemerket, var det likevel ikke brukt for varer eller tjenester av samme eller lignende slag. Det forelå derfor verken risiko for forveksling eller faktisk bruk i strid med varemerkeretten. Retten fant heller ikke grunnlag for å overføre domenet, og det norske selskapet ble frifunnet.
Nytt designsymbol
Patentstyret har innført symbolet Ⓓ for å markere at et design er registrert. Symbolet fungerer på samme måte som © for opphavsrett og ® for varemerker.
