ThommessenFlow Finn folk
Fagstoff

Høyesterettsdom om reklamasjon i entrepriseforhold

Kraner

I Høyesteretts dom av 20. november 2020 er hovedspørsmålene om byggherren hadde reklamert for sent og om den prosjekterende i så fall hadde tapt retten til å gjøre reklamasjonsinnsigelsen gjeldende på grunn av passivitet. Høyesterett kom til at reklamasjonen, som var fremsatt fire uker etter at reklamasjonsfristen begynte å løpe, var fremsatt for sent. I forhold til fristens lengde – "uten ugrunnet opphold" – la Høyesterett til grunn at rundt to uker burde være tilstrekkelig tid til å saksbehandle reklamasjonen. I forhold til spørsmålet om reklamasjonsinnsigelsen var tapt, kom Høyesterett til at denne var tapt blant annet fordi den prosjekterende ventet rundt tre år med å påberope seg at byggherren hadde reklamert for sent. Dommen har også uttalelser om realitetsdrøftelser i entrepriseforhold som er av prinsipiell interesse.

Innledning

I forbindelse med omlegging av riksvei 3 ved Åsta i Østerdalen inngikk Statens vegvesen kontrakt med Rambøll om kjøp av planleggings- og prosjekteringstjenester, herunder utarbeidelse av konkurransegrunnlag. I konkurransegrunnlaget ble det anslått av den prosjekterende at mengden omkjøringsvei i anleggsperioden ville være 1000 kvadratmeter. I anleggsfasen viste det seg imidlertid at nødvendig mengde knyttet til omkjøringen var på om lag 15 000 kvadratmeter. Som følge av avviket i antatte mengder fremmet Statens vegvesen krav om erstatning mot Rambøll for prosjekteringsfeil etter NS 8401.

For Høyesterett var ankeforhandlingen begrenset til å gjelde spørsmålet om det var reklamert for sent, og i så fall om Rambøll hadde mistet sin rett til å gjøre gjeldende at det var reklamert for sent.

Den aktuelle reklamasjonsbestemmelsen i NS 8401 punkt 13.4 lyder:

Oppdragsgiveren må uten ugrunnet opphold påberope seg prosjekteringsfeil som han blir kjent med under utførelsen av oppdraget og før overtakelsen av den delen av bygget eller anlegget prosjekteringsfeilen angår. Gjør han ikke det, taper han retten til å påberope seg feilen […]

Som det fremgår av bestemmelsen er fristens utgangspunkt når oppdragsgiveren faktisk "blir kjent med" prosjekteringsfeilen, mens fristens lengde er "uten ugrunnet opphold", en fristangivelse man gjenfinner i en rekke kontrakter bl.a. knyttet til endringsreglene.

Reklamasjonsfristens utgangspunkt og lengde

I forhold til fristens utgangspunkt tar Høyesterett utgangspunkt i NS'ens angivelse av når prosjekteringsfeil foreligger, og konstaterer at for at reklamasjonsfristen skal begynne å løpe må oppdragsgiver både ha kunnskap om at det er et objektivt avvik mellom det prosjekterte og det kontraktsmessige og at avviket skyldes at den prosjekterende har forsømt kravet til faglig handlemåte eller aktsomhet. I tillegg viser Høyesterett til at den aktuelle misligholdsbeføyelsen er erstatningsansvar, og at NS-kontraktens erstatningsbestemmelse inneholder en plikt for skadelidte til å søke å forebygge og begrense skadevirkningene av den prosjekterende sine feil. Fristen for å reklamere kunne derfor først begynner å løpe når oppdragsgiver også hadde fått vurdert eventuelle avhjelpende tiltak. Det understrekes imidlertid at kunnskap om kravets totale omfang ikke kreves.

Etter å ha gjort en konkret vurdering av når Statens vegvesen hadde tilstrekkelig kunnskap om at det betydelige avviket fra konkurransegrunnlagets anslag skyldtes en prosjekteringsfeil, går Høyesterett over til å vurdere reklamasjonsfristens lengde. I forhold til "uten ugrunnet opphold" slås det fast at det er oppholdet mellom fristens utgangspunkt og reklamasjonen som må ha en grunn, og at det dreier seg om en kort frist som normalt begrenser seg til den tid det tar å saksbehandle kravet på en slik måte at en reklamasjon kan fremsettes. Høyesterett var enig med Statens vegvesen i at verken innrettelses- eller bevissikringshensynet tilsa en raskere reklamasjon enn de fire ukene som ble brukt så lenge Rambølls mulighet til å forebygge eller redusere skaden var begrenset. Men siden slike generelle betraktinger etter kontrakten ikke er avgjørende for fristens lengde, kom Høyesterett til at fire uker var for lenge og at det i dette tilfellet burde være tilstrekkelig med en frist på rundt to uker til å saksbehandle reklamasjonen.

Det er i denne sammenheng verdt å merke seg at samtlige juridiske dommere som har vurdert spørsmålet (tingrett, lagmannsrett og Høyesterett) har kommet til at reklamasjonen var for sent fremsatt, mens de to fagkyndige meddommerne i lagmannsretten kom til at kontraktens reklamasjonsfrist var overholdt.

Var reklamasjonsinnsigelsene tapt?

I forhold til andre hovedspørsmålet i saken, nemlig om reklamasjonsinnsigelsen fra Rambøll skal ansees tapt, konstaterer Høyesterett at selv om kontrakten mellom partene ikke inneholder noen uttrykkelig bestemmelse om oppdragstakers plikt til å gjøre eventuelle reklamasjonsinnsigelser gjeldende innen en viss tid, må kontrakten kunne suppleres av alminnelige obligasjonsrettslige prinsipper, herunder ulovfestede passivitetsregler. I tillegg vil en slik innsigelse kunne frafalles, også gjennom konkludent adferd. Videre viser Høyesterett til at reklamasjonsreglene har sin bakgrunn i passivitetsbetraktninger, og symmetrihensyn tilsier at også innsigelser om at en reklamasjon er for sent fremsatt også kan gå tapt ved passivitet.

Det at man har innlatt seg på realitetsdrøftelser om et krav, eventuelt i kombinasjon med passivitet, har i rettspraksis om kjøpsforhold ofte vært brukt som begrunnelse for at reklamasjonsinnsigelser anses tapt. Høyesterett finner ingen grunn til å gå inn på nevnte praksis i foreliggende sak, men kommer med noen betraktninger om realitetsdrøftelser i entrepriseforhold som det kan være verdt å merke seg:

I entrepriseforhold, som denne saken gjelder, mener jeg uansett at drøftelser av kravets realitet ikke uten videre bør føre til tap av debitors innsigelse om at det er reklamert for sent. I slike kontraktsforhold vil det i anleggsfasen normalt være et utstrakt samarbeid mellom partene. Forholdene ligger derved godt til rette for å drøfte utfordringer i prosjektet, også med tanke på å finne minnelige løsninger i tilknytning til krav som måtte være varslet. Et «prinsipp om realitetsdrøftelser» vil under slike omstendigheter enten kunne virke som en felle eller også legge en effektiv demper på partenes forhandlingsvilje.

Deretter fastslår Høyesterett at de ulovfestede reglene om passivitet synes bedre egnet til å fremme den løpende lojalitetsplikten som kjennetegner entrepriseforhold, men at eventuelle realitetsdrøftelser vil kunne inngå som et element i vurderingen av om reklamasjonsinnsigelsen må anses frafalt eller tapt ved passivitet.

I forhold til vurderingen av om reklamasjonsinnsigelsene var tapt i den konkrete saken fastslår Høyesterett at sentralt for vurderingen er om Rambøll, inkludert dets forsikringsselskaps skadeoppgjørsselskap, gjennom sin opptreden og mulige passivitet ga Statens vegvesen rimelig grunn til å tro at reklamasjonsinnsigelsen ikke ville bli gjort gjeldende. Dette ville blant annet bero på hvorvidt Rambøll hadde en særlig oppfordring til å gjøre innsigelsen gjeldende på et tidligere tidspunkt, og på hvorvidt Statens vegvesen hadde et særlig behov for å innrette seg på at reklamasjonsinnsigelsen ikke ville bli påberopt. En slik helhetsvurdering vil måtte skje i lys av de forventinger til gjensidig lojalitet som følger av avtaleforholdet mellom partene.

I den konkrete helhetsvurderingen vektlegges bl.a. at det konkrete kravet i motsetning til andre krav Statens vegvesen hadde fremsatt kun var avvist på materielt grunnlag. I tillegg var spørsmålet om Rambøll var erstatningsansvarlig satt bort til et selvstendig skadeoppgjørsselskap (Crawford), hvilket i seg selv skapte en forventning om at kravene ville bli profesjonelt og fyllestgjørende behandlet. Det vises også til at Statens vegvesen hadde bedt om utsettelse av foreldelsesfristen, og fått innvilget en suspensjon av foreldelsesfristen i seks måneder. Etter Høyesteretts syn hadde Crawford en særlig oppfordring til å ta forbehold om å gjøre reklamasjonsinnsigelsen gjeldende senest samtidig med at foreldelsesfristen ble suspendert, da både reklamasjonsreglene og foreldelsesreglene bygger på passivitetsbetraktninger. Det hadde derfor vært naturlige å se disse spørsmålene i sammenheng når forespørselen om utsatt foreldelse kom. Det konstateres også at Rambøll/Crawford ikke hadde gitt noen plausibel forklaring på hvorfor reklamasjonsinnsigelsen først ble gjort gjeldende rundt tre år etter at reklamasjonen var fremsatt, og Høyesterett mente at Statens vegvesen etter at det var gått så lang tid måtte kunne innrette seg på at det ikke ville bli gjort gjeldende noen reklamasjonsinnsigelse.

Basert på en helhetsvurdering av kontakten mellom partene, fant Høyesterett at den prosjekterende hadde tapt retten til å påberope at det ble reklamert for sent.

Kontaktpersoner