Høyesteretts dom i "dronesaken"

Avgjørelsen inneholder interessante uttalelser om tolkning av sanksjonsforskriften og viser at næringslivet kan måtte være forberedt på vide tolkninger av sanksjonsregelverket i tråd overordnede formål og sikkerhetspolitiske hensyn.

Bakgrunnen for saken var at Yakunin fløy med drone på Svalbard i tidsperioden mellom 3. august og 6. august 2022, som førte til tiltale for brudd på sanksjonsforskriften. Yakunin ble pågrepet og varetektsfengslet 17. oktober 2022, men frifunnet i tingretten og lagmannsretten henholdsvis 7. desember 2022 og 2. februar 2023. Påtalemyndighetene anket saken til Høyesterett.

Høyesterett tok stilling til to spørsmål:

1. Om droner er å anse som luftfartøy, og hvis ja,
2. Om dronen i så tilfelle skulle anses som et "ikke-russiskregistrert luftfartøy" etter sanksjonsforskriften § 19 første ledd.

Etter sanksjonsforskriften § 19 første ledd er det forbudt for russiske fysiske og juridiske personer å operere luftfartøy over, lande på, og ta av fra norsk territorium. Bestemmelsen gjennomfører rådsforordning (EU) 833/2014 artikkel 3d, som ble vedtatt ved endringsforordning (EU) 2022/334 den 28. februar 2022.

Høyesterett kom frem til at droner faller inn under begrepet "luftfartøy" ("aircraft") og at det dermed er ulovlig for russiske statsborgere å fly drone over Norges territorium, jf. sanksjonsforskriften § 19.

Tolkning av "ikke-russiskregistrert luftfartøy"

Høyesterett slo først fast at rekkevidden av § 19 må fastlegges gjennom tolkning "der rådsforordningen – slik denne må forstås ut fra den tolkningsmetoden som EU-domstolen legger til grunn – veier tungt". Høyesterett la videre til grunn at § 19 var ment å gjennomføre rådsforordning (EU) 833/2014 artikkel 3d nr. 1 og må anses å ha det samme materielle innholdet som rådsforordningen. Høyesterett la seg dermed tett opp mot EU, og gjorde ingen selvstendig fortolkning av § 19.

Høyesterett gikk bredt ut i vurderingen av om en drone skal anses som et "aircraft", og trakk inn en rekke internasjonale rettskilder, både fra EU og FN, i tillegg til de overordnede formålene bak sanksjonsloven slik de er beskrevet i Prp. 96 L (2020-2021). Sikkerhetspolitiske hensyn ble tillagt avgjørende vekt da Høyesterett konkluderte med at "[r]ekkevidden av forbudet i sanksjonsforskriften § 19 må (…) fastlegges fullt ut i samsvar med forordningen artikkel 3d nr. 1".

Da Høyesterett vurderte om dronene skulle regnes som "non-Russian-registered aircraft" etter artikkel 3d nr. 1, konkluderte Høyesterett med at formålet bak sanksjonsregelverket ikke tilsier en tolkning som avgrenser forbudet mot ubemannende, uregistererte luftfartøy, eller mot russiske borgeres bruk av luftrommet til fritidsformål. Spørsmålet var om "non-Russian-registered aircraft" var et begrep som måtte tolkes slik at forbudet kun gjaldt registrerte ikke-russiske luftfartøy. Flertallet konkluderte dermed med at en uregistrert drone som er flydd av en russisk statsborger må regnes som et "non-Russian-registered aircraft" etter formålet i artikkel 3d nr. 1. Flertallet fremhevet at flyforbudet må ses i lys av formålene med sanksjonsregelverket generelt. Formålet er å ramme russisk økonomi så effektivt som mulig, og samtidig legge tungt press på russiske myndigheter for å avslutte den folkerettsstridige krigen. Flertallet vektla og sikkerhetspolitiske hensyn, og uttalte at det vil være adgang til generelt å legge vekt på sikkerhetspolitiske hensyn ved den nærmere avgrensningen av forbudets rekkevidde. Flertallet uttalte også at sikkerhetspolitiske hensyn generelt trakk i retning av å tolke forbudet slik at enhver russisk-kontrollert bruk av luftfartøyer i det europeiske luftrommet er forbudt.

Dissens

Mindretallet mente imidlertid at anken skulle forkastes. Bakgrunnen for dissensen var at dronene, som veide 900 gram og kunne kjøpes i vanlige butikker, ikke kunne registreres som luftfartøy. Dronene kunne dermed, ifølge mindretallet, ikke anses som «ikke-russiskregistrerte» luftfartøy etter sanksjonsforksriften § 19 første ledd.

Mindretallet var ikke uenig med førstvoterende i de metodiske utgangspunkt for tolkningen av sanksjonsforskriften, dvs. en fortolkning som legger vekt på det EU-rettslige utgangspunktet. Mindretallet fremholdt likevel at det sentrale i det aktuelle vilkåret var registreringen av luftfartøyet, og at det eneste tolkningsresultatet som er mulig etter alle språkversjoner er "luftfartøy registrert i andre land enn Russland".

Mindretallet adresserte i tillegg flertallets vektlegging av formålet med sanksjonsregelverket generelt sett. Mindretallet uttalte at selv om det er opplagt at det overordnede formålet med sanksjonene er å ramme Russlands økonomi, så må man også identifisere formålet med vilkårene i den spesifikke bestemmelsen for å kunne fastlegge virkeområdet til den bestemmelsen. Hvis dette ikke gjøres vil nærmest hva som helst kunne bli rammet, så lenge det brede, overordnede formålet om å ramme Russlands økonomi tilsier det.

Avgjørelsens betydning for tolkning av norske sanksjoner

Rettskildebruken i "dronesaken" viser at domstolene tolker sanksjonene vidt. Dette underbygger at det norske næringslivet er eksponert for stor risiko ved overtredelser av regelverket, som har blitt svært omfattende. Dette ble tydeliggjort da Høyesterett gikk langt for å sikre en ensartet tolkning i både EU og internasjonale kilder av alminnelige begreper som "aircraft", samt den store vekten de sikkerhetspolitiske hensyn og regelverkets overordnede formål ble tillagt.

Det må antas at en tilsvarende tolkningspraksis også vil gjelde for andre deler av sanksjonsregelverket som bygger på EU-regler, og at ved tvilstilfeller kan den tolkningen som i størst grad og så effektivt som mulig vil ramme russisk økonomi og legge press på russiske myndigheter bli lagt til grunn. Vektlegging av formålet med sanksjonsregelverket i vid forstand innebærer økt risiko for at sanksjonene tolkes svært vidt, og tilsier at svært mange aktiviteter kan rammes av sanksjonene så lenge det brede, overordnede formålet tilsier det.

Dommen kan leses i sin helhet her.