Er du oppdatert på siste nytt innen immaterialrett? Her får du en oversikt over viktige avgjørelser og regulatoriske endringer.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Vi sender regelmessig ut nyhetsbrev med siste nytt innen immaterialretten, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "immaterialrett")
Ønsker du å få motta egne nyhetsbrev innen forbruker- og markedsføringsretten? Klikk her og huk av for "forbruker og marked"
Nytt fra opphavsretten
Har turkoppen "Fold-a-cup" opphavsrettslig vern?
Oslo tingrett har i dom av 15. januar 2026 konkludert med at den ikoniske turkoppen "Fold-a-cup" ikke har verkshøyde etter åndsverkloven.
Fold-a-cup ble utviklet på slutten av 1970-tallet og var patent- og mønsterbeskyttet i Sverige og USA, men beskyttelsen var utløpt da tvisten oppsto. Rettighetshaver til "Fold-a-cup" hevdet at den konkurrerende koppen "Vikafjell Kråka Turkopp" krenket deres rettigheter etter åndsverksloven og markedsføringsloven.
Retten tok utgangspunkt i at verkshøyde krever "original og individuell skapende åndsinnsats", jf. åndsverkloven § 2. Retten viste videre til at det ikke stilles strengere krav til brukskunst – som i denne saken – enn andre verkstyper. Retten fremhevet likevel at frembringerens faktiske variasjonsmuligheter vil være avgjørende – og at nordisk minimalistisk design i seg selv begrenser det kreative spillerommet.
Et sentralt poeng er at opphavsretten ikke verner funksjonalitet. Retten gjennomgikk koppens utførelsestrekk – D-formet bunn, brettekant, drikkekant og håndtak – og fant at disse i hovedsak var funksjonelt betinget. Kun rillene på bakkanten (fem større og tre mindre) ble ansett å ha en viss individualitet. Samlet konkluderte retten med at dette ikke utgjorde tilstrekkelig kreativitet "utover det helt bagatellmessige".
Retten vurderte subsidiært markedsføringsloven §§ 30 og 25. Etter utløpt patent- og mønsterbeskyttelse står enhver fritt til å utnytte ideen, med mindre det foreligger illojal utnyttelse. Retten fant ingen slik illojalitet.
Dommen illustrerer utfordringene ved verkshøydevurdering av funksjonelle produkter. Selv om terskelen formelt er lik for brukskunst og andre verkstyper, blir det faktiske vurderingsrommet snevrere når utformingen er funksjonelt betinget.
EU-domstolen klargjør vederlagsplikten for privatkopiering
EU-domstolen avsa 15. januar 2026 dom om rekkevidden av forpliktelsen til å betale rimelig kompensasjon for privatkopiering (C-822/24 bluechip). Dommen klargjør at produsenter, importører og forhandlere av lagringsmedier kan pålegges betalingsplikt selv når mediene selges til kommersielle sluttbrukere, forutsatt at det finnes en mulighet for fritak eller refusjon når det kan påvises at utstyret ikke brukes til privatkopiering.
Etter tysk lov kan rettighetshavere kreve rimelig vederlag ("fair compensation") fra produsenter og forhandlere av lagringsmedier som kan brukes til privat kopiering. Den tyske innkrevingsorganisasjonen ZPÜ krevde at bluechip Computer AG – en produsent, importør og forhandler av datamaskiner – skulle betale slikt vederlag. Bluechip argumenterte for at enhetene ble solgt til kommersielle kunder, og at det derfor ikke var grunnlag for avgiften.
EU-domstolen tok utgangspunkt i opphavsrettsdirektivet 2001/29/EF artikkel 5 nr. 2 bokstav b, som tillater medlemsstatene å innføre unntak fra enerettene for privatkopiering, forutsatt at rettighetshaverne mottar rimelig kompensasjon. Direktivet var ikke til hinder for ordningen. Begrunnelsen kan oppsummeres slik:
- Praktiske vanskeligheter gjør det vanskelig å identifisere hvem som faktisk bruker enhetene til privatkopiering, også når de selges til bedrifter. Det kan for eksempel ikke utelukkes at ansatte bruker utstyret privat, eller at bedrifter videreselger utstyret til privatpersoner.
- Medlemsstatene har vid skjønnsmargin til å bestemme hvem som skal betale vederlaget og hvordan systemet skal utformes.
- Ordningen er lovlig så lenge den gir produsenter, importører eller forhandlere mulighet til å bli fritatt fra avgiften eller få tilbakebetaling, dersom de kan dokumentere at enhetene ikke brukes til privatkopiering eller bare brukes i et omfang som påfører rettighetshaverne minimal skade. En skriftlig erklæring fra den kommersielle kjøperen om at utstyret kun brukes yrkesmessig, kan for eksempel være tilstrekkelig.
Nytt fra patentretten
Gyldighet og inngrep i patenter på wireline-verktøy for oljebrønnoperasjoner
Oslo tingrett avsa 27. februar 2026 dom i sak mellom to selskaper i Welltec-konsernet og Schlumberger Norge AS om inngrep i og gyldighet av to patenter (EP'106 og EP'238) på wireline-verktøy for oljebrønnoperasjoner. Welltec krevde forbud mot Schlumbergers verktøy CWM og iX kutter, mens Schlumberger krevde at patentene skulle kjennes ugyldige og at Schlumberger skulle tilkjennes erstatning for brudd på god forretningsskikk etter at Welltec hadde sendt varselbrev om patentinngrep til Equinor og Aker BP.
Retten kom til at begge patentene var gyldige, da ingen av de anførte motholdene foregrepet oppfinnelsene eller ga fagpersonen tilstrekkelig motivasjon til å nå frem til de patenterte løsningene.
Schlumbergers verktøy CWM ble funnet å gjøre inngrep i EP'106 etter ekvivalenslæren, mens verktøyet iX kutter gjorde direkte inngrep i EP'238. Schlumberger fikk ikke medhold i å ha en forbenyttelsesrett til verktøyene. Dessuten ble Welltec frifunnet for kravet om brudd på god forretningsskikk idet retten la til grunn at varselbrevene til kundene var saklige og balanserte, og at kontradiksjon var sikret ved samtidig varsling til Schlumberger.
Tingretten nedla forbud mot at Schlumberger kunne bruke inngrepsverktøyene, og Schlumberger ble og dømt til å betale kr 2 000 000 i kompensasjon (dobbelt lisensavgift). Welltec fikk også medhold i begjæring om midlertidig forføyning.
Dommen behandler flere interessante problemstillinger. Det inkluderer ekvivalenslæren, der Oslo tingrett slår fast at patentbeskyttelsen ikke kan omgås ved enkle fagmessige tilpasninger som løser samme problem. Videre gir dommen veiledning om grensene for kontakt med kundene til en potensiell patentinngriper, der retten fant at slik kontakt normalt ikke er i strid med god forretningsskikk så lenge informasjonen er saklig og balansert, og kontradiksjon sikres.
Dommen er ikke rettskraftig.
Tidligere ansatt tapte patentstrid mot arbeidsgiver
Oslo tingrett avsa 23. desember 2025 dom i en sak anlagt av Andfjord Salmon AS mot tidligere arbeidstaker A og hans selskap. Saken gjaldt krav om overføring av et patent på en løsning for føring av vann fra sjøen til et basseng for landbasert oppdrett som A hadde patentert gjennom selskapet sitt.
A hadde vært ansatt som avdelingsleder for forskning og utvikling i Andfjord Salmon fra 2019 til 2022. Etter at han fratrådte stillingen, etablerte han selskapet Andfjord Innovation AS og søkte patent på løsningen som eneoppfinner. Saken reiste spørsmål om hvem som var oppfinner, om rettighetene var gått over til arbeidsgiver, og om arbeidstakeren hadde krav på godtgjørelse etter arbeidstakeroppfinnelsesloven.
I vurderingen av hvem som var oppfinner, var det sentrale hvem som hadde bidratt til det oppfinneriske elementet i løsningen. Selv om bevisførselen viste at A hadde bidratt til elementer av den, fant retten det sannsynliggjort at løsningen ble utviklet i fellesskap gjennom idémyldring gjennom flere ansatte og konsulenter i Andfjord Salmon. A ble derfor ansett som medoppfinner.
Retten fant likevel at patentet måtte overføres til Andfjord Salmon etter patentloven § 53, fordi As medoppfinnerrettigheter var gått over til selskapet gjennom arbeidsavtalens overdragelsesklausul, som fastslo at alle rettigheter arbeidstakeren skapte eller frembrakte i tilknytning til ansettelsesforholdet gikk over til arbeidsgiver. As anførsel om at Andfjord Salmon skulle ha frasagt seg rettighetene til oppfinnelsen førte ikke frem.
A fikk heller ikke medhold i sitt motkrav om godtgjørelse etter arbeidstakeroppfinnelsesloven § 7. Retten la vekt på at A var ansatt og lønnet nettopp for å utvikle løsninger for selskapet, at han som medoppfinner kun hadde bidratt med en begrenset andel av løsningen, at oppfinnelsens verdi var begrenset, og at han allerede hadde mottatt godtgjørelse gjennom tidligere forlik.
Avgjørelsen føyer seg inn i en rekke av saker som illustrerer viktigheten av klare overdragelsesklausuler i arbeidsavtaler, og viser at arbeidstakerens egen opptreden kan være sentral i vurderingen av om rettighetene er gått over til arbeidsgiver.
Nytt fra UPC
Den felles europeiske patentdomstolen (UPC) har befestet sin posisjon som et stadig mer populært forum for patenttvister. Tall fra 2025 viser at domstolen mottok hele 239 nye inngrepssaker – en økning på over 50 prosent sammenlignet med året før. Veksten har vært særlig merkbar innen farmasøytisk industri og bioteknologi, og utviklingen skjer samtidig som flere nasjonale patentdomstoler opplever en nedgang i saksmengden. Dette tyder på at rettighetshavere i økende grad velger UPC fremfor nasjonale alternativer.
I det følgende fremhever vi et par utvalgte nyheter fra UPC.
Dobbel gyldighetstest ved midlertidige forføyninger
I saker om midlertidige forføyninger har UPC utviklet en praksis der domstolen ikke bare vurderer patentets gyldighet etter egen rettspraksis, men også tar hensyn til sannsynligheten for at EPO vil kjenne patentet ugyldig i en parallell opposisjonsprosedyre. Denne tilnærmingen ble lagt til grunn av lokaldivisjonen i Hamburg i sakene Alexion mot Samsung Bioepis/Amgen. Selv om både UPC og EPO bruker samme regelverk for vurderingen av om et patent må oppheves (EPC art. 100) betyr det ikke nødvendigvis at de vil komme til samme resultat. Resultatet er i praksis en "dobbel gyldighetstest" der den strengeste standarden – enten fra UPC eller EPO – vil være avgjørende. Les for eksempel mer om de potensielle forskjellene mellom UPC og EPOs vurdering av oppfinnelseshøyde her.
For patenthavere kan dette gjøre det vanskeligere å oppnå midlertidig forføyning når det foreligger en parallell innsigelsessak.
Lettere tilgang til UPC for små og mellomstore bedrifter
UPCs ankedomstol avsa nylig en avgjørelse som åpner for at rettshjelpsforsikring kan hensyntas ved vurderingen av sikkerhetsstillelse for sakskostnader. I saken mellom Syntorr og Arthrex slo domstolen fast at en forsikringspolise som dekker motpartens saksomkostninger må tas i betraktning når det vurderes om saksøker skal pålegges å stille sikkerhet. Ankedomstolen fastslo at en forsikringspolise ikke skal anses som et substitutt for sikkerhetsstillelse, men at forsikringspoliser kan bli en viktig faktor i vurderingen av om det må stilles sikkerhet i det hele tatt.
Avgjørelsen innebærer at små og mellomstore bedrifter i høyere grad kan saksøke ved UPC uten å måtte stille betydelige beløp i kontanter eller bankgarantier. Forhåpningen er at dette vil gjøre UPC mer tilgjengelig for mindre selskaper og patenthavere med begrensede likvide midler.
Nytt fra varemerke- og designretten
EU-domstolen: Ingen krav til et minimumsnivå av kreativitet ved designbeskyttelse
EU-domstolen avsa 18. desember 2025 dom i sak C-323/24 (Deity Shoes). Saken gjaldt vilkårene for designvern etter forordning (EF) nr. 6/2002, særlig om det kreves kreativ innsats for vern etter forordningen, og hvilken betydning motetrender har for vurderingen av individuell karakter. EU-domstolen kom til at det ikke kan stilles særskilte krav til et minimumsnivå av kreativitet ved designbeskyttelse
Bakgrunnen var en tvist mellom Deity Shoes og konkurrentene Mundorama Comfort og Stay Design. Deity Shoes anla søksmål mot Mundorama Comfort og Stay Design for designinngrep på designet til flere skomodeller. De saksøkte fremmet motsøksmål om ugyldighet av de registrerte designene, med grunnlag i at nyhetsvilkåret og vilkåret om individuell karakter ikke var oppfylt. De viste til at skoene var basert på kataloger fra kinesiske leverandører, og at endringene var begrensede og styrt av kostnadshensyn og motetrender. Den spanske domstolen ba EU-domstolen om en prejudisiell avgjørelse. Kjernespørsmålet var om designvern forutsetter et minimum av kreativ innsats.
EU-domstolen fastslo at forordningen ikke krever et minimumsnivå av kreativitet eller intellektuell innsats fra designerens side. De eneste vilkårene for vern er nyhet og individuell karakter. Beskyttelsen knytter seg til produktets utseende og helhetsinntrykket det gir den informerte brukeren. En modell kan derfor være basert på katalogmodeller eller sammensatt av eksisterende elementer, og likevel oppnå vern dersom den gir et annet helhetsinntrykk enn disse. Det avgjørende er sluttresultatet, ikke utgangspunktet eller den kreative prosessen bak.
EU-domstolen la videre til grunn at motetrender ikke gjør det vanskeligere å oppnå vern. Ifølge EU-domstolen kan ikke motetrender likestilles med tekniske eller regulatoriske begrensninger som innskrenker designerens frihet, og senker dermed ikke terskelen for individuell karakter. Elementer hentet fra motetrender skal heller ikke tillegges mindre vekt ved vurderingen av helhetsinntrykket.
Selv om forordningen ikke er en del av EØS-avtalen og dermed ikke gjennomført i norsk rett, oppstiller den de samme kravene til designbeskyttelse som etter designloven §§ 3 og 4. EU-domstolens tolkning av vilkårene er dermed også relevante for aktører i Norge.
Avgjørelsen bidrar først og fremst til å understreke vurderingstema for designbeskyttelse og hvordan det ikke skal forveksles med den opphavsrettslige beskyttelsen av den kreative og intellektuelle innsatsen. Dommen føyer seg dermed i rekken av avgjørelser fra EU-domstolen den siste tiden som har klargjort skillet mellom design- og opphavsrettsbeskyttelse av brukskunst. I tillegg bidrar avgjørelsen til å klargjøre betydningen av trender i markedet.
EU-domstolen: Varemerke med designernavn kan oppheves ved villedning om kreativ involvering
EU-domstolen avsa 18. desember 2025 dom (C-168-24, Société PMJC) der domstolen tok stilling til om et varemerke med en motedesigners navn kan oppheves når bruken gir forbrukeren inntrykk av at designeren fortsatt står bak produktene. EU-domstolen kan til at varemerket kan oppheves i slike tilfellet.
Bakgrunnen for saken var en tvist mellom motedesigneren Jean-Charles de Castelbajac og motehuset som bar hans navn. Castelbajac grunnla selskapet i 1978, men forlot det i 2015. Selskapet fortsatte å bruke varemerket og dekorative elementer Castelbajac hadde opphavsrett til. Den franske domstolen ba EU-domstolen om å ta stilling til om dette kunne gi grunnlag for opphevelse etter artikkel 12(2)(b) i direktiv 2008/95 og artikkel 20(b) i direktiv 2015/2436 (varemerkedirektivene), som åpner for at et varemerke kan oppheves dersom innehaverens bruk er egnet til å villede allmennheten. Den norske varemerkeloven § 36 har en tilsvarende bestemmelse.
EU-domstolen besvarte spørsmålet bekreftende og fastslo at "kreativ opprinnelse", for eksempel hvem som har designet produktet, er et relevant moment i vurderingen. Villedning om den kreative opprinnelsen kan gi grunnlag for opphevelse, men det kreves at den faktiske bruken er egnet til å villede gjennomsnittsforbrukeren.
At en designer har forlatt selskapet er ikke i seg selv tilstrekkelig for opphevelse ifølge EU-domstolen. De fleste forbrukere vet at motemerker ikke nødvendigvis kontrolleres av personen de er oppkalt etter. Avgjørende er om innehaveren av varemerkets bruk konkret skaper et feilaktig inntrykk av at designeren fortsatt er kreativt involvert.
Forhold som kan utløse opphevelse er blant annet bruk av visuelle elementer forbrukeren forbinder med designerens personlige stil, markedsføring som antyder til et samarbeid som ikke eksisterer og bruk av motiver designeren har opphavsrett til.
Presiseringen av at "kreativ opprinnelse" kan utgjøre en selvstendig opphevelsesgrunn vil være veiledende ved vurderingen av opphevelse under varemerkeloven § 36.
Nytt om forretnings-
hemmeligheter
To avgjørelser fra lagmannsrettene om forretningshemmeligheter og fremleggelse av bevis
Bevisfremleggelseskrav for informasjon som en part nekter å fremlegge under henvisning til at informasjonen er forretningshemmeligheter dukker stadig opp i domstolene. Borgarting lagmannsrett har i kjennelse av 9. januar 2026 avsagt kjennelse om bevisfremleggelse i sak som gjelder patentinngrep mellom Welltec AS m.fl. mot Schlumberger Norge (se nytt om patentrett over for utfallet av saken i tingretten), mens Eidsivating har avsagt kjennelse 16. januar 2016 i sak som gjelder påstått brudd på forretningshemmeligheter og brudd på markedsføringsloven mellom Axicon AS og Signatur Its AS. Kravet om bevisfremleggelse førte i hovedsak frem i Borgarting-saken. Konklusjonen ble det motsatte i Eidsivating-saken.
Hovedpoengene kan oppsummeres som følger:
1. Sakens opplysning vurdert opp mot hemmelighold: Begge avgjørelser tok utgangspunkt i at retten må foreta en balansert avveining der hensynet til sakens opplysning holdes opp mot behovet for hemmelighold, og at pålegget må være "sterkt begrunnet". I Eidsivating-saken ble bevistilgang nektet fordi tingretten allerede hadde tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag gjennom øvrige bevis (vitneførsel, sakkyndigbevis og allerede fremlagt dokumentasjon). I Borgarting-saken ble tilgang pålagt fordi inngrepsgjenstanden var "helt sentral" og hensynet til sakens opplysning veide "klart tyngre".
2. Konkurrentforholdet skjerpet terskelen: Begge lagmannsretter fremhevet at partene var direkte konkurrenter, noe som gjør at lukkede dører og taushetsplikt ikke fullt ut avhjelper skadevirkningene. Det skal i saker mellom konkurrenter mer til for innsyn. I Eidsivating-saken ble dette utslagsgivende mot tilgang, mens det i Borgarting-saken ble overveid av bevisenes sentrale betydning.
3. Alternative bevismuligheter: I Eidsivating-saken fantes tilstrekkelige alternativer (dokumentbevis, vitneførsel og sakkyndige). I Borgarting-saken ble Schlumbergers alternative bevistilbud (videoer, skisser, modell) ikke ansett som tilstrekkelige erstatninger for fysisk besiktigelse av beviset.
4. Proporsjonalitet: Begge avgjørelser vurderte forholdsmessigheten av bevistilgang. I Borgarting-saken ble logistikk og kostnader ved frakt offshore-verktøy ikke ansett uforholdsmessig. I Eidsivating-saken ble det at partene var konkurrerende og at retten hadde tilstrekkelig avgjørelsesgrunnlag i saken tillagt større vekt.
5. Informasjonspålegg etter kapittel 28A (Borgarting-saken): Welltec hadde i Borgarting-saken krevd informasjon om produsenter av inngrepsgjenstanden etter tvisteloven kapittel 28A. Lagmannsretten fant at vilkåret om "rimelig grunn til å tro" at det er gjort inngrep var oppfylt, og at Welltecs interesse i produsentopplysningene veide tyngre enn ulempene for Schlumberger. At produksjonen var konsernintern, endret ikke vurderingen, da selskaper i samme konsern er ulike rettssubjekter. For innehavere av immaterialrettigheter bekrefter kjennelsen at informasjonspålegg etter kapittel 28A kan være et effektivt verktøy for å avdekke omfanget av et inngrep, også ved konsernintern produksjon.
Illojal nedlasting av virksomhetskritiske datafiler ga grunnlag for midlertidig forføyning
Eidsivating lagmannsrett avsa 28. januar 2026 kjennelse i en sak om midlertidig forføyning mellom to avtalepartnere, Digifarm AS og Gamma Earth SARL. Spørsmålet var om Gamma Earth måtte frasi seg tilgangen til datafiler lastet ned fra Digifarms Google Drive og om det skulle nedlegges forbud mot videre bruk.
Bakgrunnen var at en representant for Gamma Earth i april 2025 lastet ned et stort antall dokumenter fra Digifarms datarom. Selv om tilgangen formelt var gitt som ledd i samarbeidet mellom partene, vektla lagmannsretten at formålet med tilgangen var begrenset, og at en "en bloc"-nedlasting av kjerneinformasjon om teknologi, strategier, kunder og ansatte derfor fremstod illojal. Gamma Earth begrunnet kravet med bevissikring for påstått lisensavtalebrudd. Gamma Earth slettet senere det vesentlige av materialet, men erkjente fortsatt besittelse av 179 filer, hvorav bare fem var identifisert ved at de var vedlagt som bilag i et søksmål for Oslo tingrett.
Lagmannsretten fant hovedkravet – Gamma Earths plikt til å oppgi tilgangen til de nedlastede filene og frasi seg besittelsen av disse – var sannsynliggjort og at sikringsgrunn forelå. Lagmannsretten fant at nedlastingen av dokumentene utgjorde brudd på den kontraktuelle og ulovfestede lojalitetsplikten mellom partene, selv om Gamma Earth hadde lovlig tilgang til filene. Nedlastningen var ikke tjenstlig begrunnet, og selskapet ble ikke ansett for å ha en beskyttelsesverdig grunn til å besitte dokumentene. For å avverge vesentlig skade og ulempe, besluttet lagmannsretten at de nedlastede filene skulle tas ut av Gamma Earths besittelse og settes under namsmyndighetenes forvaring. Det ble samtidig nedlagt forbud mot å bruke, utlevere eller på annen måte utnytte informasjon fra de nedlastede filene. Ordningen ble ansett forholdsmessig, også fordi Gamma Earth fortsatt kan få utlevert eller kreve fremlagt enkeltfiler som faktisk har bevisverdi i hovedsaken.
Kjennelsen viser at en tilgang til dokumenter ikke nødvendigvis gir ubegrenset rett til å laste ned og beholde informasjonen; lojalitetsplikten setter skranker ut ifra formålet med tilgangen. Budskapet er videre at virksomheter som deler sensitiv informasjon med avtaleparter bør ha klare retningslinjer for hva informasjonen kan brukes til, samt tekniske begrensninger som hindrer massenedlastning av filer. For parter som mistenker misbruk av virksomhetskritisk informasjon, illustrerer kjennelsen at midlertidig forføyning kan være et virkemiddel for å sikre at materialet settes ut av motpartens besittelse inntil hovedsaken er avgjort.
