Siste nytt og høydepunkter på immaterialrettens område (september-desember 2025)

Nytt fra opphavsretten

EU-domstolen har avgjort Mio/Konektra-saken: Ikke lavere terskel for originalitet i brukskunst

EU-domstolen har endelig avsagt dom i de forente sakene mellom Asplund og Mio (Sverige) og USM mot Konektra (Tyskland). Sakene gjelder spørsmål om terskelen for verkshøyde og inngrep i industriell design/brukskunst, og dommen vil være retningsgivende for fremtidig norsk rettspraksis i tvister om påstått kopiering av møbler og andre designobjekter.

Bakgrunnen for henvisningen er, som Generaladvokaten pekte på i sin uttalelse, at det opphavsrettslige vernet for industriell design har vært vurdert på forskjellig måte i forskjellige land. For eksempel kom franske domstoler til at to Hermès-vesker var opphavsrettslig beskyttet, mens tyske domstoler kom til at en Birkenstock-sandal ikke var det – mens en nederlandsk domstol kort tid etter falt ned på motsatt resultat. Etter EU-retten skal slike objekter vurderes på samme måte.

Vanskeligheten med å verne immaterielle rettigheter for slike gjenstander skyldes at de befinner seg mellom "rene" kunstverk og nyttegjenstander: De omfatter både kunstverk med nyttefunksjon og nyttegjenstander med et mer eller mindre kunstnerisk preg, og noe midt imellom, som smykker eller parfymeflasker.

Her er de mest sentrale punktene:

• Det er ikke høyere terskel for originalitet – og følgelig for opphavsrettslig vern – for industriell design enn for andre typer verk (avsnitt 56–58). Et design kan dermed også være et verk og beskyttet av opphavsrett, så lenge det er originalt.

• Det er ikke avgjørende at en utforming inneholder trekk fra tidligere formgivning, forutsatt at opphavers utforming er preget av kreative valg (avsnitt 78).

• En utforming som er inspirert av eksisterende design, eller variasjoner av eksisterende design, kan være original hvis nye elementer er lagt til. I slike tilfeller er det bare gjengivelsen av disse nye elementene som kan utgjøre et opphavsrettsinngrep (avsnitt 79).

• Alt i alt ligger avgjørelsen nært det originalitetskravet som allerede gjelder i norsk rett. Terskelen er ikke høyere for brukskunst enn for andre verk.

De viktigste avklaringene for norsk rett kommer til slutt:

• EU-domstolen gjør det klart at kopiering av et enkelt element kan være tilstrekkelig for inngrep, selv om det gjelder en relativt liten del av verket, forutsatt at denne delen er vernet (med henvisning til Infopaq, C-5/08) (avsnitt 85).

• En "gjenkjennelig" gjengivelse av originale elementer i det angivelig krenkende designet vil være tilstrekkelig for å bevise at det er skjedd et inngrep (med henvisning til Pelham, C-476/17) (avsnitt 86).

• Det er ikke avgjørende at gjenstandene etterlater samme helhetsinntrykk, og graden av originalitet er ikke relevant (avsnitt 87 og 90).

På disse punktene mener vi domstolens avgjørelse representerer et brudd med norsk rettspraksis.

Antagelig betyr dette at designobjekter som er opphavsrettslig vernet får et videre beskyttelsesomfang, og at terskelen for inngrep er senket. Det kan også bety at en opphaver kan få et forbud mot omsetning av hele den påståtte inngrepsgjenstanden i tilfeller der det kan sannsynliggjøres at det er skjedd et inngrep i ett enkelt element. Det er i hvert fall klart at inngrepsvurderingen blir mer presis, og at helhetsinntrykket og graden av originalitet ikke lenger er avgjørende.

• EU-domstolens avgjørelse kan leses her

Getty Images vs. Stability AI: AI-dommen som ryster bransjen

Den britiske High Court of Justice avsa 4. november 2025 dom i Getty Images vs. Stability AI, en av årets mest betydningsfulle avgjørelser i skjæringspunktet mellom immaterialrett og kunstig intelligens. Getty fikk ikke medhold i at selve Stable Diffusion-modellen til Stability AI var en ulovlig kopi av selskapets bilder. Likevel konstaterte retten et begrenset varemerkeinngrep knyttet til iStock-vannmerker som var med i output generert av Stable Diffusion.

Gettys sentrale anførsel var at import og distribusjon av AI-modellen til Storbritannia innebar sekundært inngrep i opphavsrettighetene til Getty, fordi AI-modellen representerte en "article" som i seg selv utgjorde et ulovlig eksemplar av de verk som inngikk i treningsdatasettet. Dommeren avviste dette. Stable Diffusion inneholder ingen lagrede bilder eller gjenkjennelige visuelle elementer fra treningsmaterialet, men består av vekter som representerer statistisk læring. Læring av strukturer og mønstre innebærer ikke lagring av uttrykk, og AI-modellen inneholdt derfor ifølge dommeren ikke ulovlige eksemplarer av de aktuelle verkene på tidspunktet den ble importert til eller distribuert i UK. Retten understreket at opphavsretten beskytter det konkrete uttrykket, ikke kunnskapen eller innsikten som kan trekkes ut av materialet. Dermed markerte dommen en tydelig grense mellom maskinlæring og opphavsrettslig kopiering.

Et annet sentralt punkt var at treningen av Stable Diffusion i hovedsak hadde funnet sted utenfor Storbritannia. Britisk rett kunne derfor ikke gi grunnlag for ansvar for disse handlingene. Store deler av Gettys krav ble dermed avvist allerede på jurisdiksjon, noe som ytterligere svekket sakens opphavsrettslige del.

Det eneste området der Getty fikk medhold, gjaldt varemerkebruken i enkelte genererte bilder. Retten konstaterte at tidlige versjoner av Stable Diffusion kunne frembringe bilder hvor iStock-vannmerket fremstod identisk eller lett gjenkjennelig. Stability AI forsøkte å argumentere med at slike forekomster måtte tilskrives brukeren, men dommeren mente at selskapet, som hadde utviklet og distribuert modellen, selv hadde foretatt varemerkebruken. Det avgjørende var hvilken faktisk kontroll selskapet hadde over modellens funksjoner.

Det mest omtalte temaet knyttet til opphavsrett og AI er om treningen av generative AI-modeller innebærer ulovlig eksemplarfremstilling. Ettersom kravet relatert til selve treningen ble frafalt av Getty før hovedforhandlingen, er ikke dommen klargjørende på dette punktet. Dommerens resonnement om såkalt "secondary infringement", herunder at AI-modellen ikke lengre anses å inneholde ulovlige eksemplarer etter at treningen er utført, er likevel interessante også fra et norsk opphavsrettslig perspektiv. I tillegg klargjør dommen at teknologiselskaper kan være ansvarlige for varemerkebruk selv når den utløses av brukere, dersom selskapet har reell kontroll over systemet. Dette kan få betydning i både europeiske og nordiske saker der tilsvarende problemstillinger nå står for døren.

• Dommen kan leses her

Gema vs. Open AI: AI-Memorering under lupen i Tyskland

Landgericht München avsa 11. november 2025 dom i sak anlagt av den kollektive forvaltningsorganisasjonen GEMA mot OpenAI. Dommen slår fast at ChatGPTs interne memorering av opphavsrettsbeskyttede sangtekster utgjør en reproduksjon etter opphavsrettslovgivningen. Retten la til grunn at memorering er et teknisk etablert fenomen og at de konkrete tekstene i modellen var identifiserbare gjennom enkle prompts, hvilket utelukker antagelsen om tilfeldige eller provoserte sammenfall. Domstolen bygger sin analyse på et tredelt opplæringsskjema (datainnhenting – trening – bruk) og plasserer krenkelsen i selve treningsfasen, der verkene etter dens vurdering er fiksert i modellparameterne i en form som muliggjør senere gjengivelse via output.

Retten avviser uttrykkelig at tekst- og datautvinningsunntakene i DSM-direktivets artikkel 3 og 4 kan påberopes for memorering i modellen; unntakene omfatter bare midlertidige reproduksjoner for analyseformål, ikke permanent lagring som senere brukes til generering. At GEMA hadde erklært en gyldig “reservation of rights” forsterket resultatet.

Domstolen konstaterte i tillegg selvstendige brudd i output-fasen, herunder uautorisert offentlig tilgjengeliggjøring, reproduksjon og urettmessige bearbeidelser, idet ChatGPT gjenga store deler av tekstene eller endrede versjoner som fortsatt var gjenkjennelige.

Samlet innebærer avgjørelsen et betydelig rettslig signal: treningsdata som medfører gjenkjennelig gjengivelse faller utenfor TDM-unntaket. For leverandører av generative modeller innebærer avgjørelsen et behov for tettere kontroll med treningsdata, sterkere filtrering og i mange tilfeller lisensiering av innhold. Det blir spennende å følge rettsutviklingen på dette feltet.

• Pressemelding fra den tyske domstolen kan leses her

Nytt fra patentretten

Kan retten til å påberope at patenter er ugyldig bortfalle ved anke til lagmannsretten?

Borgarting lagmannsrett avsa 3. desember 2025 kjennelse i en sak mellom InflowControl AS og (blant andre) Tendeka AS.

InflowControl anla sak mot Tendeka ved Oslo tingrett med krav om forbud mot utbud, omsetning og anvendelse av AICD-løsningen Tendeka AICD som skissert i to patentsøknader, idet InflowControl påsto at løsningen gjorde inngrep i InflowControls patent EP/NO 3 255 242 ("EP/NO '242"). Tendeka nedla i tilsvaret påstand om frifinnelse og anførte at Tendekas system ikke gjør inngrep i EP/NO '242. Videre anførte Tendeka at EP/NO '242 var ugyldig. Idet ugyldighet ikke kan fremsettes som frifinnelsesgrunn i en inngrepssak uten at det også fremmes som et krav i saken, la Tendeka også ned påstand om at patentet kjennes ugyldig.

Oslo tingrett frifant Tendeka og Swellfix under henvisning til at det ikke forelå patentinngrep. Tingretten tok ikke stilling til spørsmålet om patentene var ugyldige, idet tingretten viste til at det i praksis er akseptert at krav om ugyldighet ikke må pådømmes når det kun er ment å tjene som grunnlag for frifinnelse i et inngrepssøksmål.

InflowControl anket tingrettens dom til Borgarting lagmannsrett. I anketilsvaret la Tendeka ned påstand om frifinnelse og påstand om at NO/EP '242 kjennes ugyldig. InflowControl påsto da kravet om ugyldighet avvist, under henvisning til at Tendeka og Swellfix for tingretten måtte anses å ha frafalt kravet om ugyldighet for det tilfelle at man skulle få medhold i at Tendekas system ikke gjør inngrep i patentet.

Lagmannsretten fant det klart at Tendeka og Swellfix ikke kunne anses å ha frafalt kravet om ugyldighet gjennom prosesskrivene for tingretten. Videre fant lagmannsretten heller ikke at Tendeka frafalt kravet om ugyldighet under hovedforhandlingen for tingretten – slik InflowControl påsto – blant annet fordi at dersom Tendeka frafalt kravet, ville det vært nærliggende at det ville ha blitt protokollert i rettsboken. Lagmannsretten fremhevet også at det at tingretten ikke hadde avsagt hevingskjennelse for kravet om ugyldighet, samt at tingretten også uttrykkelig tok stilling til om kravet om ugyldighet måtte pådømmes.

På spørsmålet om ugyldighetskravet kunne inngå i ankesaken, konkluderte lagmannsretten med at selv om tingretten ikke tok stilling til ugyldighetskravet, måtte det anses for "avgjort" i henhold til tvisteloven § 29-4 første ledd. Lagmannsretten fant ikke at patentlovens § 61 var til hinder for at ugyldighetskravet ble gjort subsidiært på den måten. I tillegg fant lagmannsretten at kravet om ugyldighet kunne vært fremmet under tvistelovens § 29-4, andre ledd, bokstav d.

Det er vanlig at inngrepsspørsmål for domstolene følges opp med motkrav om at det påberopte stridspatentet må kjennes ugyldig. Lagmannsrettens kjennelse gir en velkommen, og etter vårt syn riktig, avklaring på at parter normalt ikke kan anses å ha frafalt kravet om ugyldighet for ankedomstolen, selv om avgjørelsen i førsteinstans avgjøres på grunnlag av manglende inngrep i stridspatentet.

Kjennelsen (25-097181ASD-BORG/02 er foreløpig ikke inntatt i Lovdatas registre.

Hvor går grensedragningene for bevistilgang i patentsaker?

Borgarting lagmannsrett avsa 19. november 2025 kjennelse i sak om bevisfremleggelse i en pågående patentsak mellom Welltec AS og Welltec Oilfield Services (Norway) AS Schlumberger Norge AS.

I søksmålet har Welltec fremmet krav om erstatning og vederlag for inngrep i to patenter knyttet til brønnboring og kutting av foring i installerte brønner. Schlumberger bestrider kravene og har reist motsøksmål med påstand om ugyldighet av patentene, samt negativt fastsettelsessøksmål om at det verken foreligger patentinngrep eller brudd på god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25. Partene har i den forbindelse begjært tilgang til en rekke bevis.

Lagmannsretten tok utgangspunkt i at bevis skal fremlegges når de er relevante for sakens faktiske avgjørelsesgrunnlag etter tvisteloven § 21-7, med forbehold for bevisfritak og bevisforbud. Innenfor denne rammen opprettholdt retten tingrettens pålegg om at Welltec må fremlegge dokumentasjon som viser hva selskapet mener er det oppfinneriske ved patentene, samt begrunnelsen for en foretatt patentbegrensning. Retten presiserte samtidig at korrespondanse med advokater og patentrådgivere er vernet etter tvisteloven
§ 22-5, også for dokumenter utarbeidet før lovendringen 1. juli 2021.

Overfor Schlumberger opprettholdt lagmannsretten pålegget om å fremlegge fakturaer og dokumentasjon over salgspriser for de påståtte inngrepsgjenstandene. Selv om opplysningene er vernet som forretningshemmeligheter etter tvisteloven § 22-10, ble de ansett relevante for vederlagsutmålingen etter patentloven § 58, og vernet skulle ivaretas gjennom taushetsplikt og lukkede dører.

Derimot opphevet lagmannsretten tingrettens pålegg om å utlevere produsenters navn og adresser, fordi tingretten ikke hadde vurdert tvistelovens særregler om rett til informasjon ved inngrep i immaterielle rettigheter (§§ 28 A-1 og 28 A-2). Retten opphevet også pålegget om tilgang til fysiske verktøy og tekniske tegninger, ettersom tingretten ikke hadde foretatt en tilstrekkelig proporsjonalitetsvurdering av risikoen for konkurranseskade ved innsyn fra en direkte konkurrent. Welltecs begjæring om fremleggelse av utbud og kontrakter ble heller ikke tatt til følge, da slik dokumentasjon i liten grad ville styrke avgjørelsesgrunnlaget.

Provokasjoner om fremleggelse av bevis er vanlige i saker om inngrep og ugyldighet av patenter. Forholdet mellom behovet for opplysning av saken på den ene siden, og vernet av mulige forretningshemmeligheter, kommer ikke sjelden på spissen. Kjennelsen belyser flere praktisk viktige spørsmål som gjerne kan oppstå i bevistvister som gjelder inngrep og ugyldighet.

Hovedforhandlingen i tingretten er berammet til januar 2026.

• Kjennelsen kan leses her

Nytt fra UPC - UPCs ankedomstol gir veiledning for vurdering av oppfinnelseshøyde

UPCs ankedomstol avsa 25. november 2025 dom i ankesaken mellom ankende part, Amgen, Inc., og ankemotpartene, tre Sanofi-selskaper og Regeneron Pharmaceuticals Inc. Saken gjelder Amgens patent EP 3 666 797 som beskytter virkestoffet evolocumab, som bruker «antigenbindingsproteiner som binder til proproteinkonvertase subtilisin/kexin type 9 (PCSK9)».

Dette er den første avgjørelsen fra UPCs ankedomstol som gir spesifikk veiledning på hvordan ankedomstolen vil vurdere oppfinnelseshøyde. Ankedomstolen gir en nokså detaljert beskrivelse av metoden som domstolen har brukt i vurderingen av oppfinnelseshøyde (dommens headnotes avsnitt 10-21).

Ankedomstolen bruker en såkalt holistisk eller helhetlig tilgang med de følgende tre trinn:

1. Det første trinnet ved oppfinnelseshøydevurdering er å fastslå det objektive tekniske problemet.
2. I det neste trinn må det fastslås et «realistisk utgangspunkt» i den kjente teknikk som ville ha vært av interesse for fagpersonen som ønsker å løse det problemet som patentet hevder å løse.
3. I det siste trinnet skal det vurderes om det ville være åpenbart for fagpersonen å komme fram til den løsningen som patentet krever fra dette realistiske utgangspunktet i den kjente teknikk.

• Dommen kan leses her

Les vår detaljerte gjennomgang av dommen, der vi diskuterer hvorvidt denne tilgangen avviker fra EPOs problem- og løsningsmetode og hvilke implikasjoner dette kan få for Norge, her.

Nytt fra varemerke- og designretten

Varemerkerettigheters omfang og bruk av varemerker i politiske kampanjer

Generaladvokaten kom 13. november 2025 med sitt forslag til avgjørelse i saken mellom Inter IKEA Systems og Algemeen Vlaams Belang. Hovedspørsmålet er om ytringsfriheten i den politiske debatten utgjør "rimelig grunn" til å bruke IKEAs velkjente varemerker i det politiske partiet Vlaams Belangs parodiske politiske kampanje. Generaladvokatens konklusjon kom til at det politiske partiet ikke kunne bruke IKEAs varemerker.

Bakgrunnen var at det belgiske politiske partiet Vlaams Belang kalte sitt partiprogram og politiske kampanje for asylreform og innvandringspolitikk "IKEA-PLAN", der "IKEA" sto for "Immigratie Kan Echt Anders" (på norsk: "Innvandring kan virkelig være annerledes"). "IKEA-PLAN"-besto av 15 politiske forslag presentert som en IKEA-bruksanvisning, der kampanjens illustrasjoner benyttet IKEAs varemerker og lignende figurer. IKEA gikk til sak mot Vlaams Belang i 2022 med påstand om inngrep i deres varemerkerettigheter.

For å konstatere varemerkeinngrep kreves først at varemerket er brukt "i forbindelse med varer eller tjenester i næringsvirksomhet", jf. varemerkeloven § 4. Generaladvokaten mener at bruken av IKEAs varemerker på kampanjemateriell på vegne av partiet anses som bruk "i forbindelse med varer eller tjenester i næringsvirksomhet". Selv om en politisk kampanje vanligvis ikke anses som en vare eller tjeneste i næringsvirksomhet, la generaladvokaten vekt på at varemerkene ikke ble brukt for å sette i gang en debatt om IKEA eller deres produkter, men for å fremme partiets politiske budskap og skille det fra andre partier.

Videre er velkjente varemerker beskyttet mot tredjeparts bruk som "uten rimelig grunn" medfører en urimelig utnyttelse av varemerkets omdømme. Det avgjørende spørsmålet var om bruken av IKEAs varemerke i en politisk kampanje kan utgjøre en "rimelig grunn" til slik utnyttelse av IKEAs omdømme. Generaladvokaten uttalte at hensynet til ytringsfriheten kan inngå i vurderingen av "rimelig grunn", men at ytringsfriheten i seg selv ikke automatisk utgjør en rimelig grunn. Eneretten til varemerker må avveies mot ytringsfriheten, og bare dersom ytringsfriheten veier tyngst kan den utgjøre en "rimelig grunn".

Selv om ytringsfriheten er særlig vernet i den politiske debatt, konkluderte generaladvokaten med at partiets bruk ikke utgjorde en "rimelig grunn" til å utnytte IKEAs omdømme. Til tross for at kampanjens tema har offentlig interesse, var bruken av IKEAs varemerker først og fremst ment å markedsføre og øke synligheten til partiprogrammet og partiet som sådan, uten at varemerkene selv bidro til den offentlige debatten. Generaladvokaten la særlig vekt på at varemerkeinnehavere ikke skal måtte tåle bruk som forsøker å utnytte varemerkets renommé i offentlig debatt når bruken ikke innleder til debatt om varemerket, innehaveren eller dets varer eller tjenester.

Saken reiser prinsipielle spørsmål i skjæringspunktet mellom to grunnleggende rettigheter – eiendomsretten (varemerkeretten) og ytringsfriheten. Saken er også av særlig interesse fordi varemerkeretten, i motsetning til opphavsretten, ikke inneholder noen unntak for parodi, karikatur eller pastisj. EU-domstolens dom vil derfor få betydning for ytringsfrihetens vekt i inngrepsvurderingen av velkjente varemerker, særlig i offentlig debatt. Det blir spennende å se hva det endelige utfallet av saken blir i EU-domstolen.

• Generaladvokatens uttalelse (sak C-293/23) kan leses her

Dom fra tingretten: Velkjent logo i kombinert merke hindrer ikke forvekslingsfare

I dom av 17. oktober 2025 fastslo Oslo tingrett at Apples kombinerte "App Clip"-merke var forvekselbart med det eldre ordmerket "CLIP", og derfor ikke kunne gis virkning i Norge.

Den eldre registreringen dekket hele klasse 42, og Apples merke var søkt registrert for en rekke tjenester i samme klasse, herunder tjenester for tilveiebringelse av apputviklingssoftware og brukerverifiseringstjenester. Retten tok derfor utgangspunkt i at det måtte kreves en klarere ulikhet mellom kjennetegnene for å unngå forvekslingsfare.

I vurderingen av kjennetegnslikhet, la retten særlig vekt på at Apples merke opptok "CLIP" i sin helhet. At Apples merke også bestod av elementene "App" og Apples velkjente eplelogo, var ikke tilstrekkelig distingverende (bidrog ikke til skille). Etter rettens syn fremstod "Clip"-elementet derimot som et selvstendig, atskilt og likestilt element ved siden av de øvrige elementene i det kombinerte merket, slik at sammenstillingen med eplelogoen og ordet "App" ikke ga karakter av et enhetlig kjennetegn ulikt det eldre merket.

I denne sammenheng ble det lagt vekt på at ordet "App" var beskrivende for de aktuelle tjenestene, og derfor ikke hadde adskillende evne. Hva gjaldt Apples logo, konstaterte retten at velkjente elementer i sammensatte merker ikke hindrer forveksling når det eldre merket er innlemmet i sin helhet, og at innehaveren av det eldre merket i motsatt fall ville miste sin enerett selv der det yngre merket innlemmer det som en selvstendig og særpreget del. Selv om Apples logo i seg selv ble ansett særpreget og antatt gjenkjent av gjennomsnittsforbrukeren, eliminerte likevel ikke dette risikoen for forveksling.

På denne bakgrunn konkluderte retten med at det var en fare for at omsetningskretsen ville tro at det var en kommersiell forbindelse mellom innehaverne av de to merkene (indirekte forveksling). Avgjørelsen føyer seg inn i en rekke av varemerkerettslige avgjørelser som viser at bruk av velkjente logoer i kombinerte merker ikke nødvendigvis avverger forvekslingsfare.

• Dommen kan leses her