Bærekraft og ESG i 2026: 8 regulatoriske trender som endrer rammevilkårene for næringslivet

Det siste året har politiske prosesser, særlig i EU, ført til justeringer og forenklinger i deler av bærekraftsregelverket. Dette gjelder blant annet endringer knyttet til rapportering og aktsomhetskrav. Samtidig er det viktig å se helheten: De overordnede utfordringene knyttet til klima, natur og menneskerettigheter forsvinner ikke, og regelverket som nå gjelder – og som er under videre utvikling – stiller fortsatt omfattende krav til virksomheter på tvers av bransjer.

For mange selskaper betyr dette at bærekraft i økende grad må håndteres som en integrert del av virksomhetens juridiske og kommersielle risikobilde. Krav til dokumentasjon, sporbarhet og etterprøvbarhet blir mer sentrale, og bærekraft får direkte betydning for alt fra finansiering og kontrakter til markedsføring og markedsadgang.

Her er trendene vi mener virksomheter bør være særlig oppmerksomme på i 2026:

1. Bærekraftig finans: Forenklinger, skjerpelser og nyvinninger

Finanssektoren spiller en avgjørende rolle i overgangen til en bærekraftig økonomi, og i EU fortsetter den omfattende regelverksutviklingen vi har sett på dette området de siste årene. 2026 blir året der fjorårets "forenklingsbølge" får sine første virkninger, med blant annet reduserte rapporteringskrav under taksonomiforordningen. Fra neste år vil også kretsen av rapporteringspliktige under Corporate Sustainability Reporting Directive (CSRD) og taksonomien bli snevrere.

Men forenkling er ikke det samme som deregulering. Forenklede regler innebærer nye regelsett foretakene må forstå og innrette seg etter. Etter hvert som foretak og myndigheter får mer erfaring med rapporterings- og klassifiseringskravene, vil forventningene fra tilsynsmyndigheter, investorer og andre kunne skjerpes.

I tillegg til endringene i de nevnte CSRD- og taksonomirapporteringskravene, vil vi se en omfattende revisjon av SFDR og nye krav til bankers styring av ESG-risiko.

• SFDR 2.0: For kapitalforvaltere og andre finansmarkedsdeltakere vil en sentral utvikling i 2026 være revisjonen av Sustainable Finance Disclosure Regulation (SFDR). Europakommisjonen publiserte sitt forslag for en "SFDR 2.0" før jul som, om vedtatt, vil medføre at aktørene bl.a. må forholde seg til et nytt klassifiseringsregime for fond og andre produkter. Med endringene vil kravene for å merke finansielle produkter som bærekraftsorienterte bli mer presise og potensielt mer omfattende. EUs European Securities and Markets Authority (ESMA) publiserte i januar et nytt skriv med forventninger til aktørenes bærekraftspåstander, som viser at det å forhindre grønnvasking forblir et sentralt fokusområde for tilsynsmyndighetene, også utover virkeområdet for SFDR.

• Bankregulering: 2026 blir det første året der banker og andre finansforetak må utvikle og overvåke gjennomføringen av spesifikke planer for å håndtere finansiell risiko knyttet til ESG-faktorer på kort, mellomlang og lang sikt. Mer konkret har European Banking Authority (EBA) fastsatt retningslinjer i medhold av Capital Requirements Directive (CRD VI) for identifisering, måling, styring og overvåkning av bærekraftsrisikoer i finansforetak. Finanstilsynet har bekreftet at de vil legge retningslinjene til grunn i sin tilsynspraksis og forventer at foretakene følger dem fra de trådte i kraft 11. januar 2026. For små og ikke-komplekse foretak vil retningslinjene gjelde fra neste år. Og når bankene og andre finansforetak blir underlagt nye rapporteringskrav, vil dette også påvirke deres kunder – selv om kundene ikke er underlagt regelverket direkte.

2. Karbonmarkedene i 2026: Nye rammer for dekarbonisering og karbonfjering

Året 2026 ser ut til å markere et veiskille for karbonmarkedene. Flere parallelle regelverksprosesser i EU vil forme rammebetingelsene for industriens dekarbonisering i årene fremover:

• Oppdatering av EUs klimakvotesystem: EU-kommisjonen har varslet en omfattende klimapakke med forslag til oppdatering av EUs klimakvotesystem (EU ETS), forventet innen juli 2026. Revisjonen vil blant annet adressere karbonfjerningens rolle i kvotemarkedet, utvidelse til flere sektorer og klimagasser, regler for ikke-permanent karbonfangst og -bruk, samt risikoen for karbonlekkasje i sektorer som ikke er dekket av karbongrensejusteringsmekanismen (CBAM).
  
• Rammeverk for sertifisering av karbonfjerning: EUs rammeverk for sertifisering av karbonfjerning (CRCF) ventes å bli operativt i løpet av 2026. EU-kommisjonen vedtok 3. februar 2026 en delegert forordning med spesifikke metodikker for DACCS- og BECCS-teknologier, samt biokull. Karbonfjerningsprosjekter som benytter disse teknologiene forventes å kunne begynne å søke om EU-sertifisering i de kommende månedene. For å stimulere etterspørselen etter såkalte CRCF-kreditter har EU-kommisjonen kunngjort opprettelsen av en "EU Buyers' Club". Formålet er å sende et tydelig etterspørselssignal for disse kredittene, som er avgjørende for å nå EUs klimamål. Det gjenstår å se hvordan CRCF vil operere parallelt/integrert med eksisterende sertifiseringsordninger i det frivillige karbonmarkedet.
  
• Endringer i EUs klimalov: EU-parlamentet vedtok også denne uken endringer i EUs klimalov som fastsetter et bindende mål om 90 prosent reduksjon i klimagassutslipp innen 2040, sammenlignet med 1990-nivåer. Et sentralt element er økt fleksibilitet i hvordan målet kan nås. Fra 2036 kan inntil 5 prosent av netto utslippsreduksjoner komme fra høykvalitets internasjonale karbonkreditter fra partnerland. Av særlig betydning for industrien er at den reviderte loven åpner for at innenlandsk permanent karbonfjerning kan benyttes til å kompensere for vanskelig reduserbare utslipp i EU ETS.

Det er særlig knyttet spenning til om – og eventuelt hvordan – EU vil inkludere karbonfjerning i EU ETS, og momentum fra den nyeste utviklingen i CRCF-rammeverket og endringene i klimaloven kan potensielt påvirke den kommende revisjonen. Samlet sett legger disse regelverksendringene trolig grunnlaget for en ny fase i europeisk klimapolitikk, der karbonfjerning og kvotehandel i økende grad vil virke sammen for å oppnå langsiktige klimamål.

3. Klimasøksmål: Klimarisiko prøves oftere i domstolene

Domstolene har blitt en sentral arena for fastlegging av både virksomheters og styrers ansvar i klima– og miljøspørsmål. Per juni 2025 er over 3 099 klimasøksmål anlagt i mer enn 60 jurisdiksjoner – et tydelig tegn på at rettsapparatet brukes aktivt for å bekjempe klimaendringer.

Utviklingen kan deles inn i tre hovedkategorier:

1. søksmål mot stater,
2. søksmål mot selskaper som selv motvirker klimamålene, og
3. søksmål mot finansinstitusjoner for medvirkning gjennom investeringer i eller finansiering av klimaskadelig aktivitet.

Når det gjelder søksmål mot selskaper, er grunnlaget for kravene blant annet erstatning for forurensning, "greenwashing", brudd på styrets plikter og brudd på corporate due diligence-lovgivning.

Det er ingen grunn til å tro at trenden om økt bruk av rettsapparatet i klimasaken vil avta. Blant sakene det er verdt å følge med på i 2026, står Milieudefensie et al. v. Royal Dutch Shell sentralt. Milieudefensie har fremsatt krav om at Shell må redusere klimagassutslipp med 45 % innen 2030 og til netto null innen 2050. Saken ligger nå til behandling i Høyesterett i Nederland, og en endelig avgjørelse kan få betydelige ringvirkninger langt utover Nederlands grenser. Her hjemme fikk miljøorganisasjonene medhold fra lagmannsretten i Klimasøksmål II mot slutten av 2025. Saken gjelder gyldigheten av utbyggingstillatelsene for Breidablikk-, Yggdrasil- og Tyrving-feltene, og er nå anket til Høyesterett hvor den skal behandles i storkammer.

4. Grønnvasking og bærekraftspåstander: Markedsføring møter strengere kontroll

Bruken av miljø- og bærekraftspåstander i markedsføring øker raskt, men det gjør også bekymringen for grønnvasking, det vil si udokumenterte påstander om at et produkt eller en tjeneste er "klimanøytral", "miljøvennlig" eller "100 % bærekraftig".

For å styrke forbrukervernet vedtok EU i mars 2024 Green Transition Directive, som trer i kraft i september 2026. Direktivet har som mål å gjøre det enklere for forbrukere å ta mer bærekraftige valg, blant annet ved å bekjempe grønnvasking og sikre bedre informasjon om produkters levetid og om det kan repareres.

Direktivet forbyr vage og udokumenterte påstander som "grønn", "naturlig", "biologisk nedbrytbar", "klimanøytral" eller "eko" dersom de ikke kan underbygges med dokumentasjon som viser betydelige miljøfordeler. Det setter også forbud mot bærekraftsmerker uten tredjepartssertifisering eller offentlig godkjenning, samt mot påstander om nøytral, positiv eller reduserende miljøpåvirkning basert på kjøp av kompenserende klimakvoter.

Videre utvides "svartelisten" med nye praksiser som anses villedende, for eksempel irrelevante påstander som "plastfritt" om papir. Før kjøp må næringsdrivende dessuten tydelig opplyse om produktets miljøegenskaper, inkludert holdbarhet, mulighet for reparasjon og resirkulering, og miljøvennlige leveringsalternativer.

Reglene gjelder for alle virksomheter som markedsfører varer og tjenester til forbrukere i EU og EØS. Brudd på reglene kan medføre bøter, inndragning av inntekter eller utestengelse fra offentlige anskaffelser. Medlemsstatene må gjennomføre direktivet innen mars 2026, og i Norge er Barne- og familiedepartementet ansvarlig for implementeringen.

5. Toll og bærekraft: Nye klima- og naturkrav endrer rammevilkårene for internasjonal handel

Regulering av import og eksport av produkter og råvarer med klima- og naturpåvirkning er nå et sentralt klimapolitisk virkemiddel. EU har iverksatt flere tiltak for å styre forbruk og produksjon i mer bærekraftig retning, blant annet gjennom CBAM, EU Deforestation Regulation (EUDR) og en omfattende tollreform.

• CBAM (Carbon Border Adjustment Mechanism) priser klimagassutslipp knyttet til import av karbonholdige varer og trådte i kraft i EU 1. januar 2026. Norge har som mål å innføre tilsvarende regler fra 2027, og om lag 350 norske aktører ventes å bli berørt.
• EUDR (EU Deforestation Regulation) skal begrense EUs påvirkning på global avskoging ved å regulere råvarer som storfe, kakao, kaffe, oljepalme, gummi, soya og tre. I desember 2025 ble det avtalt en utsettelse av implementeringen og forenklinger for å redusere databelastningen i EUDR‑systemet ved at kravene til aktsomhet og dokumentasjon tilpasses etter virksomhetsstørrelse. Forordningen foreslås innlemmet i EØS-avtalen så langt Norge er forpliktet etter avtalen.
• Som følge av utfordringer knyttet til massiv netthandelsimport til EU, fjernes fritaket for toll på pakker under 150 euro, og det innføres en ensartet avgift på 3 euro per vare fra 1. juli 2026. Som en del av den nye tollreformen som skal innføres i EU, flyttes ansvaret for importetterlevelse fra forbrukere og transportører til nettplattformer og selgere, som dermed blir offisielle importører og skal sikre at alle skatter og avgifter er betalt, og at varene som importeres er trygge og i samsvar med EUs miljø-, sikkerhets- og etiske standarder.

For næringslivet innebærer disse endringene strengere krav til registrering, rapportering og avgiftsberegning, samt økt behov for kontroll og dokumentasjon i forsyningskjedene. Det blir viktigere enn før å avklare ansvarsfordeling mellom importører, leverandører og mellomledd for å unngå forskriftsbrudd, forsinkelser og økte kostnader ved grensene.

6. Aktomhetsvurderinger i leverandørkjeden: Fra policy til håndhevbare plikter

Med innføringen av åpenhetsloven i 2022 fikk en rekke norske virksomheter – samt enkelte utenlandske selskaper med virksomhet i Norge – en lovpålagt plikt til å gjennomføre aktsomhetsvurderinger av egen virksomhet og leverandørkjede, med fokus på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold. Pliktene i åpenhetsloven betyr at bedrifter ikke lenger kan nøye seg med generelle bærekraftspolicyer eller frivillige retningslinjer. Det må gjennomføres konkrete vurderinger av risiko for brudd på menneskerettigheter og anstendige arbeidsforhold, også langt ned i leverandørkjedene. Vurderingene må dokumenteres, følges opp, og gjøres tilgjengelige for offentlig innsyn gjennom årlige redegjørelser.

Samtidig øker kravene til ESG fortsatt, både gjennom kontraktsforpliktelser og samfunnets forventninger. Leverandører og underleverandører vurderes i økende grad ut fra hvordan de håndterer miljø, sosiale forhold og eierstyring, og virksomheter stiller nå konkrete krav til dokumentasjon, oppfølging og rapportering i hele verdikjeden. Mange selskaper integrerer ESG-forpliktelser direkte i kontrakter for å sikre ansvarlighet og transparens, og for å redusere risiko for brudd på menneskerettigheter eller miljøstandarder. Denne utviklingen gjør at ESG-arbeid ikke lenger kun er et internt styringsverktøy, men et strategisk krav som påvirker forretningsmodeller, leverandørvalg og konkurranseevne i markedet.

Norge har gjennom åpenhetsloven vært et foregangsland på området, og mange virksomheter har kommet godt i gang med arbeidet med aktsomhetsvurderinger. For selskaper som har jobbet målrettet med dette, kan det gi et tydelig konkurransefortrinn – både i dagens marked og når lignende regelverk fra EU, slik som EUs Corporate Sustainability Due Diligence Directive (CSDDD), etter hvert skal implementeres i Norge.

7. Produktkrav og sirkulær økonomi: Nye miljøkrav styrer hvordan produkter kan utvikles og selges

De siste årene har EU innført stadig strengere krav til hvordan produkter skal designes, produseres og håndteres gjennom hele livsløpet. For virksomheter som utvikler eller selger produkter i det europeiske markedet, har bærekraft gått fra å være et strategisk valg til å bli et tydelig juridisk krav.

Kjernen i denne utviklingen er økodesignforordningen (ESPR), som trådte i kraft i EU i 2024. Forordningen skal implementeres i norsk rett gjennom lov om bærekraftige produkter og verdikjeder, noe Miljødirektoratet forventer vil skje i løpet av 2026. Med forordningen kommer en rekke nye bærekraftskrav. Produkter må være mer holdbare og enklere å reparere. De må designes for gjenbruk og materialgjenvinning, og det stilles krav til energibruk og energieffektivitet.

Parallelt arbeider EU med et bredere regelverk for sirkulær økonomi, ofte omtalt som Circular Economy Act, som skal vedtas innen utgangen av 2026. Målet er å styrke markedet for sekundære råvarer og øke tilgangen til og etterspørselen etter resirkulerte materialer av høy kvalitet. Konkret vil regelverket blant annet fokusere på økt innsamling og gjenvinning av EE-avfall og kritiske råmaterialer, harmonisering av kriterier for når avfall opphører å være avfall ("end of waste"), og utvidelse av produsentansvarsordninger.

For virksomheter betyr dette at krav til bærekraft og sirkularitet nå blir en fast del av produktstrategien. Bedrifter må tenke nytt om hvordan produkter utvikles, brukes og gjenvinnes, og hvordan informasjon om dette formidles videre i verdikjeden. De som klarer å gjøre bærekraft til en integrert del av produktarbeidet vil stå bedre rustet når de nye reglene trer i kraft.

8. Shipping og klimakrav: En mer fragmentert verden

I de senere år har særlig EU ledet an utviklingen av bærekraftsregelverk for shippingbransjen, blant annet ved innlemming av shipping i EU Emissions Trading System (EU ETS) og FuelEU Maritime-regelverket, som setter en øvre grense for klimagassintensitet for skip som opererer, anløper, oppholder seg i eller forlater havner innen EU (og på sikt også EØS).

Internasjonalt ble IMO Net-Zero Framework, et globalt rammeverk med krav om redusert klimagassintensitet, godkjent i april 2025 og skulle etter planen vedtas i oktober 2025. Dersom IMO Net-Zero Framework hadde blitt vedtatt, hadde bransjen fått et globalt regelverk å forholde seg til. Avstemmingen ble utsatt med ett år, frem til oktober 2026. Per nå er det uvisst om og når rammeverket vil bli vedtatt, og om det i så fall vil se likt ut som dagens utkast.

Dette har ført til at fremtiden for bærekraft i shippingbransjen er usikker, ettersom det kan medføre at man i stedet for en samlet, global regulering av shippingbransjen, vil se at utviklingen fortsetter mot mer fragmenterte løsninger. For eksempel vedtar flere og flere enkeltland og regioner egne ETS-ordninger og andre dekarboniseringsregelverk som også omfatter shipping.

Denne regulatoriske fragmenteringen gir en klar risiko for overlappende systemer, noe som vil medføre en mindre oversiktlig lovregulering. Dette vil trolig bety høyere driftskostnader, samt mange parallelle rapporteringsplikter. Markedsaktører vil derfor måtte forberede seg på økte kostnader og økt kompleksitet når det kommer til overholdelse av ulike bærekraftsregelverk innen shipping.

Hva betyr dette for virksomheter i praksis?

Bærekraft er med andre ord ikke på vei ut av virksomheters risikobilde – den er i ferd med å bli enda tettere integrert i jus, finans og forretningsstrategi. For mange handler 2026 mindre om nye overskrifter og mer om hvordan eksisterende regelverk faktisk skal etterleves i praksis. Det krever tydelig forankring i styre og ledelse, systematisk arbeid med dokumentasjon og styring, og en helhetlig vurdering av bærekraftsrisiko på linje med annen forretningskritisk risiko. Forskjellen mellom å være i forkant og på etterskudd kan få både rettslige og kommersielle konsekvenser.