Det er avsagt flere dommer på entrepriserettens område i tredje og fjerde kvartal 2022. I dette nyhetsbrevet tar vi for oss tre avgjørelser om temaer av praktisk og generell interesse.
Dom fra Høyesterett 13. oktober 2022: Krav til kontrollerbar regning i forbrukerentreprise
Høyesterett avsa 13. oktober 2022 dom i sluttoppgjørstvist mellom en forbruker og Assemblin AS (entreprenør) etter rehabilitering av det elektriske anlegget i forbrukerens bolig. Spørsmålet var om entreprenørens vederlagskrav var kontrollerbart slik bustadoppføringslova (buofl.) § 48 krever, og hva som er rettsvirkningene av at dette kravet eventuelt ikke er oppfylt.
Bustadoppføringslova § 48 første ledd første punktum:
"Forbrukaren kan setje som vilkår for betaling av avdrag og sluttoppgjer at entreprenøren legg fram rekning som kan kontrollerast. Tillegg for prisstigning, justering av vederlaget etter § 42 og tillegg etter § 43 skal gå fram særskilt".
Høyesterett fant at kravet til kontrollerbar regning innebærer at entreprenøren "må gi en kravsoppstilling som spesifiserer de enkelte vederlagspostene i samsvar med avtalen og lovens vederlagsregler". Er det utført regningsarbeider, "må regningen oppgi hvor mange timer og hvilke kostnader som omfattes av den enkelte vederlagspost", og forbrukeren kan kreve å få fremlagt "dokumentasjon for timebruk og kostnader som blir belastet". Arbeid og kostnader som omfattes av et prisoverslag må "angis særskilt", og endrings- eller tilleggsarbeider må "spesifiseres hver for seg". For fastprisarbeider fremholdt Høyesterett at entreprenøren ikke behøver å "gjera greie for korleis vederlaget kjem fram – så sant summen er den avtala".
Høyesterett tok også stilling til hvilke rettsvirkninger som inntrer dersom forbrukeren ikke har mottatt en regning som oppfyller kravene i buofl. § 48 første ledd. Virkningen av at kravene ikke tilfredsstilles, er at forfallstidspunktet for vederlagskravet utsettes til entreprenøren fremlegger en regning som oppfyller kravene.
Dommen innebærer en presisering av hvilket innhold kravet til kontrollerbar regning har etter buofl. § 48 første ledd og hvilke rettsvirkninger brudd på disse kravene har. Høyesteretts tolkning av kravene ligger tett opp til løsningen i næringsentreprisekontrakter, se f.eks. NS 8405 pkt. 28.3, 31.4 og 33.1.
Dom fra Gulating lagmannsrett 30. september 2022: Sluttoppgjørstvist i entreprise E04 Eiganestunnelen
Gulating lagmannsrett avsa 30. september 2022 dom i tvist mellom JV Implenia Stangeland E39 Eiganestunnelen ANS (entreprenør) og Staten v/ Samferdselsdepartementet (byggherre) om sluttoppgjør i entreprise E04 Eiganestunnelen, en del av det såkalte Ryfastprosjektet. Kontrakten var en utførelsesentreprisekontrakt med enhetspriser inngått etter anbudskonkurranse, og var basert på NS 8406.
Entreprenøren hadde fremsatt to større endringskrav. Et var knyttet til ivaretakelse av særlige rystelseskrav ved sprengningsarbeider (rystelseskravet), mens det andre var grunnet på utfordringer med tungsprengt bergmasse (geologikravet). I tillegg kom bl.a. krav om tilleggsvederlag for plunder og heft.
For rystelseskravet var spørsmålet om prosess 32.111 "fullt tverrsnitt – normal salvelengde" også omfattet arbeid for å ivareta rystelseskrav i form av korte salver, delte salver, korte og delte salver og/eller bruk av koblingssalver. Flertallet viste til de alminnelige utgangspunktene om ordlydens vekt og de klarhetskrav som gjelder ved kontrakter inngått etter anbudskonkurranse, og fant at det ville stride mot ordlyden å inkludere også korte salver, delte salver, korte og delte salver og/eller bruk av koblingssalver i prosess 32.111. Resultatet ble dermed at byggherren måtte bære risikoen for at det ikke var oppstilt en egen prisbærende post for de aktuelle sprengningstiltakene.
Avgjørelsen av geologikravet berodde på en tolkning av kontraktens spesielle bestemmelser C2 pkt. 14, hvor det fremgikk at entreprenøren bare kunne påberope at de faktiske grunnforholdene avvek fra rapporter og eventuell beskrivelse dersom det forelå et "markert avvik". Entreprenøren hadde bygget sin kalkyle på en modell fra NTNU som ga en prognose for antall borehull og sprengstoffmengde ved tunneldriving. Flertallet mente at det var nærliggende å se hen til denne modellen ved tolkningen av konkurransegrunnlaget. Etter en samlet, konkret vurdering, fant flertallet at de faktiske grunnforholdene markert avvek fra det entreprenøren hadde grunn til å regne med. Det ble blant annet vist til at det faktiske antall borehull og mengden sprengstoff lå langt utenfor NTNU-modellens prognose for tungsprengte masser.
Entreprenøren fremmet også krav om tilleggsvederlag for plunder og heft tilknyttet både rystelseskravet og geologikravet, kvantifisert for drivefasen (kr 29 587 245) og kompletteringsfasen (kr 31 514 747). Et flertall på tre dommere fant at entreprenørens krav måtte føre frem. Under henvisning til drøftelser gjort for andre deler av dommen, slo retten innledningsvis fast at det ikke kunne være tvilsomt at byggherreforhold hadde medført driftsforstyrrelser og ineffektiv drift, jf. NS 8406 pkt. 19.4. Etter flertallets syn tilsa dette at entreprenøren hadde blitt påført merkostnader.
For kravene til årsakssammenheng og bevisføring viste flertallet til Høyesteretts uttalelser i HR-2012-1225-A (HAB). Under henvisning til disse uttalelsene fremholdt flertallet at entreprenøren måtte påvise konkret hvilke arbeidsoperasjoner som ble påvirket av byggherreforholdene og beregne de merkostnader dette hadde medført, samt sannsynliggjøre årsakssammenheng mellom byggherreforholdene og merkostnadene.
Når det gjaldt kravet om ineffektivitet i drivefasen, la flertallet til grunn at ineffektiviteten ikke lot seg beregne nedenfra og opp, men fant at entreprenøren "så langt som praktisk mulig" hadde sannsynliggjort hvilke arbeidsoperasjoner byggherreforholdene hadde påvirket, i hvilken periode det hadde skjedd og hvilke produktivitetskonsekvenser dette hadde hatt for entreprenøren. Videre var flertallet enig i entreprenørens skjønnsmessige beregning av vederlagskravet (46,5 stuffuker med en kostnad på 636 284 kroner per stuffuke), og la dette til grunn som sannsynliggjort.
Også kravet om ineffektivitet i kompletteringsfasen ble funnet sannsynliggjort. Ifølge flertallet hadde entreprenøren sannsynliggjort forsinkelsene gjennom tidsnær loggføring av hvilke arbeidsoperasjoner byggherreforholdene hadde påvirket, på hvilke tidspunkter dette hadde skjedd, og hvilke konsekvenser i form av redusert produktivitet dette hadde medført. Videre slo flertallet kort fast at entreprenøren hadde sannsynliggjort årsakssammenheng mellom konsekvensene og entreprenørens merutgifter.
Dommen er anket, og for oss synes særlig plunder og heft-kravet som tynt begrunnet. Det er vanskelig å se med de domsgrunner som er gitt at lagmannsrettens flertall har foretatt en vurdering av dette kravet i tråd med de retningslinjer som Høyesterett oppstilte i den såkalte HAB-dommen.
Dom fra Borgarting lagmannsrett 27. oktober 2022: Innsigelser i sluttoppgjør
Borgarting lagmannsrett avsa 27. oktober 2022 dom i sluttoppgjørstvist mellom Probygg AS og dets konkursbo (Probygg) og Dillerud Anlegg AS (Dillerud). Totalunderentreprisekontrakt ble inngått basert på NS 8417.
Øst Maskinentreprenør AS (ØM) ble engasjert av Probygg til å utføre grunnarbeidene. Kort tid etter oppstart misligholdt imidlertid ØM kontrakten vesentlig, og Probygg hevet derfor kontrakten. ØM overdro sitt krav på betaling for utførte arbeider til Dillerud, og gikk senere konkurs.
Dillerud sendte sluttoppstilling med sluttfaktura til Probygg 13. mai 2020. I e-post 16. juni 2020 svarte Probygg at "fakturaen avvises". Spørsmålet for lagmannsretten var om Probyggs svar oppfylte kravene i NS 8417 pkt. 39.2 til fremsettelse av "innsigelser og krav".
Etter pkt. 39.2 i NS 8417 må totalentreprenøren fremsette sine innsigelser mot sluttoppstillingen, eller krav han har mot totalunderentreprenøren, innen to måneder regnet fra mottak av sluttoppstilling med sluttfaktura, jf. bestemmelsens første og annet ledd. Innsigelser og motkrav "kan ikke fremsettes senere" – de prekluderes, jf. NS 8417 pkt. 39.2 tredje ledd.
For tolkningen av bestemmelsen viste lagmannsretten til Høyesteretts uttalelser i HR-2020-228-A om preklusjon av hovedentreprenørens innsigelser etter den tilsvarende bestemmelsen i NS 8415 pkt. 33.2, og fremholdt "at det ikke gjelder et krav til at innsigelser til et sluttoppgjør skal begrunnes, men heller ikke at enhver avvisning av krav er tilstrekkelig". Hvilken konkretisering som kreves var det etter lagmannsrettens syn vanskelig å beskrive generelt, men "det sentrale er [..] at det som kommuniseres er egnet til å sette en normalt forstandig underentreprenør i stand til å forstå hvilke krav som godtas og hvilke eventuelle motkrav som fremmes".
Etter lagmannsrettens syn oppfylte ikke e-posten disse kravene. Retten viste til at ordene "[f]akturaen avvises" ikke konkret anga hva uenigheten besto i. E-posten tilkjennega heller ingen motkrav. Retten viste også til at Probygg tidligere i saken hadde akseptert deler av ØMs vederlagskrav, og e-posten kommuniserte dermed heller ikke korrekt Probyggs eget syn på partenes mellomværende. Probygg anførte at innsigelsene måtte tolkes i lys av korrespondanse forut for og etter avvisningse-posten, da denne gjorde Dillerud i stand til å forstå hvilke krav som var godtatt og hvilke motkrav som var fremmet. Etter rettens syn var ikke korrespondansen relevant for tolkningen av Probyggs innsigelse, bl.a. fordi NS 8417 pkt. 39.2 annet ledd siste setning krever at tidligere fremsatte innsigelser må gjentas dersom de opprettholdes. Probyggs innsigelser og motkrav var derfor prekludert.
Dommen viderefører de sentrale uttalelsene i HR-2020-228-A, og er et eksempel på at preklusjonsreglene i entreprisestandardene får alvorlige konsekvenser om de ikke følges. Resultatet gir oppfordring til byggherrer og entreprenører om å være seg bevisst hvordan krav, innsigelser og motkrav fremsettes i forbindelse med sluttoppgjøret.
