Er du oppdatert på siste nytt innen immaterialrett? Her får du en oversikt over viktige avgjørelser og regulatoriske endringer.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Vi sender regelmessig ut nyhetsbrev med siste nytt innen immaterialretten, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "immaterialrett")
Ønsker du å få motta egne nyhetsbrev innen forbruker- og markedsføringsretten? Klikk her og huk av for "forbruker og marked"
Nytt fra opphavsretten
Endringene til åndsverkloven - hva skjer videre?
I en artikkel i Advokatbladet 16. april 2026 drøfter våre advokater Camilla Vislie og Andreas Stabell de kommende endringene i åndsverkloven. Lovendringene skal gjennomføre to nye EU-direktiver i norsk rett.
Et sentralt tema er nye regler for bruk av opphavsrettsbeskyttet innhold til KI-trening. Kommersielle KI-selskaper vil kunne bruke beskyttet innhold de finner på internett til trening av sine modeller, og rettighetshaverne må i stedet reservere seg mot slik bruk. Som Vislie uttaler: "Dette snur opphavsretten helt på hodet." Det er fortsatt ubesvarte spørsmål rundt hvordan reservasjon skal utføres i praksis og hva som utgjør en gyldig, maskinlesbar reservasjon.
Artikkelen tar også opp nye regler om plattformansvar for innholdsdelingstjenester som YouTube, Instagram og TikTok, samt nye rettigheter for opphavere – herunder rett til vederlagsjustering ("suksessvederlag") og mulighet til å tilbakekalle overdratte rettigheter som ikke tas i bruk.
Merk at høringen i etterkant er blitt utsatt til 28. september 2026. Vi er derfor fremdeles et stykke unna ikrafttredelse av lovforslaget.
Les hele artikkelen i Advokatbladet her.
EU-retningslinjer for bruk av KI-generert innhold er på vei
EU er i ferd med å ferdigstille retningslinjer for bruk av KI-genererte bilder. "Code of Practice on Marking and Labelling of AI-Generated Content" er retningslinjer som utarbeides av EU-kommisjonen (ved hjelp av uavhengige eksperter etter innspill fra berørte aktører) for å hjelpe tilbydere og brukere av generative KI-systemer med å oppfylle forpliktelsene artikkel 50 i EUs KI-forordning (AI Act), som krever at KI-generert innhold merkes maskinlesbart og at deepfakes og visse KI-genererte tekster tydelig merkes overfor publikum. Formålet er å motvirke villedning og manipulasjon, og styrke integriteten i informasjonsøkosystemet. Retningslinjene er frivillige, men vil gi praktisk veiledning for hvordan artikkel 50-forpliktelsene kan oppfylles. Aktører som følger retningslinjene vil kunne demonstrere samsvar med regelverket.
Viktige prinsipper er blant annet at leverandører av generative KI-systemer skal merke output (lyd, bilde, video, tekst) i maskinlesbart format, slik at det kan oppdages at innholdet er kunstig generert eller manipulert. De tekniske løsningene skal være effektive, robuste og pålitelige så langt det er teknisk gjennomførbart.
Reglene trer i kraft 2. august 2026, og den endelige versjonen av denne frivillige praksiskoden forventes ferdigstilt innen juni 2026.
Oslo tingrett: Avtaletolkning og adgangen til å endre opphavsrettsbeskyttet materiale
Oslo tingrett avsa 17. april 2026 dom i sak mellom Norges Frivilligsentraler (NFS) og designbyrået Essence Creative AS. Saken gjaldt krav om erstatning for endring og bruk av logo og grafiske elementer etter utløp av rammeavtale, samt erstatning for omsetningstap basert på brudd på lojalitetsplikt i kontraktsforhold. Oslo tingrett kom til at NFS hadde endret logo i strid med avtale og tilkjente Essence Creative erstatning. Vi fokuserer i denne oppsummeringen på dommens uttalelser om endringer av opphavsrettsbeskyttet materiale.
Essence Creative hadde i 2019 bearbeidet NFS' varemerkeregistrerte logo ved å tilføre "papiraktige" konturelementer, skygge og bakgrunn slik at logoen fremstår som løftet fra underlaget. I tillegg var det utviklet grønne bobler som designelementer. Tingretten kom til at disse elementene oppfylte det opphavsrettslige originalitetskravet og at Essence Creative derfor hadde opphavsretten til leveransen (åndsverksloven § 2). Rammeavtalen mellom partene fastslo at Essence Creative beholdt opphavsretten, mens NFS fikk "full og eksklusiv bruksrett". Avtalen forbød endringer i leveransen uten skriftlig avtale med Essence Creative, og ga NFS en fortrinnsrett til utkjøp ("buyout") av rettighetene.
Oslo tingrett la ved tolkningen vekt på det såkalte spesialitetsprinsippet, som sier at opphaveren ved overdragelse av opphavsrett ikke skal anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for (åndsverksloven § 67). Tingretten tolket avtalen slik at NFS og frivilligsentralene hadde varig bruksrett til de leverte logopakkene også etter avtalens utløp, men ikke hadde rett til å gjøre endringer i leveransen uten samtykke eller utkjøp av rettighetene. NFS hadde imidlertid engasjert et annet designbyrå til å endre logoen Essence Creative hadde utarbeidet. Tingretten kom til at identiteten med Essence Creatives kreative tilskudd var bevart i den nye logoen. Endringene utgjorde dermed inngrep i opphavsretten og Essence Creative ble tilkjent erstatning på kr 150 000 for opphavsrettsbruddet.
Dommen understreker betydningen av klare avtaler når det gjelder adgangen for kjøper til å gjøre endringer i opphavsrettsbeskyttet materiale.
Dommen har referanse 25-160847TVI-TOSL/07.
Nytt fra EU-domstolen
EU-domstolen har avsagt flere interessante avgjørelser fra opphavsretten i perioden.
Streaming: Offline nedlastning er ikke privat kopiering
EU-domstolen avsa 16. april 2026 dom i en tvist mellom nederlandske vederlagsorganisasjoner og datautstyrsprodusenter (HP og Dell) om avgift på lagringsmedier for "privat kopiering". EU-domstolen la til grunn at offline streaming-kopier faller utenfor unntaket for privat kopiering i opphavsrettsdirektivet artikkel 5 andre ledd bokstav b). Dommen kan være relevant for forståelsen av privatkopieringsunntaket i åndsverksloven § 26.
Saken gjaldt såkalte offline streaming-kopier – nedlastinger av musikk eller film som brukere av betalte strømmetjenester kan lagre på sine enheter for avspilling uten internettforbindelse. Spørsmålet var om slike kopier utløser krav på kompensasjon etter privatkopieringsunntaket.
Når brukeren velger å laste ned innhold for offline-avspilling, plasserer strømmetilbyderen innholdet på en del av brukerens lagringsplass som tilbyderen selv velger. Brukeren kan ikke bestemme lagringsstedet, har ingen valgfrihet i så måte, og kan ikke flytte innholdet til et annet sted. Tilbyderen lagrer innholdet ved hjelp av en krypteringsmetode som kun kan dekrypteres av tilbyderen.
EU-domstolen la avgjørende vekt på at rettighetshaveren beholder teknisk kontroll over kopien gjennom teknologiske beskyttelsestiltak. Kopien er kryptert, kan ikke flyttes eller overføres til andre enheter, og slettes automatisk når abonnementet opphører. Når rettighetshaveren kan blokkere tilgangen til kopien, anses kopieringen å skje med rettighetshaverens autorisasjon. Dermed oppstår ingen "skade" som utløser krav på rimelig kompensasjon – formålet med privatkopieringsunntaket er nettopp å kompensere for tap når kopien skjer uten rettighetshaverens kontroll.
Dommen innebærer at produsenter av datautstyr kan slippe å betale avgift for strømmekopier når strømmetjenestene har tekniske beskyttelsestiltak på plass. Rettighetshaverne kan i stedet forhandle lisensvederlag direkte med strømmetjenestene, beregnet blant annet ut fra antall avspillinger. Dette gir større kontroll over inntektsstrømmene sammenlignet med kollektive avgiftsordninger.
Domstolen understreker at lisensvederlag som betales til rettighetshaveren under en avtale som autoriserer strømmetilbyderen til å lage offline-kopier, ikke påvirker spørsmålet om privatkopieringsunntaket kommer til anvendelse. Det avgjørende er at rettighetshaveren har beholdt kontroll over verket gjennom teknologiske tiltak og dermed har kunnet autorisere kopieringen – slik at det ikke oppstår noen skade som skal kompenseres.
"Pelham II"-saken: Viktig avklaring for kunsterisk bruk av opphavsrettsbeskyttet materiale
EU-domstolen har i sin avgjørelse 16. april 2026 avgjort at sampling – kopiering av korte lydsekvenser fra et musikkopptak for bruk i en ny komposisjon – kan være lovlig etter unntaksregelen om "pastisj" i opphavsrettsdirektivet artikkel 5. Avgjørelsen gir kunstnere og musikkprodusenter viktig veiledning om rekkevidde og begrensninger ved dette unntaket.
Tvisten gjaldt bruken av en to sekunders rytmesekvens fra Kraftwerks låt "Metall auf Metall" (1977) i hiphop-sangen "Nur mir", utgitt i 1997. Komponistene SD og UP samplet rytmesekvensen elektronisk og brukte den i en kontinuerlig loop. Kraftwerk-grunnleggerne CG og RL anla søksmål og krevde forbud, erstatning og destruksjon av fonogrammene.
"Pastisj" er et begrep som nevnes i opphavsrettsdirektivet (2001/29/EF) artikkel 5 nr. 3 bokstav k, som gir medlemsstatene adgang til å innføre unntak fra opphavsretten for bruk av verk i forbindelse med karikatur, parodi eller pastisj. En pastisj kan kort forklares som et verk som bevisst etterligner stilen eller uttrykket til et annet verk eller en annen kunstner, uten nødvendigvis å ha det humoristiske eller satiriske siktemålet som kjennetegner en parodi.
Domstolen slår fast at pastisj-unntaket ikke er en "oppsamlingsregel" som dekker enhver kunstnerisk befatning med eksisterende verk. Samtidig kreves det ikke humor eller spott, slik tilfellet er for parodi og karikatur – de tre begrepene i artikkel 5 må tolkes slik at hvert unntak har selvstendig betydning. EU-domstol understreker at pastisj forutsetter åpen bruk – skjulte imitasjoner eller plagiat omfattes ikke. Sampling som kunstform er beskyttet av kunstfriheten i EU-charterets artikkel 13, og fonogramprodusentens enerett må veies mot brukerens grunnleggende rettigheter. Når samplingen brukes til å skape et verk som oppfyller kravene til pastisj, er balansen ivaretatt. Det var tilfellet i denne saken.
Åndsverkloven inneholder ikke et uttrykkelig unntak for pastisj, men det er anerkjent at parodier og pastisjer kan anses som selvstendige verk etter åndsverksloven § 6, som ikke omfattes av opphavsrettsbeskyttelsen til verket som brukes. Om slike pastisjer eller parodier oppfyller kravene til et selvstendig verk må vurderes konkret.
Nytt fra patentretten
Høyesterett: Et krav tingretten ikke tok stilling til, kan likevel behandles i ankesaken
Høyesteretts ankeutvalg avsa 25. mars 2026 kjennelse i saken mellom InflowControl AS og Tendeka AS/Swellfix UK Ltd., et sakskompleks som vi tidligere har omtalt her.
For tingretten hadde Tendeka og Swellfix påstått seg frifunnet fra inngrepskravet, og subsidiært fremsatt motkrav om at patentet EP/NO 3 255 242 var ugyldig. Tingretten frifant de saksøkte uten å behandle gyldighetsspørsmålet. Da InflowControl anket, opprettholdt Tendeka og Swellfix kravet om ugyldighet i anketilsvaret. InflowControl mente at kravet måtte avvises.
Ankeutvalget forkastet anken. Utvalget la til grunn at kravet ikke var frafalt, og at verken patentloven eller tvistelovens system var til hinder for at kravet om ugyldighet ble fremsatt subsidiært. Patentloven innebærer at retten ikke kan frifinne saksøkte etter en prejudisiell vurdering av patentets gyldighet, men krever ikke at retten tar stilling til gyldighetsspørsmålet når frifinnelse kan bygges på annet grunnlag. Kravet måtte dessuten anses "avgjort" etter tvisteloven, ettersom det var fremmet til realitetsbehandling for tingretten, uavhengig av om det hadde vært nødvendig for tingretten å ta stilling til kravet.
Nytt fra Unified Patent Court (UPC)
UPCs ankedomstol avsa i mars 2026 to avgjørelser som begge gjelder rekkevidden av UPCs jurisdiksjon utenfor UPC-statene. Selv om Norge ikke er tilsluttet UPC, kan avgjørelsene få betydning for norske aktører.
I februar 2025 fastslo EU-domstolen i BSH v Electrolux at UPC under visse forutsetninger kan ha jurisdiksjon over europeiske patenter også i stater som ikke har tiltrådt UPC-avtalen (les vår tidligere artikkel om avgjørelsen her). De nærmere grensene for denne langarm jurisdiksjonen er imidlertid uavklarte og avklares fremdeles gjennom praksis. I mars 2026 avsa UPCs ankedomstol avgjørelser i to saker som kan bidra til den nærmere avklaringen av UPCs rekkevidde.
Dyson v. dreame
UPCs ankedomstol avsa 6. mars 2026 to avgjørelser i saken mellom Dyson Technology Limited og Dreame International (Hongkong) Limited m.fl. Ankedomstolen forela flere spørsmål for EU-domstolen, noe som er den første slike foreleggelsen fra UPC.
Spørsmålene til EU-domstolen gjelder overordnet tre tematikker. For det første, skal EU-domstolen ta stilling til om en EU-hjemmehørende autorisert representant kan fungere som en ankersaksøkt (anchor defendant), slik at UPC får jurisdiksjon over aktivitetene til en produsent basert utenfor EU, i EU-medlemsstater som ikke deltar i UPC. Dernest skal EU-domstolen ta stilling til om UPC har jurisdiksjon til å utstede en midlertidig forføyning som dekker EU-medlemsstater som ikke deltar i UPC, dersom det samme produktet også tilbys i deltakende UPC-stater. Den siste tematikken som EU-domstolen skal vurdere er om den autoriserte representanten skal anses som en mellommann, hvis tjenester brukes til å gjøre inngrep, som selv kan bli gjenstand for en forføyning.
Keeex v. adobe, openai m.fl.
UPCs ankedomstol avsa 13. mars 2026 kjennelse i saken mellom KeeeX SAS og en rekke saksøkte, herunder Adobe, OpenAI og Truepic. Saken gjaldt påstått inngrep i et europeisk patent på en metode for å verifisere at digitalt innhold er ekte og ikke har blitt modifisert.
Ingen av de saksøkte hadde hjemsted innenfor UPC-territoriet, og UPCs jurisdiksjon måtte derfor vurderes etter artikkel 7 nr. 2 i Brussel I bis-forordningen, som gir jurisdiksjon på stedet der skaden har oppstått eller kan oppstå. Førsteinstansdomstolen i Paris hadde med henvisning til BSH v Electrolux kommet til at UPC hadde jurisdiksjon også for påståtte inngrep i blant annet Sveits, Spania, Storbritannia, Norge og Polen.
Ankedomstolen satte førsteinstansens avgjørelse til side. BSH v Electrolux gjaldt jurisdiksjon basert på saksøktes hjemsted etter artikkel 4, og kunne ikke overføres til vurderingen etter artikkel 7 nr. 2. Ankedomstolen slo fast at erstatningsvernetinget bare gir jurisdiksjon for skade innenfor UPCs eget territorium, og at UPCs jurisdiksjon dermed måtte begrenses til UPC-statene.
Nytt fra varemerke- og designretten
Varemerkeregistrering i ond tro?
Oslo tingrett avsa 19. mars 2026 dom i en tvist mellom Rød Pepper AS og Norcash AS om retten til varemerket "Ta Mer & Mer". Saken gjaldt spørsmålet om Norcash' registrering av varemerket måtte settes til side som ugyldig på grunnlag av ond tro etter varemerkeloven. Tingretten kom til at varemerkeregistreringen var ugyldig og tilkjente Rød Pepper erstatning.
Bakgrunnen var at en tidligere butikksjef i Norcash avsluttet arbeidsforholdet våren 2023, og kort tid etter ble Rød Pepper stiftet. Rød Pepper tok i bruk navnet og logoen "Ta Mer & Mer" sommeren 2023, mens Norcash sendte inn søknad om registrering av det samme varemerket hos Patentstyret 6. august 2023. Begge parter hevdet å ha utviklet varemerket.
Rød Pepper kunne dokumentere faktisk bruk av logoen og konseptet før registreringen, gjennom blant annet fasadelogoer, aktivitet i sosiale medier og bestillinger av emballasje. Norcash påstod at arbeidet med konseptet hadde pågått internt siden februar 2022, men fremla ikke noe som dokumenterte at det hadde vært en arbeidsprosess som knyttet varemerket til selskapet. Retten la derfor til grunn at det var Rød Pepper som hadde utviklet varemerket.
Ved vurderingen av ond tro etter varemerkeloven § 15 la retten vekt på at Norcash ikke hadde tatt noen skritt for å gjøre gjeldende en påstått rett til varemerket i perioden der Rød Pepper brukte det offentlig, til tross for at selskapene opererte i samme bransje og geografiske område. Retten fant det mest sannsynlig at registreringen var motivert av ønsket om å hindre Rød Pepper i å bruke merket, og at fraværet av egen bruk etter registreringen styrket denne oppfatningen.
Registreringen ble kjent ugyldig, og Rød Pepper ble tilkjent erstatning fastsatt skjønnsmessig til kr 250 000.
Dommen illustrerer den praktiske betydningen av ond tro-vurderingen etter varemerkeloven § 15 og viser at passivitet overfor en annens synlige varemerkebruk, kombinert med fravær av egen dokumentert utvikling, kan være avgjørende momenter ved vurderingen av om en registrering er foretatt i ond tro.
Dommen har referanse 25-044700TVI-TOSL.
Fra EU-domstolen: Bruk av årstall i varemerker kan være villedende
EU-domstolen avsa 26. mars 2026 avgjørelse som gjelder bruk av årstall i varemerker. Spørsmålet var om et varemerke som inneholder et tall som kunne oppfattes som årstallet virksomheten ble grunnlagt, og benevnelsen av en by, kan være egnet til å villede allmennheten om varens kvalitet slik at varemerket er ugyldig. EU-domstolen kom til at slike elementer i særlige tilfeller kan utgjøre en villedende opplysning om varens kvalitet som kan gi grunnlag for ugyldighet.
Bakgrunnen var en tvist om det franske varemerket "Fauré Le Page Paris 1717", registrert for blant annet skinnvarer, kofferter og håndvesker. Det opprinnelige selskapet Maison Fauré Le Page ble stiftet på 1700-tallet som våpen- og skinnvarehandler, men ble oppløst i 1992. Et nytt selskap, Fauré Le Page Paris, ble registrert i 2009 og kjøpte varemerkerettighetene. Det ble reist ugyldighetssøksmål med påstand om at varemerket var villedende, fordi tallet "1717" og "Paris" ga inntrykk av en uavbrutt, mangeårig knowhow som i realiteten ikke eksisterte. Franske domstoler forela tolkningsspørsmål for domstolen.
Saken ble avgjort etter det tidligere varemerkedirektivet 2008/95. EU-domstolen viste innledningsvis til at artikkel 3 (1) (g) i direktivet krever at det foreligger en faktisk, eller tilstrekkelig alvorlig, risiko for villedning av allmennheten. Et sentralt poeng i avgjørelsen var at bestemmelsen rammer villedning om egenskaper ved varene eller tjenestene, ikke ved innehaveren av varemerket alene. Årstallet og stedet for selskapets grunnleggelse er i utgangspunktet egenskaper ved selskapet selv, ikke ved varene det markedsfører.
Domstolen nyanserte dette og uttalte at et årstall i visse tilfeller likevel kan gi inntrykk av en særlig knowhow som garanterer for varenes kvalitet. Dette gjelder særlig på luksusvaremarkedet, hvor varens kvalitet kan følge av merkets fremtoning og prestisjetunge image. Dersom tallet gir inntrykk av en mangeårig knowhow som ikke eksisterer, kan det være egnet til å villede allmennheten om varenes kvalitet. Det er opp til de nasjonale domstolene å vurdere dette konkret, med utgangspunkt i varemerket i sin helhet og budskapet det formidler overfor den relevante kundekretsen.
Bestemmelsen er videreført i det gjeldende varemerkedirektivet 2015/2436 artikkel 4 (1) (g), som er gjennomført i norsk rett gjennom varemerkeloven § 15 (1) (b), som forbyr registrering av varemerker som er egnet til å villede om blant annet varens art, beskaffenhet eller geografiske opprinnelse. Høyesterett har uttalt at EU-domstolen er en "helt sentral rettskilde" ved tolkningen av varemerkelovens bestemmelser. Avgjørelsen har dermed overføringsverdi til norsk rett. Bruk av årstall i varemerker kan i særlige tilfeller anses villedende om varens kvalitet, og dermed enten nektes registrert eller kjennes ugyldig etter varemerkeloven § 35. Domstolens sondering er likevel sentral: villedningsgrunnlaget aktualiseres først når årstallet gir inntrykk av en knowhow som reflekteres i selve produktkvaliteten, typisk i luksussegmentet.
Nytt om forretnings-
hemmeligheter
Konkurrent dømt for uberettiget tilgang til datasystem og inngrep i forretningshemmeligheter
Oslo tingrett avsa 18. mars 2026 dom i sak mellom Billink AS og AutoNet AS/Zaen Khilji. Saken gjaldt krav om erstatning for uberettiget tilgang til et datasystem, inngrep i forretningshemmeligheter og databasevern samt ulovlige markedsføringshandlinger. Retten dømte AutoNet til å betale kr 9 180 000 i erstatning, med personlig ansvar for selskapets gründer Zaen Khilji, og nedla varig forbud mot gjentakelse av inngrepshandlingene.
Billink tilbyr et skybasert administrasjonsverktøy for forhandlere av brukte kjøretøy. AutoNet ble stiftet i 2023 som konkurrent i samme marked. I 2024 avdekket Billink at AutoNet hadde skaffet seg tilgang til Billinks plattform ved å benytte kunders innloggingsdetaljer, og hentet ut data med automatiserte skript og manuell navigering.
Retten la til grunn at kunders deling av innloggingsdetaljer med AutoNet var i strid med kundeavtalene, og at verken kundesamtykke, Data Act eller GDPR ga rettsgrunnlag for tilgangen. Retten mente at AutoNets uberettigede tilgang objektivt sett var i strid med straffeloven § 204. Retten mente at "[n]år fremgangsmåten for å skaffe seg tilgang var rettsstridig, er den også i strid med kravene til god forretningsskikk etter markedsføringsloven § 25".
Retten fant at den konkrete tekniske oppbygningen av Billinks system, med sammenstilling av moduler, maler, arbeidsflyt og funksjonalitet, utgjorde forretningshemmeligheter etter forretningshemmelighetsloven § 2. Selv om enkelte elementer i løsningen bygget på offentlig tilgjengelige data, var det sammenstillingen av opplysninger som var vernet. Sammenstillingen bygget på 80 000 arbeidstimer og krevde en kombinasjon av teknisk, regulatorisk og bransjespesifikk kompetanse. Retten avviste at løsningen kunne gjenskapes på kort tid med kunstig intelligens, og la vekt på at tilgangsbeskyttelse gjennom brukernavn, passord og kontraktsfestet konfidensialitet oppfylte kravet til rimelige hemmeligholdstiltak.
Den omfattende testaktiviteten skapte en presumpsjon for at forretningshemmelighetene var benyttet som "springbrett" i AutoNets utvikling, basert på kort utviklingstid, lave utviklingskostnader og likheter i forretningskonsept. Å bruke opplysningene på denne måten, som innebar en "forretningsmessig fordel på Billinks bekostning", var etter rettens syn urettmessig bruk av forretningshemmelighetene.
Retten konkluderte også med inngrep i databasevernet etter åndsverkloven § 24 og flere brudd på markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk og markedsføringsloven § 26 om villedende forretningsmetoder.
Erstatningen på kr 9 180 000 omfattet vinningsavståelse, tapt lisensinntekt, renommétap og kartleggingskostnader. Gründeren ble også holdt personlig ansvarlig, og AutoNet ble ilagt varig forbud mot å hente ut data fra Billinks tjeneste.
Dommen er interessant for grensene for forretningshemmelighetsvernet i digitale løsninger. Dommen bekrefter at sammenstillingen av informasjon i en programvareløsning kan utgjøre forretningshemmeligheter selv om enkeltelementene er kjent. Videre illustrerer dommen at omfattende testing og navigering i en konkurrents system kan gi grunnlag for en presumpsjon om at forretningshemmelighetene er utnyttet, uten at det kreves bevis for direkte kopiering av kildekode.
Dommen har referanse 25-109262TVI-TOSL/07.
Ingen rettsstridig utnyttelse av konkurrentens fotoboks
Romerike og Glåmdal tingrett avsa 19. mars 2026 dom i sak mellom Axicon AS og Signatur ITS AS/Perspic AS Saken gjaldt påstått inngrep i forretningshemmeligheter og brudd på god forretningsskikk. Retten frifant Signatur/Perspic.
Bakgrunnen var en anbudskonkurranse om Statens vegvesens ATK‑løsning ("automatisk trafikkontroll", som fotobokser). Frem til 2023 hadde Axicon vunnet samtlige anbudskonkurranser. I 2023 vant Signatur anbudskonkurransen. Forløpet omfattet også et tidligere samarbeid mellom partene i et FoU‑prosjekt fra 2018.
Retten vurderte først om de ulike løsningene og informasjonen utgjorde forretningshemmeligheter etter forretningshemmelighetsloven § 2. Axicon pekte på fem forhold som sine forretningshemmeligheter: laserbar med en viss bølgelengde, loop‑eksiteringsprinsipp i fartsmåleren, skjemategninger for kretskort for fartsmåler og simulator, samt en påstått "sum av viten". Tingretten kom til at skjemategningene for kretskortet for fartsmåleren utgjorde forretningshemmeligheter etter § 2. Retten kom til at de andre opplysningene ikke utgjorde forretningshemmeligheter, blant annet på grunn av lett tilgjengelige opplysninger
Etter en samlet vurdering fant retten likevel ingen "rettsstridig utnyttelse" etter § 3. Retten la til grunn at kjennskap til visse verdier i tegningene kunne ha gitt en viss utviklingsmessig fordel. Bevisbildet viste imidlertid betydelige forskjeller i løsningene og omfattende selvstendig utviklingsarbeid hos Signatur/Perspic.
Når det gjaldt markedsføringsloven § 25, fremhevet retten at prinsippet om fri konkurranse er et klart utgangspunkt. Generalklausulen må anvendes med varsomhet som et supplement til spesiallovgivningen. Retten fant ikke grunnlag for et supplerende vern.
Retten kom til at det ikke var foretatt en rettsstridig etterligning. Det var betydelige forskjeller mellom produktene visuelt og funksjonelt, og Signatur/Perspic dokumenterte omfattende egenutvikling. Etableringen av konkurrerende virksomhet var heller ikke i strid med god forretningsskikk. Retten hadde "forståelse for at Axicon følte seg ført bak lyset" som følge av det tidligere samarbeidsforholdet. Samarbeidet var likevel ikke av en "slik karakter at det medførte en skjerpet lojalitetsplikt".
Videre kom retten til at handlingene til en ansatt og medeier i Signatur/Perspic, som tidligere bl.a. var innleid som konsulent hos Axicon, ikke var i strid med god forretningsskikk. Det til tross for at personen ble ansett for å ha brutt en avtalefestet taushetsplikt ved videreformidling av forretningshemmeligheter. Retten viste til at ikke enhver klanderverdig handling rammes.
Dommen tydeliggjør at vurderingen etter forretningshemmelighetsloven § 3 andre ledd er todelt; det må både sannsynliggjøres at opplysningene anses som forretningshemmeligheter og at de er urettmessig utnyttet. Videre illustrer dommen at dokumentert egenutvikling er et godt forsvar etter både forretningshemmelighets- og markedsføringsloven. Dommen er også en påminnelse om å innta konkurranse- eller konfidensialitetsbegrensninger i konsulentavtaler, dersom konsulenten ikke skal kunne benytte informasjonen i andre prosjekter.
Dommen har referanse 25‑047251TVI‑TROG/TKON.
