ThommessenFlow Finn folk
Fagstoff

Koronautfordringer og viktige avklaringer fra Høyesterett – Entrepriseåret 2020

Getty Images 1284841704

Året 2020 var krevende for aktørene i bygg- og anleggsbransjen. Utbruddet av koronaviruset medførte bransjeomveltende endringer over natten – endringer som fortsatt påvirker eksisterende og nye entrepriseprosjekter.

Høyesterett har i 2020 bidratt med flere avklaringer av betydning på entrepriserettens område. Disse oppsummeres kort i dette nyhetsbrevet.

Koronaviruset – slik påvirket det entrepriseretten

Spredningen av koronaviruset og tiltakene som ble innført for å begrense utbruddet skapte utfordringer og problemstillinger i mange pågående entrepriseprosjekter. Over natten måtte bransjen forholde seg til tiltak knyttet til innreise og karantene for arbeidere på tvers av landegrenser (og kommunegrenser), utfordringer med tilgang på varer og tjenester, og stadig nye regler og instrukser knyttet til smittevern på byggeplass. De mange utfordringene påvirket både fremdrift og kostnader i pågående prosjekter.

En problemstilling som ofte dukket opp i pågående entrepriseprosjekter var om koronapandemien og myndighetenes tiltak utelukkende ble regulert gjennom reglene om force majeure eller om reglene om endrede lover og regler også kom til anvendelse. Reglene om force majeure gir entreprenøren kun krav på fristforlengelse, i motsetningen til bestemmelsen om endrede lover og regler som også gir entreprenøren krav på vederlagsjustering. Vårt inntrykk er at partene i de fleste prosjektene klarte å løse denne problemstillingen gjennom god dialog. For kontrakter som er inngått under pandemien har aktørene stort sett funnet gode løsninger ved å avklare disse problemstillingene ved kontraktsinngåelse.

Da pandemien inntrådte utarbeidet Thommessen en gratis Q&A-løsning for næringslivet. Løsningen har vært oppdatert gjennom pandemien og kan finnes her.

Noen utvalgte rettsavgjørelser

Høyesteretts avgjørelse i den såkalte HAB-saken (HR-2019-1225-A) står igjen som en av de sentrale rettsavgjørelsene fra entrepriseåret 2019. Vi har tidligere kommentert avgjørelsen her. I 2020 ble saken gjenstand for ny behandling i lagmannsretten (LE-2019-107863). Lagmannsretten viste til det strenge beviskravet som ble oppstilt av Høyesterett, og konkluderte med at entreprenørens krav på forsering og nedsatt produktivitet (plunder og heft) ikke kunne føre frem. Det var særlig kravet til tidsnære bevis som HAB røyk på i lagmannsretten. LR-dommen kan leses i sin helhet her. Denne dommen er nå anket inn for Høyesterett av entreprenøren med støtte fra EBA og MEF.

Høyesterett har i 2020 bidratt til flere rettsavklaringer, og vi vil i det følgende gi en kort oppsummering av de mest sentrale avgjørelsene på entrepriserettens område.

HR-2020-228-A – Byggherrens innsigelser til sluttoppstillingen

Høyesterett innledet 2020 med en dom som avklarer de innholdsmessige kravene til innsigelser gitt av byggherren til entreprenørens sluttoppstilling. Innsigelser, eller mangel på innsigelser til sluttoppgjøret, har viktige rettsvirkninger i NS-kontraktene. Hva som skal til for at byggherrens tilbakemelding skal anses som en "innsigelse" etter kontrakten har imidlertid ikke vært klart rettslig definert.

I dommen fastslo Høyesterett at det ikke gjelder strenge innholdsmessige krav til en innsigelse gitt i medhold av NS-kontraktene. Det er tilstrekkelig at byggherren gjør entreprenøren kjent med at man er uenig, og det kreves ikke at dette er begrunnet. Innsigelsene må imidlertid angi hvilke deler av sluttoppstillingen som bestrides slik at en normalt forstandig entreprenør kan forstå hvilke krav innsigelsene retter seg i mot.

Dommen kan leses i sin helhet her. Høyesteretts drøftelse av innsigelsesbegrepet fremgår av avsnitt (50)-(62).

HR-2020-312-A – Erstatningsansvar overfor tredjemann

Dommen gjelder hvilket erstatningsansvar rådgivere med ansvarsrett etter plan- og bygningsloven har overfor tredjeparter dersom pliktene etter loven er brutt. I dommen slår Høyesterett fast at boligkjøpere kan kreve erstatning av ansvarlig søker der hvor det kan konstateres uaktsomt brudd på plikter etter plan- og bygningsloven. Muligheten for boligkjøpere til å fremme krav mot andre aktører etter alminnelig erstatningsrettslige regler enn selger eller utbygger som kjøperen har kontrakt med er særlig relevant der selger eller utbygger er gått konkurs eller kravet mot disse er foreldet.

De siste fem årene har Høyesterett fattet to andre avgjørelser som gjelder samme problemstilling, og disse omtales ofte som "Bori"-dommene. Basert på de to tidligere dommene, er det i juridisk teori drøftet om det kan oppstilles et eget "Bori"-ansvar, hvor skyldkravet for den som har brutt offentligrettslige regler skjerpes noe. I HR-2020-312-A anvendte imidlertid Høyesterett de alminnelige erstatningsrettslige reglene, uten et skjerpet skyldkrav.

Dommen peker for øvrig på flere relevante momenter av betydning i vurderingen av aktører med ansvarsrett sitt erstatningsansvar overfor tredjemann. Høyesterett slo i dommen fast at boligkjøpernes interesser har erstatningsrettslig vern, og det ble lagt vekt på at ansvarlig søkers pliktbrudd var graverende. Det ble videre fremhevet at boligkjøperne var førstegangskjøpere, at det var betydelige mangler ved boligen, at boligkjøpernes tap tilsvarte rundt halvparten av kjøpesummen og at boligkjøpernes forsikringsmuligheter var begrenset.

Dommen kan leses i sin helhet her.

HR-2020-1120-A - Kontraktsmedhjelperansvaret

HR-2020-1220-A gjelder hovedentreprenørens ansvar etter det ulovfestede kontraktsmedhjelperansvaret i tilfeller hvor underentreprenør påfører skade på byggherrens eiendom.

Spørsmålet Høyesterett måtte ta stilling til var om hovedentreprenøren var ansvarlig for skade på byggherrens eiendom forårsaket av underentreprenøren under oppfyllelse av kontrakten. Objektet som ble skadet var ikke en del av kontraktens arbeidsomfang (kontraktsobjektet), og skaden representerte derfor ingen mangel. Kontrakten var basert på NS8406, som i motsetning til NS8405 og NS8407 ikke eksplisitt regulerer hovedentreprenørens ansvar i en slik situasjon. Høyesterett så derfor hen til bakgrunnsretten og det ulovfestede kontraktsmedhjelperansvaret.

I dommen uttaler Høyesterett at det må foretas en konkret vurdering av om hovedentreprenøren er ansvarlig etter det ulovfestede kontraktsmedhjelperansvar. I vurderingen vil det være av betydning i hvilken grad skaden står i sammenheng med kontraktsmedhjelperens oppgaver under kontrakten, og om kontraktsparten ellers er "betrodd eller gitt tilgang til" gjenstanden som er skadet.

Høyesterett kom til at hovedentreprenøren ikke kunne holdes ansvarlig ettersom det fremstod som tilfeldig at den skadede gjenstanden og kontraktsgjenstanden hadde samme eier. Det var følgelig ikke noen grunn til å stille byggherren i en bedre posisjon enn om skaden var påført av en annen.

Dommen kan leses i sin helhet her.

HR-2020-2254-A – Reklamasjon og tap av reklamasjonsinnsigelse

I HR-2020-2254-A behandlet Høyesterett flere praktiske spørsmål om reklamasjonsfristens utgangspunkt og lengde, samt hva som skal til for at reklamasjonsinnsigelser bortfaller. Sakens kjerne var om byggherren hadde reklamert rettidig overfor sin konsulent etter at det ble oppdaget en prosjekteringsfeil, og om konsulenten ved passivitet hadde tapt sin eventuelle reklamasjonsinnsigelse. Kontrakten mellom partene var basert på NS 8401.

Høyesterett vurderer først reklamasjonsfristens utgangspunkt. Høyesterett kom til at reklamasjonsfristen for prosjekteringsfeil etter NS8401 starter å løpe etter byggherren har fått tid til å vurdere årsaks- og ansvarsforhold, samt vurdert eventuelle avhjelpende tiltak. Det understrekes at kunnskap om kravets totale omfang ikke kreves.

Videre kommer Høyesterett med betraktninger knyttet til reklamasjonsfristens lengde. Det følger av NS8401 punkt 14.3 at det må reklameres "uten ugrunnet opphold". Det er tale om en kort frist, og det kreves en begrunnelse for å vente med å reklamere. Høyesterett konkluderte i dommen med at reklamasjonen som var fremsatt fire uker etter fristens utgangspunkt ikke var rettidig.

Saken for Høyesterett gjaldt konkret reklamasjonsreglene i NS 8401, men ettersom fristangivelsen "uten ugrunnet opphold" benyttes i mange entreprisekontrakter, vil avgjørelsen også kunne være relevant i andre sammenhenger og derfor være av mer generell interesse.

I dommen tok Høyesterett også stilling til om konsulentens reklamasjonsinnsigelse var tapt som følge av passivitet. Plikten til å gjøre gjeldende en reklamasjonsinnsigelse var ikke regulert i kontrakten, og Høyesterett så derfor hen til ulovfestet bakgrunnsrett.

Høyesterett uttaler at det i entrepriseprosjekter normalt vil være et utstrakt samarbeid mellom partene i anleggsfasen, og at løpende realitetsdrøftelser (uten samtidig påberopelse av en reklamasjonsinnsigelse) ikke uten videre bør føre til at innsigelser tapes. Det kreves derfor noe mer enn realitetsdrøftelser for at krav skal tapes ved passivitet i entrepriseprosjekter. Høyesterett slår også fast at de ulovfestede reglene om passivitet er mer egnet til å fremme den løpende lojalitetsplikten som kjennetegner entrepriseforhold enn reglene om realitetsdrøftelser.

I dommen konkluderte Høyesterett etter en helhetsvurdering med at rådgiveren hadde tapt sin reklamasjonsinnsigelse ved passivitet. Høyesterett la særlig vekt på rådgiverens og forsikringsselskapets opptreden, og at rådgiveren og forsikringsselskapet var profesjonelle aktører som hadde en særlig oppfordring om å påberope reklamasjonsinnsigelsen på et tidligere tidspunkt.

Vårt nyhetsbrev om saken kan du lese her. Dommen kan leses i sin helhet her.

Kontaktpersoner