I dette nyhetsbrevet oppsummerer vi fem entreprisedommer fra lagmannsrettene.
Vi ser blant annet på spørsmål om årsakssammenheng og bevisbyrde ved påståtte mangler, vederlagsjustering ved mengdeavvik i en enhetspriskontrakt og fristforlengelse og dagmulktbelagte frister etter NS 8407. Vi omtaler også en dom om grov uaktsomhet og totalentreprenørens medvirkning ved skjevsetninger, og en dom om det interne oppgjøret i et arbeidsfellesskap.
LA-2025-154691: Årsakssammenheng og bevisbyrde ved påståtte mangler
Agder lagmannsrett avsa 6. juli 2026 dom i tvist mellom byggherren Grimstad kirkelige fellesråd og de saksøkte, entreprenøren PS Anlegg AS og rådgiveren Asplan Viak AS. Saken gjaldt opparbeidelse av nye gravfelt ved Fjære gravplass i Grimstad, og kontrakten med entreprenøren var en utførelsesentreprise basert på NS 8405. Byggherren hevdet at gravfeltene hadde mangler og funksjonssvikt fordi massene var harde og komprimerte, og at dette skyldtes feil i entreprenørens utførelse og rådgiverens prosjektering.
Tingretten ga byggherren i det vesentlige medhold, men lagmannsretten kom til motsatt resultat. Det sentrale spørsmålet var om det kunne fastslås hva som hadde forårsaket at massene var harde. Lagmannsretten tok utgangspunkt i betingelseslæren: For at årsakssammenheng skal anses sannsynliggjort, må det være sannsynlighetsovervekt for at de påberopte forholdene har vært en "nødvendig betingelse" for hardheten, jf. HR-2023-2420-A.
Lagmannsretten fant at bevisførselen ikke ga grunnlag for å fastslå hva som hadde forårsaket at massene var harde. Det forelå flere mulige forklaringer, der byggherren hadde risikoen for enkelte av de potensielle årsakene (grunnforholdene og massenes sammensetning), mens entreprenøren og/eller rådgiveren hadde ansvar for andre av de potensielle årsakene (håndtering av massene under anleggsarbeidene). Lagmannsretten konkluderte med at bevisusikkerheten i en slik situasjon måtte gå ut over den som har bevisbyrden for å sannsynliggjøre årsakssammenhengen – i dette tilfellet byggherren.
Dommen illustrerer betydningen av bevisbyrde og tvilsrisiko i saker med sammensatt årsaksbilde. Når flere mulige årsaker foreligger, og partene har risikoen for hver sin del av dem, er det ikke tilstrekkelig for byggherren å vise at det foreligger en mangel eller funksjonssvikt – byggherren må også sannsynliggjøre at svikten skyldes forhold motparten svarer for.
LG-2025-188261: Mengdeavvik og justerte enhetspriser
Gulating lagmannsrett avsa 30. juni 2026 dom i tvist om sluttoppgjøret mellom entreprenøren Midbøe AS og byggherren Helse Stavanger HF. Entreprenøren hadde levert provisorisk avfukting til det nye universitetssykehuset på Ullandhaug i Stavanger. Kontrakten var en utførelsesentreprise basert på NS 8405, med oppgjør etter enhetspriser.
Avfuktingen var priset i blant annet følgende to poster:
- Post C21.02.06.12.1 (tilrigging): Enhetspris på kr 115 000 per aggregat, med en anslått mengde på 50 stk.
- Post C21.02.06.23 (drift): Enhetspris per uke på kr 7000 for "drift av avfuktingsanlegg i hele byggeperioden", med en anslått mengde på 15 uker.
For begge postene viste konkurransegrunnlaget til hovedfremdriftsplanen, som anga en innredningsfase på nærmere 135 uker. I praksis ble det benyttet 14 aggregater over en periode på 125 uker.
Midbøe fikk oppgjør for de faktiske mengdene etter kontraktens enhetspriser, men gjorde gjeldende at kapitalkostnadene for aggregatene var priset i tilriggingsposten, og at bruk i 15 uker var en synbar forutsetning for kalkylen når konkurransegrunnlaget ble lest i sammenheng. Når aggregatene ble brukt i 125 uker, mente Midbøe at den forlengede bruken var en endring som byggherren hadde risikoen for, og at vederlaget måtte justeres, jf. NS 8405 punkt 25.7.2 første ledd.
Den nye enhetsprisen beregnet Midbøe ved å dele tilriggingsprisen på 115 000 kroner på 15 uker, som ga en ny beregnet enhetspris på 7667 kroner. Prisen ble multiplisert med det samlede antallet brukte aggregatuker, som ifølge Midbøe ga en sum på 11 784 179 kroner. Etter fradrag av 1 610 070 kroner – som var inkludert i kontraktssummen – krevde Midbøe vederlagsjustering på 10 174 109 kroner.
Lagmannsretten fant at mengdeestimatet på 15 uker i driftsposten isolert sett var misvisende, og "helt urealistisk" sett i lys av kontrakten for øvrig, inkludert hovedfremdriftsplanen. Feilestimatet i én enkeltpost kunne likevel ikke være avgjørende når kontraktsdokumentene ble lest i sammenheng. Kontraktens del 02 om felles rigg og drift omfattet ytelser "for alle entrepriser for hele byggeplassen og i hele byggeperioden", og hovedfremdriftsplanen viste en innredningsfase på nærmere 135 uker. Med henvisning til Rt-2012-1729 (Mika) avsnitt 122 understreket retten at kravet til klarhet ikke kan strekkes så langt at tilbyderen ved enhver uklarhet kan legge til grunn den forståelsen som er i egen interesse, når det fremstår som klart hva oppdragsgiveren har ment. Retten uttalte videre at mengdeangivelser i poster som avregnes etter enhetspriser, ikke er ment å gi grunnlag for fremdriftsplanlegging eller prising av tidselementet.
Retten la heller ikke avgjørende vekt på at byggherren i svaret på entreprenørens endringskrav hadde krysset av for at forholdet kunne gi grunnlag for vederlagsjustering. Partenes etterfølgende opptreden hadde begrenset betydning for den objektive tolkningen. Et regnestykke som byggherrens prosjektmedarbeidere hadde satt opp i en e-post, var heller ikke et bindende tilbud, og medarbeiderne hadde uansett ikke kompetanse til å binde byggherren.
Dommen viser at selv et vesentlig avvik fra mengdeanslaget i én post ikke gir grunnlag for vederlagsjustering dersom entreprenøren, ut fra kontraktsdokumentene lest i sammenheng, burde forstått at de oppgitte mengdene ikke var riktige. Dersom entreprenøren her drev såkalt taktisk prising, er det positivt at domstolene leser kontraktsdokumentene i sammenheng og ikke belønner entreprenører som spekulerer i feil i konkurransegrunnlaget. Samtidig reduseres risikoen for etterfølgende søksmål mellom byggherren og den prosjekterende som utarbeidet pris- og mengdefortegnelsen.
LE-2025-129925: Undersøkelsesplikt, fristforlengelse i arbeidsdager og dagmulktbelagte frister
Eidsivating lagmannsrett avsa 30. september 2026 dom i sluttoppgjørstvist mellom byggherren Tangentoppen AS og totalentreprenøren Ruta Entreprenør AS etter oppføring av fire kombinerte bolig- og næringsbygg på Tangen i Nesodden kommune. Kontrakten var en totalentreprise basert på NS 8407. Saken reiste en rekke spørsmål. Vi omtaler her tre av spørsmålene: (i) totalentreprenørens undersøkelsesplikt, (ii) om fristforlengelse kunne kreves i arbeidsdager og (iii) om det var avtalt én eller flere dagmulktbelagte frister.
(i) totalentreprenørens undersøkelsesplikt - grunnforholdene
Tilbudsgrunnlaget beskrev tomten som en fjelltomt med stedvis tynt dekke, men under grunnarbeidene ble det avdekket urene masser og en kløft i berget som på det dypeste lå om lag 20 meter under eksisterende terreng. Partene var enige om at byggherren hadde risikoen for grunnforholdene, men var blant annet uenige om totalentreprenøren hadde overholdt sin undersøkelsesplikt.
Byggherren anførte at totalentreprenøren hadde brutt undersøkelsesplikten etter NS 8407 punkt 25.1.1 ved ikke å prøvegrave på et tidligere tidspunkt. Lagmannsretten var ikke enig. Planbeskrivelsen og ROS-analysen beskrev en fjelltomt uten tidligere søppelfyllinger, og byggherrens representant skal ha gitt uttrykk for at ytterligere undersøkelser ikke var nødvendig.
Det var heller ikke uforsvarlig at entreprenøren, etter at kløften ble oppdaget, fortsatte masseutskiftingen på grunnlag av 16 prøveboringer i stedet for å bore i et fast rutemønster, slik geoteknikeren hadde anbefalt. Slik boring ville tatt minst tre uker, og entreprenøren hadde plikt til å begrense byggherrens kostnader. Lagmannsretten fremhevet at forsvarligheten måtte vurderes ut fra situasjonen slik den fremsto da valget ble tatt, og at anbefalingen fra byggherrens sakkyndige bar preg av etterpåklokskap.
(ii) fristforlengelse i arbeidsdager eller kalenderdager
Et sentralt spørsmål i saken var om totalentreprenøren hadde krav på fristforlengelse i arbeidsdager eller kalenderdager. Dette hadde betydning for lengden på flere krav om fristforlengelse og for kravet om dagmulkt.
Etter NS 8407 punkt 1.2 er "dag" definert som kalenderdag, og etter punkt 33.6.1 skal parten angi "det antall dager han krever som fristforlengelse". Lagmannsretten var enstemmig i at standarden etter ordlyden må forstås slik at fristforlengelse skal angis i kalenderdager. Flertallet kom likevel til at partene hadde en felles forståelse av at varslene var gitt i arbeidsdager. Flertallet la vekt på at alle aktivitetene i den omforente hovedfremdriftsplanen var angitt i arbeidsdager, at det ikke ble arbeidet i helger og på helligdager, og at byggherren ikke reagerte da entreprenøren i februar 2023 oversendte en beregning der helger og helligdager var holdt utenfor.
Mindretallet mente at det ikke forelå de sterke holdepunktene som kreves for å fravike standardens ordlyd og system. Totalentrepriser er komplekse avtaleforhold der personer på begge sider skiftes ut underveis, og etter mindretallets syn må det derfor utvises betydelig forsiktighet med å bygge på partenes kontakt underveis når dette strider mot standarden. Entreprenøren måtte etter mindretallets syn ha risikoen for sin egen forståelse.
(iii) dagmulktbelagte frister og merverdiavgift på dagmulkt
Byggherren anførte at det var avtalt fire dagmulktbelagte frister, én for hvert bygg, fordi den omforente hovedfremdriftsplanen anga separate overtakelsesdatoer. Lagmannsretten viste til at andre frister enn sluttfristen bare er dagmulktbelagt når dette er uttrykkelig angitt i kontrakten for den enkelte fristen, jf. NS 8407 punkt 40.2 andre ledd. Feltet for "andre dagmulktbelagte frister" i avtaledokumentet var ikke fylt ut, og verken møtereferatene, fremdriftsplanen eller e-postkorrespondansen var tilstrekkelig klar. Det var heller ikke avtalt delovertakelser. Overtakelsesforretningen for hele kontraktsgjenstanden ble påbegynt før den forlengede sluttfristen, og byggherren fikk derfor ikke medhold i dagmulktkravet ut over det tingretten hadde tilkjent.
Lagmannsretten kom videre til at dagmulkt er et prisavslag, jf. HR-2023-411-A, og at det derfor skal beregnes merverdiavgift av dagmulktkravet før det motregnes i entreprenørens krav. At byggherren i sluttoppgjøret hadde krevd dagmulkt uten merverdiavgift, var ikke til hinder for dette.
LA-2025-207137: Ansvar for skjevsetninger - grov uaktsomhet og totalentreprenørens medvirkning
Agder lagmannsrett avsa 2. oktober 2026 dom i tvist mellom totalentreprenøren WK Entreprenør AS, den geotekniske rådgiveren Grunnteknikk AS og graveentreprenøren Kjeldaas AS etter oppføring av ny barne- og ungdomsskole med idrettshall på Klokkerjordet i Holmestrand kommune. WK var totalentreprenør etter NS 8407, Grunnteknikk var rådgiver etter NS 8402, og Kjeldaas var underentreprenør for grunnarbeidene etter NS 8415.
Høsten 2021 gikk det grunnbrudd i graveskråningene for kjelleren under idrettshallen, og det oppsto senere skjevsetninger. Arbeidene med idrettshallen stod stille i nesten ett år. WK krevde om lag 23 millioner kroner i erstatning fra rådgiveren og graveentreprenøren solidarisk.
Lagmannsretten la til grunn at grunnbruddene var hovedårsaken til skjevsetningene, og at grunnbruddene i hovedsak skyldtes utførelsen av gravearbeidet: Det ble gravd med for bratte og høye skråninger, uten tilstrekkelig rask utlegging av duk og pukk i traubunnen. Skråningen mot vest var i tillegg ekstra utsatt fordi det var rammet peler i nærheten kort tid før gravingen.
rådgiverens ansvar etter ns 8402
Lagmannsretten kom til at Grunnteknikk hadde levert i samsvar med kontrakten, og at rådgivningen var faglig forsvarlig, jf. NS 8402 punkt 10.1. Kravet til tid mellom peleramming og graving kunne riktignok vært formulert tydeligere, men dette var ikke tilstrekkelig til å konstatere uaktsomhet. Retten fant det sannsynliggjort at kravet var formidlet i oppstartsmøtet i juni 2021, selv om det ikke forelå referat fra møtet. Etter lagmannsrettens syn er det først og fremst totalentreprenørens ansvar å dokumentere innholdet i slike møter, og senere uenighet om hva som ble avtalt, måtte derfor gå ut over WK. I tillegg hadde WK fremskyndet gravingen uten å rådføre seg med Grunnteknikk da pelingen ble forsinket. Grunnteknikk ble etter dette frifunnet.
Graveentreprenørens ansvar - grov uaktsomhet etter ns 8415
Kjeldaas hadde mottatt rådgiverens risikonotat allerede i anbudsfasen. Notatet krevde graveskråninger på 1:2 eller slakkere, og kravene ble gjentatt i e-poster og henvist til på graveplanene. Graverne hadde likevel signert en sikker jobbanalyse som angav gravevinkel 1:1. Etter lagmannsrettens vurdering var det i all hovedsak gravd atskillig brattere enn 1:2, tilsynelatende uten at de ansvarlige på byggeplassen hadde lest risikonotatet. Kjeldaas anførte at kravene i risikonotatet ikke lot seg gjennomføre. Retten var ikke enig, og bemerket at dette uansett måtte vært tatt opp før arbeidet startet, jf. underentreprenørens varslingsplikt i NS 8415 punkt 21.1.
Lagmannsretten kom til at Kjeldaas’ uaktsomme utførelse var en nødvendig betingelse for grunnbruddene, og at bidraget var så vesentlig at det var naturlig å knytte ansvar til det. I motsetning til tingretten fant lagmannsretten at Kjeldaas hadde opptrådt grovt uaktsomt. Retten la vekt på at kravene til gravingen var detaljert beskrevet og begrunnet, at feil kunne få alvorlige følger – også for dem som arbeidet på stedet – og at Kjeldaas er en stor aktør med erfaring fra de krevende grunnforholdene i området. Ved grov uaktsomhet gjelder ingen ansvarsbegrensning, jf. NS 8415 punkt 36.5 andre ledd, og WK hadde dermed i utgangspunktet krav på å stilles økonomisk som om skaden ikke hadde skjedd.
totalentreprenørens medvirkning
WKs erstatningskrav ble imidlertid avkortet etter skadeserstatningsloven § 5-1. Lagmannsretten viste til at både skadevolder og skadelidte var profesjonelle parter, og at det må kunne forventes at totalentreprenørens prosjektorganisasjon forstår geotekniske føringer og har kontrollrutiner som sikrer at de etterleves. WK hadde valgt en krevende løsning. Dette var ikke klanderverdig i seg selv, men stilte krav til særlig aktsomhet i gjennomføringen. Etter rettens syn må det ha vært godt synlig på byggeplassen at gropa ikke ble gravd i tråd med rådene, uten at WK fulgte dette tilstrekkelig opp. WK hadde heller ikke tatt til følge rådet om geoteknisk oppfølging på byggeplassen eller forslagene om møter med rådgiveren og graveentreprenøren. Da forholdene ble vanskelige i september 2021, burde WK ha vurdert å stanse arbeidet. Retten la også vekt på at peleinstallasjonen var WKs ansvar, og at WK hadde fremskyndet gravingen uten å avklare dette med rådgiveren.
Lagmannsretten fant at ansvaret måtte deles likt mellom WK og Kjeldaas. Kjeldaas ble dømt til å betale halvparten av WKs tap på ca 23 millioner kroner.
LB-2025-175718: Oppgjør i arbeidsfellesskap og krav om skriftlig avtale
Borgarting lagmannsrett avsa 1. oktober 2026 dom i en tvist mellom deltakerne i det ansvarlige selskapet Samarbeidspartnerne ANS, som fungerte som et arbeidsfellesskap. Selskapet hadde utført en underentreprise for Skanska Norge AS om transport av tunnelmasser, og deltakerne hadde i en samarbeidsavtale fordelt ansvaret for ulike deler av massene seg imellom. Underveis ble tiden for knusing halvert, og mengden overfjell ble vesentlig større enn forutsatt. Samarbeidsavtalen regulerte ikke hvordan slike endringer skulle håndteres, og lite tydet på at partene hadde vurdert spørsmålet.
Lagmannsretten tok utgangspunkt i tolkningsprinsippene i HR-2026-280-A (Isola), som vi omtalte i nyhetsbrevet for første kvartal. Retten understreket at det skal mye til for å fastslå ved tolkning regler som det hadde vært nærliggende for partene selv å avtale, jf. Rt-1994-581 (Scanvest). Avtalen lest i sammenheng og partenes etterfølgende opptreden tilsa likevel at hver deltaker hadde krav på betaling for de massene den faktisk hadde håndtert. Deltakeren som hadde håndtert mer masser enn den hadde fått betalt for, fikk derfor medhold i et krav om etteroppgjør på om lag 22,4 millioner kroner inkludert merverdiavgift.
Samarbeidsavtalen bestemte samtidig at partene ikke kunne fakturere hverandre uten forutgående skriftlig avtale. En deltaker som uten en slik avtale hadde transportert masser for selskapet, fikk derfor ikke medhold i kravet om betaling for arbeidet. Dette gjaldt selv om retten mente at rimelighetshensyn talte for betaling. Ordlyden var klar, og bestemmelsen hadde nettopp til formål å avskjære krav begrunnet i at partene mente å ha opptrådt som underentreprenører for hverandre.
Dommen har overføringsverdi for arbeidsfellesskap og konsortier i entrepriseprosjekter. Deltakerne bør i samarbeidsavtalen regulere hvordan endringer i hovedkontrakten skal fordeles internt, og løpende registrere hvilke mengder og ytelser hver av dem leverer. Formkrav som partene selv har avtalt, må også her følges i praksis. I motsatt fall risikerer en deltaker å stå uten betaling for arbeid som faktisk er utført.
