Siste nytt og høydepunkter på immaterialrettens område | Q3 2026

Nytt fra opphavsretten

EU-domstolen: Geoblokkering og offentliggjøring av verk i det fri (C-788/24, Anne Frank Fonds)

Den 9. juli 2026 avsa EU-domstolen dom i sak C-788/24 (Anne Frank Fonds) om forholdet mellom territoriell opphavsrettsbeskyttelse og tilgjengeliggjøring på nett innenfor EU. Saken gjaldt en belgisk nettside som publiserte en utgave av Anne Franks dagbok og gjorde den fritt tilgjengelig på nett i enkelte land (som Belgia), og med geoblokkering basert på IP-adresser i andre land, som for eksempel Nederland. Verket har falt i det fri i Belgia og flere andre EU-land, men er fortsatt vernet i Nederland.

Domstolen slo fast at det ikke foreligger "overføring til allmennheten" i landet hvor verket fortsatt er beskyttet, forutsatt at geoblokkeringen er "effektiv" og basert på "state of the art"-teknologi. Muligheten for omgåelse ved bruk av VPN og lignende teknologi gjør ikke i seg selv geoblokkeringen utilstrekkelig. Om det derimot hadde vært opp til brukeren selv å krysse av for at vedkommende besøkte nettsiden fra en jurisdiksjon hvor verket ikke lenger var beskyttet, ville det ikke vært tilstrekkelig alene.

Videre slo domstolen fast at dersom geoblokkeringen likevel er utilstrekkelig, ligger ansvaret hos den som lastet opp verket, ikke hos VPN-tilbyderen. VPN-tilbydere tilbyr lovlige tekniske verktøy og spiller ikke en avgjørende rolle i formidlingen av verket.

Saken ble sendt tilbake til Hoge Raad (den nederlandske høyesterett) for vurdering av om den konkrete geoblokkeringen var effektiv nok. Domstolen ga klar veiledning om at "state of the art"-geoblokkering i utgangspunktet må anses som effektiv, og at effektiviteten skal vurderes etter et proporsjonalitetsprinsipp, ikke som et absolutt krav. Strengere beskyttelsestiltak som innlogging ble avvist som for uforholdsmessige, fordi de ville frata allmennheten i land der verket er i det fri, muligheten til fri tilgang.

Kommentar

Dommen bekrefter at effektiv geoblokkering kan avgrense en digital publisering territorielt, slik at den ikke krenker opphavsretten i land der verket fortsatt er vernet. Samtidig understreker EU-domstolen at kravene til geoblokkeringsløsningen er strenge, og spørsmålet om hvor grensen går for "state of the art"-teknologi vil trolig kunne bli gjenstand for videre rettspraksis i ulike land.

Et annet interessant poeng er at EU-domstolen ser ut til å gi uttrykk for at dersom noen publiserer et verk fritt tilgjengelig på internett, og vet at det er beskyttet i et land i EU, vil det utgjøre en opphavsrettskrenkelse i det landet, selv om nettsiden ikke er rettet mot eller markedsført mot dette publikummet. Muligheten til å besøke siden, er tilstrekkelig for å konstatere krenkelse. Det understreker igjen viktigheten av effektiv geoblokkering.

• Dommen kan leses her

EU-domstolen: Dagshendingsunntaket brukt på Facebook-innlegg (C-598-24, Gândul Media Network)

Den 3. september 2026 avsa EU-domstolen dom der saken gjaldt en nettavis som uten samtykke hadde gjengitt hele en lærers Facebook-innlegg på 22 linjer kalt "Kort guide til foreldre ved begynnelsen av skoleåret". Læreren ga uttrykk for sosial praksis hun mente var upassende, inkludert at hun ikke ønsket gaver fra elevenes foreldre. Den rumenske domstolen forela to spørsmål for EU-domstolen om forståelsen av opphavsrettsdirektivet (2001/29).

EU-domstolen bekreftet at også en kort tekst publisert på et sosialt nettverk kan være et opphavsrettslig vernet "verk" dersom teksten er uttrykk for opphaverens egen intellektuelle frembringelse, og opphaverens frie og kreative valg med tilstrekkelig presisjon gjenfinnes i verket. Tekstens lengde og at den er publisert på nett er uten betydning.

Hovedspørsmålet gjaldt unntaket for "rapportering av dagsaktuelle begivenheter" i direktivets artikkel 5 nr. 3 bokstav c. Domstolen slo fast at en nettavis’ gjengivelse av et slikt innlegg kan utgjøre en rapportering av en dagsbegivenhet, ettersom skolesystemets virkemåte kan ha offentlig interesse, og innlegget var publisert i forbindelse med skolestart. Unntaket forutsetter verken en detaljert analyse av begivenheten eller at gjengivelsen åpner for offentlig debatt.

Domstolen uttalte videre at medlemsstatene kan begrense unntaket til kun å omfatte gjengivelse av korte utdrag av originalverket, så lenge begrensningen blant annet er forholdsmessig. Et generelt forbud mot å oppnå kommersielle eller økonomiske fordeler av gjengivelsen er derimot i strid med direktivet, fordi presseorganer normalt også driver økonomisk virksomhet.

Kommentar

Dommen klargjør at selv korte innlegg på sosiale medier kan nyte opphavsrettslig vern, selv om dommen på dette punktet bidrar med lite nytt. Mer interessant er det at dommen bekrefter at pressen vil kunne gjengi innhold av mer personlig karakter fra sosiale medier, dersom det er tale om dagsaktuelle saker med allmenn interesse. I norsk rett er det "dagshendings"-unntaket i åndsverkloven § 36 som regulerer tilfellet.

• Dommen kan leses her

Endringer i åndsverkloven - fortsatt komitébehandling og forslag om utsatt gjennomføring av TDM-unntakene

Regjeringen fremmet 27. mars 2026 Prop. 41 LS (2025–2026) med forslag til endringer i åndsverkloven mv. Formålet er (blant annet) å gjennomføre EUs digitalmarkedsdirektiv (DSM-direktivet, (EU) 2019/790) og nett- og videresendingsdirektivet ((EU) 2019/789) i norsk rett.

DSM-direktivet innfører blant annet nye regler om tekst- og datautvinning (TDM). Forskningsinstitusjoner og kulturarvinstitusjoner får et generelt unntak fra opphavsretten for slik bruk (artikkel 3), mens kommersielle aktører får et mer begrenset unntak (artikkel 4). Etter artikkel 4 kan rettighetshavere reservere seg mot at deres verk brukes til kommersiell tekst- og datautvinning ("opt-out"). Videre foreslås det regler om plattformansvar (artikkel 17), som gjør store delingsplattformer direkte ansvarlige for opphavsrettslig beskyttet innhold som lastes opp av brukere. I tillegg inneholder forslaget nye bestemmelser om rett til rimelig vederlag og vederlagsjustering for opphavere og utøvende kunstnere.

Proposisjonen er til behandling i Stortingets familie- og kulturkomité. Muntlig høring ble avholdt i juni 2026, og fristen for skriftlige innspill ble satt til 28. september 2026. Behandlingen har vakt oppmerksomhet blant rettighetshavere og kulturorganisasjoner. Særlig TDM-unntakene har blitt gjenstand for debatt i lys av den raske utviklingen innen generativ kunstig intelligens (KI). Flere høringsinstanser har uttrykt bekymring for at en gjennomføring vil svekke rettighetshavernes stilling i en tid der KI-modeller trenes på opphavsrettslig beskyttet materiale uten kompensasjon, og de stiller spørsmål ved departementets tolkning om hva særlig artikkel 4 gir rett til vedrørende trening av KI-modeller. Det er blitt fremmet forslag om å utsette gjennomføringen av artiklene 3 og 4 inntil EU har fullført sin pågående evaluering av regelverket.

Kommentar

Lovendringene vil medføre betydelige endringer i det norske opphavsrettslige rammeverket. Innholdsprodusenter, forlag, mediebedrifter, kulturinstitusjoner og teknologiselskaper bør følge den videre behandlingen nøye. TDM-reglene vil ha konsekvenser for virksomheter som utvikler eller benytter KI-modeller, og for rettighetshavere som ønsker å beskytte sine verk. Rettighetshavere bør vurdere hvordan de vil utøve reservasjonsretten etter artikkel 4, dersom bestemmelsen gjennomføres som foreslått i ny § 50 e til åndsverkloven.

• Se mer informasjon om saksbehandlingen her

Nytt fra patentretten

Oslo tingrett: Villedende opplysninger til patentmyndighetene var i strid med god forretningsskikk, men ga ikke grunnlag for vinningsavståelse

Oslo tingrett avsa nylig dom som fastslo at villedende opplysninger gitt til patentmyndighetene i en patentsak var i strid med god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25. Saksøker ble tilkjent erstatning for økonomisk tap, men tingretten kom til at det ikke var grunnlag for at saksøkte måtte avstå vinningen oppnådd ved rettsbruddet.

Saken var mellom Glenmark Pharmaceuticals Nordic AB og tre selskaper i Bayer-konsernet. Saken gjaldt Bayers doseringspatent NO 344 278. Patentet ga enerett til å dosere rivaroksaban (Xarelto®) én gang daglig. Bayer fikk i mai 2024 midlertidig forføyning mot Glenmarks generiske produkt. Borgarting lagmannsrett kjente senere patentet ugyldig fordi det manglet oppfinnelseshøyde, og Høyesterett nektet anken fremmet i desember 2025. Glenmark krevde deretter at Bayer skulle avstå vinningen fra utestengelsen, fordi Bayer hadde brutt markedsføringsloven § 25. Subsidiært krevde Glenmark erstatning.

Tingretten kom til at Bayer hadde brutt markedsføringsloven § 25. I patentet og overfor Det europeiske patentverket (EPO) hadde Bayer fremhevet en halveringstid på 4–6 timer. Samtidig hadde Bayer oppgitt en halveringstid på 9–12 timer til legemiddelmyndighetene for å få godkjent kliniske studier med dosering én gang daglig. Retten mente dette og enkelte andre forhold samlet ga bildet av en bevisst strategi fra Bayer for urettmessig å oppnå og opprettholde patentet. Handlingene overfor EPO falt også innenfor lovens virkeområde, fordi Bayer hadde påberopt EPO-avgjørelsen ved håndhevingen i Norge.

Kravet om vinningsavståelse, som var et høyere krav enn erstatningskravet for dokumentert økonomisk tap, førte likevel ikke frem. Markedsføringsloven § 48 b åpner bare for vinningsavståelse i etterligningstilfeller, noe det ikke var snakk om her, og forarbeidene henviser andre overtredelser av § 25 til alminnelig erstatning. Retten la også vekt på at Glenmark ikke hadde problemer med å bevise tapet sitt. Glenmark fikk erstatning for økonomisk tap og om lag 8 millioner kroner i sakskostnader.

Kommentar

Dommen viser at en patenthaver kan bli ansett for å ha brutt god forretningsskikk ved å gi villedende opplysninger til patentmyndigheter og domstoler. Den viser også at markedsføringsloven § 25 kan brukes mot illojal oppnåelse av immaterielle rettigheter, også når handlingene er rettet mot EPO. Retten understreker samtidig at terskelen er høy, og at det er tillatt å argumentere strategisk for et patent.

Saksnummeret er 24-173899TVI-TOSL/07.

Borgarting lagmannsrett: Omfang av bevistilgang i patentsaker

I forbindelse med en pågående patenttvist mellom Subsea Solutions AS og Optime Subsea AS påla Borgarting lagmannsrett ved kjennelse 4. august 2026 patenthaveren Subsea Solutions AS å legge frem en rekke interne dokumenter om oppfinnelsen.

Den underliggende tvisten gjelder Subsea Solutions' krav om fastsettelsesdom for inngrep i selskapets patent på en løsning for å forlenge levetiden til brønnutstyr i petroleumsutvinning. Optime har på sin side krevd patentet kjent ugyldig. I dom 27. august 2025 kom Oslo tingrett til at patentet var gyldig, men at Optime ikke hadde gjort inngrep. Dommen er omtalt i vårt tidligere nyhetsbrev, som kan leses her. Begge parter har anket dommen, og ankeforhandlingen er berammet til januar 2027.

Optime har blant annet påberopt at oppfinnelsen ikke er tilstrekkelig beskrevet til at fagpersonen kan utøve den, og for å underbygge dette krevde Optime at Subsea Solutions skulle legge frem blant annet dokumenter fra patentsøknaden, en studie utført for Shell, tidligere presentasjoner av oppfinnelsen og dokumentasjon om en prototype og testingen av denne.

Subsea Solutions motsatte seg begjæringen med henvisning til at et patent bare skal tolkes ut fra offentlig tilgjengelige kilder, og at oppfinnerens interne vurderinger kunne "kontaminere" tolkningen.

Lagmannsretten var enig i at det er et svært snevert rom for å legge vekt på ikke-offentlige, subjektive forhold ved tolkningen av patentet. Gyldighetsvurderingen er imidlertid ikke bare et tolkningsspørsmål. Den reiser også spørsmålet om oppfinnelsen faktisk fungerer slik den er beskrevet, hvilket retten fant at de interne dokumentene kunne bidra til å belyse. Retten mente dessuten at faren for "kontaminering" var begrenset, og at den dømmende rett uansett må forutsettes å kunne se bort fra irrelevante tolkningsfaktorer ved fastleggelsen av patentvernets rekkevidde. Samtlige dokumentkategorier ble derfor ansett relevante.

Pålegget ble likevel avgrenset mot materiale som er vernet av bevisforbudet for advokater og patentrådgivere i tvisteloven § 22-5. Subsea Solutions' innvending om forretningshemmeligheter førte i hovedsak ikke frem, fordi det var tale om eldre opplysninger med liten kommersiell verdi utover selve patentet. Kundespesifikke og kommersielle opplysninger i nyere tilbud og kontrakter ble imidlertid unntatt, fordi det ikke var "påkrevd" å legge dem frem for en konkurrent.

Subsea Solutions anket kjennelsen, men Høyesteretts ankeutvalg nektet anken fremmet 25. september 2026 (HR-2026-2076-U). Kjennelsen er dermed endelig.

KOmmentar

Kjennelsen er en påminnelse om at patentet skal tolkes ut fra offentlig tilgjengelige kilder. Når gyldigheten er bestridt, kan interne dokumenter om oppfinnelsen, hvis betingelsene er oppfylt og etter en konkret vurdering, likevel kreves fremlagt, for eksempel for å belyse om oppfinnelsen fungerer slik den er beskrevet.

Thommessen representerer Optime Subsea AS for lagmannsretten.

Oslo tingrett: Tapt prioritet gjorde egen presentasjon til mothold i nyhets- og oppfinnelseshøydevurdering

Den 26. juni 2026 frifant Oslo tingrett Completion Tracer AS og Scale Protection AS i en patenttvist med Resman AS og Resman Technology AS. Resman hadde gjort gjeldende at de saksøktes løsning FlowTrace gjorde inngrep i tre patenter, to europeiske (validert i Norge) og ett norsk patent. Retten kjente ett av patentene ugyldig og kom til at FlowTrace ikke gjorde inngrep i de to øvrige.

Spørsmålet om ugyldighet ble påvirket av rettens vurdering av et spørsmål om prioritet, altså hvilken dato det aktuelle patentet kan anses innlevert. Retten kom til at det europeiske patentet ikke kunne kreve prioritet fra Resmans norske søknad året før PCT-søknaden, fordi patentkravet skilte seg fra det som var beskrevet i prioritetsdokumentet. Oppfinnelsen kunne dermed ikke direkte og utvetydig utledes av prioritetsdokumentet.

Konsekvensen ble at en presentasjon Resmans egen medarbeider holdt på en bransjekonferanse i Houston i mai 2011, ble ansett som kjent teknikk. Retten fant at presentasjonen ikke var nyhetshindrende, men at den sammen med et annet mothold gjorde den patenterte løsningen nærliggende og at patentet derfor manglet oppfinnelseshøyde.

For de to øvrige patentene kom retten til at FlowTrace falt utenfor patentkravene. Det var derfor ikke grunnlag for forbud, tilbakekall eller vederlag.

Kommentar

Dommen er en påminnelse om at prioritet ikke er en formalitet. Endres trekk på veien fra prioritetssøknad til patentkrav, kan prioriteten falle bort, og patenthaverens egen markedsføring og foredrag i mellomperioden kan da utgjøre relevante mothold.

• Dommen kan leses her

UPC Court of Appeal: Grenser for bevisopptak ved bevissikring (Essity v WEPA, UPC-CoA-113/2026)

Den 3. september 2026 avsa UPC Court of Appeal en prinsipiell kjennelse om rekkevidden av bevissikring i patenttvister etter avtalen om en felles patentdomstol (UPCA) artikkel 60. Domstolen trakk opp en klar grense under regelverket: Namsmenn og sakkyndige kan sikre og beskrive bevis, men de kan ikke avhøre saksøktes ansatte om tekniske forhold.

Bakgrunnen var en patenttvist mellom hygienepapirprodusentene Essity og WEPA. Etter begjæring fra Essity hadde lokalavdelingen i Haag, uten å høre WEPA som part i tvisten, besluttet bevissikring og inspeksjon ved WEPAs fabrikk i Nederland. Kjennelsen fra lokalavdelingen åpnet også for at WEPAs ansatte kunne spørres direkte om den patenterte løsningen var tatt i bruk.

Court of Appeal opphevet kjennelsen delvis, med henvisning til at UPCA artikkel 60 ikke gir retten hjemmel til å la namsmann eller sakkyndig spørre ut saksøktes ansatte om tekniske forhold ved produkter eller produksjonsprosesser. Dersom forklaringer fra ansatte er nødvendige, må de innhentes under rettens kontroll. Domstolen påpekte samtidig at retten kan pålegge saksøkte å sørge for at de ansatte gir praktiske opplysninger som er nødvendige for å gjennomføre tiltakene, for eksempel passord til digitale data.

Court of Appeal bekreftet også at artikkel 60 favner vidt når det gjelder hva som kan sikres. Bevissikring er ikke begrenset til teknisk dokumentasjon, men kan også omfatte markedsførings- og forretningsmateriale som har betydning som bevis for det påståtte inngrepet.

Kommentar

Avgjørelsen setter viktige grenser for bevissikring i UPC-systemet. Bevissikring i motpartens lokaler er fortsatt et kraftig virkemiddel for patenthavere, men utspørring av ansatte om tekniske detaljer må skje under domstolskontroll.

• Mer informasjon om saken her

Nytt fra varemerkeretten

Borgarting lagmannsrett: Krav om innsyn i varemerkeinnehaverens tilskudd avslått

Den 22. september 2026 avsa Borgarting lagmannsrett kjennelse i varemerkesaken mellom Age Labs AS og Vitality Nordic AS. Lagmannsretten avslo Vitality Nordics begjæring om at Age Labs skulle legge frem dokumentasjon om offentlige tilskudd, forskningsmidler og andre støtteordninger selskapet hadde mottatt. Lagmannsretten kom til at dokumentasjonen ikke var relevant for kravet om vinningsavståelse etter varemerkeloven fordi vederlaget etter denne bestemmelsen skal svare til inngriperens vinning, ikke rettighetshaverens.

I Oslo tingretts dom av 14. juli 2025 ble Vitality Nordic dømt for varemerkeinngrep mot Age Labs. Vitality Nordics begjæring ble fremsatt i forbindelse med ankeforhandlingen, som er berammet til oppstart 13. oktober 2026. Les vår omtale av tingrettsavgjørelsen her.

Lagmannsretten kom til at den etterspurte dokumentasjonen ikke var relevant for vederlagskravet etter varemerkeloven § 58 første ledd bokstav c, der vederlaget skal svare til "vinningen som er oppnådd ved inngrepet". Opplysninger om rettighetshaverens egen finansiering var derfor ikke relevante bevis for dette kravet. Selv om dokumentasjonen skulle ha en viss relevans, ville bevistilgangen uansett medføre kostnader som ikke står i rimelig forhold til tvisten og bevisets mulige verdi, jf. tvisteloven §§ 26-5 tredje ledd og 21-8 første ledd.

KOmmentar

Kjennelsen bekrefter at vederlag etter varemerkeloven § 58 første ledd bokstav c skal fastsettes ut fra inngriperens vinning. Opplysninger om rettighetshaverens egen finansiering er derfor ikke relevante for dette kravet.

• Kjennelsen kan leses her

Thommessen representerer Age Labs for lagmannsretten.

EU-domstolen: Politisk bruk av IKEA-varemerkene utgjør ingen "rimelig grunn" til utnyttelse (C-298/23)

EU-domstolen avsa 8. september 2026 dom i sak mellom Inter IKEA Systems og Algemeen Vlaams Belang. Hovedspørsmålet i saken var om ytringsfriheten i den politiske debatten utgjør "rimelig grunn" til å bruke IKEAs velkjente varemerker i det politiske partiet Vlaams Belangs kampanje om belgisk asyl- og innvandringspolitikk. EU-domstolen konkluderte med at partiets bruk av varemerket kunne påføre betydelig skade på IKEAs renommé og interesser, og derfor ikke kunne gå foran IKEAs varemerkerettigheter. Konklusjonen samsvarer med generaladvokatens forslag til avgjørelse, som vi tidligere har omtalt her.

Bakgrunnen var at det belgiske politiske partiet Vlaams Belang kalte sitt partiprogram og politiske kampanje for asylreform og innvandringspolitikk "IKEA-PLAN", der "IKEA" sto for "Immigratie Kan Echt Anders" (på norsk: "Innvandring kan virkelig være annerledes"). "IKEA-PLAN" besto av 15 politiske forslag presentert som en IKEA-bruksanvisning, der kampanjens illustrasjoner benyttet IKEAs varemerker og lignende figurer. IKEA gikk til sak mot Vlaams Belang i 2022 med påstand om inngrep i sine varemerkerettigheter.

Det avgjørende spørsmålet var om bruken av IKEAs varemerke i en politisk kampanje kan utgjøre en "rimelig grunn" til å urimelig utnytte IKEAs omdømme. I likhet med generaladvokaten, viste EU-domstolen til at hensynet til ytringsfriheten er et relevant moment i vurderingen av "rimelig grunn", men at en ren henvisning til ytringsfriheten ikke er tilstrekkelig. Ifølge EU-domstolen må den som bruker et tegn som er identisk med eller ligner et velkjent varemerke, konkret begrunne hvorfor bruken utgjør en utøvelse av ytringsfriheten og at disse veier tyngre enn varemerkeinnehaverens rettigheter og interesser.

EU-domstolen lister opp en rekke relevante hensyn som nasjonale domstoler må se hen til, blant annet om merket ble brukt i god tro, om bruken bidrar til en debatt av allmenn interesse, hvilke konsekvenser bruken får for innehaveren og hvordan merket brukes (inkludert intensitet og omfang). I den konkrete saken mente EU-domstolen at Vlaams Belangs bruk kunne skade IKEA-varemerkenes omdømme og innehaverens interesser betydelig og hadde det formål å utnytte merkenes omdømme for å spre et politisk budskap. Denne type bruk kunne dermed ikke veie tyngre enn innehaverens varemerkerettigheter. Den endelige vurderingen er likevel overlatt til den belgiske domstolen.

Kommentar

Dommen klargjør at ytringsfriheten, også i den offentlige og politiske debatt, ikke gir et generelt "frikort" for å bruke andres velkjente varemerker. Det sentrale skillet går mellom bruk som sier noe om merket eller innehaveren, typisk kritikk eller parodi rettet mot selve virksomheten, og bruk der merket kun tjener som et middel for å forsterke og spre et budskap uten reell tilknytning til varemerket eller dets innehaver. For innehavere av velkjente varemerker gir dommen et grunnlag for å gripe inn mot politisk eller ideologisk bruk av eget varemerke. Samtidig viser dommen at vurderingen er konkret og bygger på en avveining, der resultatet avhenger av hvordan og i hvilket omfang merket er brukt.

• Dommen kan leses her

Retten (EU): Varemerkeregistrering opphevet på grunnlag av ond tro (T-654/24)

Den 1. juli 2026 avsa Retten dom i en ugyldighetssak om EU-figurmerket "4011 B552" for te og andre varer i klasse 30. Retten stadfestet at det registrerte merket var ugyldig fordi søkeren hadde handlet i ond tro da søknaden ble inngitt, jf. artikkel 52 nr. 1 bokstav b) i forordning (EF) nr. 207/2009.

Bakgrunnen var et partnerskap mellom privatpersonen Attilah og det marokkanske teselskapet Groupe Bellakhdar, som hadde en portefølje av figurmerker for te bygget rundt løvemotiver, arabiske ord som betyr "løve" og kodene "4011" og "B552". Som ledd i samarbeidet stiftet Attilah i 2012 I et selskap som utnyttet merkene i Europa og inngav varemerkesøknader med Groupe Bellakhdars samtykke. I 2013 søkte Attilah, som daglig leder i selskapet, om registrering av et nytt figurmerke for te med de samme elementene, men da uten samtykke fra Groupe Bellakhdar. Attilah forlot senere selskapet og overførte merket til seg selv. Begge selskapene (altså Groupe Bellakhdar og selskapet Attilah tidligere eide) begjærte deretter merket ugyldig. De fikk medhold i EUIPO. Attilah brakte deretter saken inn for Retten.

Retten fant at Attilah hadde handlet i ond tro, og la vekt på tre forhold: Det nære forretningsforholdet mellom partene, som innebar at Attilah kjente til de eldre merkene, den påfallende likheten mellom merkene, og det Retten forstod som den illojale hensikten bak søknaden. Mens de tidligere søknadene lå innenfor samarbeidet og ble inngitt med samtykke, ble det omtvistede merket registrert uten samtykke for identiske varer. Retten la til grunn at Attilah hadde søkt å utnytte de eldre merkenes omdømme ved å registrere et merke som kunne assosieres med partnerens rettigheter. Det ble også lagt vekt på at Attilah i 2015 overførte merket til seg selv, noe som viste at søknaden var motivert av å tilegne seg merket for egen vinning.

Attilah ble heller ikke hørt med sin anførsel om at bestemmelsen ikke kan ramme tilfeller der selskapet selv begjærer sitt eget merke ugyldig. Retten viste til at ond tro er en absolutt ugyldighetsgrunn som verner allmenne interesser, og som kan påberopes av enhver.

Kommentar

Dommen er en påminnelse om at det å registrere et merke i et selskaps navn ikke fritar den som står bak søknaden fra en vurdering av ond tro. Avgjørelsen viser også at etterfølgende handlinger, som å overføre merket til seg selv, kan bli brukt som bevis på at hensikten var illojal allerede da søknaden ble inngitt. For virksomheter i forretningspartnerskap, bør varemerkesøknader som berører en partners eldre rettigheter avklares på forhånd og reguleres i samarbeidsavtalen.

• Dommen kan leses her

Domeneklagenemndas vedtak: Domenenavnet saipem7.no registrert i ond tro - domenet overføres til SAIPEM

Domeneklagenemnda har i vedtak av 4. september 2026 besluttet at domenenavnet saipem7.no skal overføres fra en privatperson til det italienske oljeserviceselskapet SAIPEM S.P.A. (gjennom dets norske NUF). Saken reiser interessante spørsmål om forvekslingsfare og ond tro ved domenenavnregistreringer i kjølvannet av offentliggjorte fusjonsplaner.

Den 23. februar 2025 ble det offentliggjort at SAIPEM S.P.A. og Subsea 7 hadde fremforhandlet en avtale om mulig fusjon, og at det fusjonerte selskapet ville få navnet Saipem7. Allerede dagen etter registrerte en privatperson domenenavnet saipem7.no. SAIPEM S.P.A. klaget domeneregistreringen inn for Domeneklagenemnda og krevde domenet overført.

Nemnda fant at vilkårene om rett til navn eller merke og forvekslingsfare var oppfylt etter punkt 1.3.1 i Norids vedlegg H til regelverket for .no-domener. Domenenavnet saipem7.no er forvekselbart med klagers registrerte varemerker "SAIPEM". I vurderingen la nemnda vekt på at SAIPEM utgjør den dominerende bestanddelen av domenenavnet, og at sifferet "7", hentet fra fusjonspartnerens navn "Subsea 7", fremstår for en alminnelig omsetningskrets som et tillegg eller en variant av "SAIPEM" snarere enn et selvstendig særpregende element. At det ikke forelå noen norsk varemerkeregistrering for selve kombinasjonen "SAIPEM7" på registreringstidspunktet, var ikke avgjørende. I henhold til nemndas praksis er det avgjørende at rettigheten foreligger på klagetidspunktet, hvilket den gjorde.

Domeneklagenemnda fant videre at registreringen var foretatt i ond tro. Relevante momenter var det korte tidsrommet mellom pressekunngjøringen og registreringen, klagemotpartens kunnskap om klagers rettigheter og at klagemotparten hadde fremsatt motkrav på EUR 950 000 for å dra fordel av klagers rettigheter. At domenet ikke var brukt til å utgi seg for å være klager, hindret ikke nemnda i å konstatere ond tro.

Kommentar

Domeneklagenemnda treffer hvert år flere vedtak i saker der klager påstår at en domeneregistrering er gjort i ond tro. Vedtaket understreker at selv om et domene ikke tas i aktiv bruk, kan omstendighetene rundt registreringen likevel innebære at registreringen anses å være i ond tro. For rettighetshavere illustrerer avgjørelsen at det kan være tilstrekkelig å dokumentere rettigheter til det dominerende elementet i domenenavnet, og at rettigheten ikke behøver å ha vært registrert på tidspunktet for domeneregistreringen.

• Vedtaket kan leses her
  

Nytt fra designretten

Retten (EU): Pumas begjæring om ugyldig registrering av skosåle ikke tatt til følge (T 376-25)

Retten avsa 2. september 2026 dom mellom Puma SE og EUIPO om gyldigheten av EUIPOs Board of Appeals avvisning av Pumas innsigelse på designregistreringen til Sir Safety System SpAs skosåle. Puma krevde designregistreringen kjent ugyldig på grunn av manglende nyhet og individuell karakter.

Som grunnlag for innsigelsen viste Puma til en rekke tidligere designregistreringer og egne skomodeller solgt via Amazon. Etter Pumas syn hadde EUIPO og klageinstansen (Board of Appeal) lagt for stor vekt på små detaljer i helhetsinntrykksvurderingen, og Puma var uenig i at deres sko og Sir Safety Systems designregistrering ga ulikt helhetsinntrykk.

Selv om Retten bekreftet at designere av skosåler har høy grad av frihet knyttet til utforming, materiale, farger og dekorative elementer, og at mindre forskjeller normalt ikke er nok til å skape et annet helhetsinntrykk, ble klageinstansens avgjørelse om at designet er gyldig opprettholdt. Retten la vekt på at utformingen, særlig strukturen, formen og fordelingen av de partikkellignende elementene, ga et annet helhetsinntrykk enn de påberopte eldre designene. Ifølge Retten vil den informerte brukeren være detaljorientert og oppfatte sålemønsteret som særpreget, til tross for enkelte likhetstrekk med Pumas eldre design.

Kommentar

Dommen illustrerer at selv i et marked preget av visuell likhet kan relativt subtile, men gjennomgående bevisste designvalg være tilstrekkelig til å opprettholde designvern. For norske aktører er dette relevant ved vurderingen av individuell karakter etter designloven §§ 3–4.

• Dommen kan leses her

Første EU-designregistreringer i video- og 3D-format

I slutten av juli 2026 kunngjorde EUIPO at de første EU-designregistreringene i video- og 3D-format var publisert, etter at den siste fasen av den nye EU-designlovgivningen trådte i kraft 1. juli 2026. Det første EU-designet i videoformat beskytter et animert grafisk brukergrensesnitt for et mobilspill, utviklet av tyske Lessmore GmbH, mens det første 3D-designet beskytter et terningbrett med en mobilholder, eid av belgiske Arranged BV. De nye designregistreringsformatene har blitt tatt i bruk raskt. Bare i første halvdel av juli 2026 mottok EUIPO 37 søknader i videoformat og 20 i 3D-format.

Kommentar

Utviklingen representerer en modernisering av designvernet i EU, og har relevans for bedrifter som søker designbeskyttelse gjennom EUIPO. De nye representasjonsformatene gir designere større fleksibilitet til å presentere sine produkter slik de faktisk oppleves av brukerne og dermed et sterkere vern. Video kan være særlig relevant for design med animasjon eller visuelle overganger, mens 3D-representasjon bedre kan vise helhetsinntrykket av et fysisk produkt. Søkere bør vurdere om video- eller 3D-format gir bedre designbeskyttelse enn tradisjonelle todimensjonale visninger, særlig for produkter der bevegelse, overganger eller tredimensjonal form er sentrale deler av utseendet.

• Se mer informasjon her

Nytt om kunstig intelligens

GEMA mot Suno: Tysk underrettsavgjørelse om generativ KI og musikk

Den 31. juli 2026 avsa tingretten i München (Landgericht München I) dom i en sak anlagt av den tyske rettighetsorganisasjonen for musikk, GEMA, som tilsvarer norske TONO. Motparten er Suno Inc, som har laget en generativ KI-modell for å generere musikk basert på brukernes tekstprompts (sak 42 O 763/25).

Saken gjaldt seks kjente musikkverk. Retten la til grunn at verkene inngikk i Sunos treningsdata, at Suno hadde hentet dem fra YouTube ved "stream-ripping", og at den tekniske beskyttelsen "rolling cipher" var omgått.

Retten kom videre til at verkene var "memorisert" i modellene v3.5 og v4, slik at gjenkjennelige deler kunne reproduseres gjennom enkle og åpne prompts.

Retten kom til at Sunos handlinger i ulike deler av prosessen, herunder trening og generering av ny musikk, var å anse som ulovlig eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring for allmennheten, og Suno ble pålagt fire konkrete forbud, informasjonsplikt og erstatningsansvar.

Kommentar

Dommen er interessant i lys av den raske utviklingen og grenseflaten mellom opphavsrett og kunstig intelligens. Retten avviste at den tyske TDM-regelen (TDM: tekst- og datautvinning) kunne legitimere lagringen av musikkverkene, og mente også at treningen i USA ikke var beskyttet av "fair use" fordi det genererte innholdet var for likt originalverkene. Avgjørelsen behandler grensene mellom generativ KI på musikkfeltet og opphavsrett. Avgjørelsen er ikke rettskraftig, og siste ord her er på ingen måte sagt. Samme domstol avsa også en dom mellom GEMA og OpenAI i november 2025 som gjaldt generativ KI på det litterære feltet, som vår partner Camilla Vislie har nærmere omtalt her, og også denne dommen er anket.

• TONO har omtalt dommen her

WIPO: Kraftig vekst i generativ KI-innovasjon og globale immaterielle investeringer

I juli 2026 publiserte WIPO sin oppdaterte "SPARK"-rapport "Patent Trends Update in GenAI". Rapporten viser at patenteringsaktiviteten innen generativ KI har nær tredoblet seg på to år, med flere nye patenter publisert i 2024 og 2025 enn i de foregående ti årene til sammen. Rapporten gir en detaljert analyse av de nyeste patenttrendene for generativ KI, og dokumenterer overgangen fra tidlig eksperimentering til storskala kommersiell utnyttelse.

Kommentar

WIPOs tall bekrefter en meget sterk global vekst innen KI-relatert innovasjon og immaterielle investeringer. Rapporten viser også at generativ KI er et av de mest dynamiske innovasjonsfeltene globalt. For selskaper som utvikler generativ KI, understreker den raske patentveksten viktigheten av en proaktiv IP-strategi, både for å beskytte egen innovasjon og for å navigere et stadig tettere patentlandskap.

Patentstyrets bruk av kunstig intelligens i saksbehandlingen

Patentstyret publiserte i august 2026 en artikkel som beskriver Patentstyrets bruk av kunstig intelligens (KI) som støtteverktøy i saksbehandlingen. Patentstyret har selv utviklet, og utvikler, flere KI-verktøy til ulike formål. KI-verktøyene brukes blant annet til å lage utkast til brev og begrunnelser, sammenstille informasjon og gi forslag til klassifisering. Patentstyret understreker at KI-verktøyene fungerer som nyttig og tidsbesparende assistanse, men at det alltid er en saksbehandler som er den ansvarlige beslutningstakeren. Patentavdelingen opplever samtidig stor pågang av KI-genererte patentsøknader fra uerfarne søkere, og undersøker om KI kan brukes til å identifisere søknader som trolig ikke vil føre til patent. Arbeidet har også vakt internasjonal interesse.

Kommentar

Vi er positive til Patentstyrets bruk av KI, som forhåpentligvis kan bidra til konsistent og effektiv saksbehandling. Samtidig er vi spente på effekten av bruken, inkludert om det vil påvirke prosentandelen innvilgede søknader, eller for eksempel føre til at varemerkesøknader som klart ikke kan godkjennes, raskere blir avslått.