Er du oppdatert på siste nytt innen immaterialrett? Her får du en oversikt over viktige avgjørelser og regulatoriske endringer.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Vi sender regelmessig ut nyhetsbrev med siste nytt innen immaterialretten, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "immaterialrett")
Ønsker du å motta egne nyhetsbrev innen forbruker- og markedsføringsretten? Klikk her og huk av for "forbruker og marked"
Nytt fra opphavsretten
EU-domstolen klargjør presseutgivers rettigheter - Meta Platforms Ireland
Den 12. mai 2026 avsa EU-domstolens storkammer dom i sak C-797/23 om tolkningen av artikkel 15 i DSM-direktivet (2019/790) om presseutgiveres rettigheter ved online bruk. Domstolen fastslo at artikkel 15 gir presseutgivere enerett til reproduksjon og tilgjengeliggjøring som ikke kan erstattes med en ren vederlagsrett. Dommen klargjør også rammene for medlemsstatenes gjennomføring.
Bakgrunnen for saken var at Meta Platforms Ireland bestred den italienske telemyndighetens (AGCOM) vedtak om hvordan rimelig vederlag for nettbasert bruk av pressepublikasjoner skal beregnes. EU-domstolen kom til at medlemsstatene har en skjønnsmargin til å sikre effektiv gjennomføring av rettighetene. Den italienske lovgivningen pålegger tjenesteleverandører å forhandle med utgivere, ikke begrense innholdets synlighet under forhandlingene, og dele data som trengs for å beregne vederlaget. EU-domstolen anså dette forenlig med EU-retten, forutsatt tre vilkår: (1) utgivere må kunne nekte autorisasjon eller gi den vederlagsfritt, (2) det kan ikke kreves betaling fra leverandører som ikke bruker pressepublikasjoner, og (3) proporsjonalitetsprinsippet må overholdes.
EU-domstolen godtok også at plattformene kan pålegges å dele informasjon med utgiverne. Slike krav er forenlige med næringsfriheten i EU-charteret artikkel 16, fordi de bidrar til å utjevne maktbalansen mellom store teknologiplattformer og presseutgivere.
Kommentar: Dommen er relevant for norsk rett. Stortinget skal snart behandle Prop. 41 LS om gjennomføring av DSM-direktivet i åndsverkloven. EU-domstolen klargjør at medlemsstatene kan gå lenger enn direktivets minstekrav, for eksempel ved å innføre forhandlingsplikter, krav om datadeling og offentlig tilsyn. Forutsetningen er at utgiverne beholder valgfrihet og at tiltakene er forholdsmessige.
EU letter på KI-reglene: Mer tid og færre krav for virksomheter
Den 7. mai 2026 oppnådde Europaparlamentet og Rådet foreløpig politisk enighet om Omnibus VII – EU-kommisjonens forslag til forenkling av KI-forordningen ((EU) 2024/1689). Forslaget ble lagt frem 19. november 2025 og skal redusere administrative byrder, gi aktørene mer tid til tilpasning og klargjøre forholdet mellom KI-forordningen og annen EU-lovgivning.
Et sentralt element er utsatt ikrafttredelse av reglene for høyrisiko KI-systemer. Reglene for vedlegg 3-systemer skal gjelde fra 2. desember 2027, mens reglene i vedlegg 1 trer i kraft 2. august 2028. Hensikten er å gi aktørene tid til å innrette seg etter harmoniserte standarder og veiledning før reglene trer i kraft. Videre utvides særordningene for små og mellomstore bedrifter (SMB-er) til også å omfatte "small mid-cap companies" (SMCer) – selskaper med 250–750 ansatte.
Forslaget innebærer også mer fleksible krav til overvåking etter omsetning og redusert registreringsplikt for KI-systemer som kun har snevre eller prosessuelle funksjoner. Forslaget legger også til rette for økt bruk av regulatoriske sandkasser – kontrollerte testmiljøer der virksomheter kan utvikle og teste KI-systemer under myndighetstilsyn, med midlertidige unntak fra visse krav. EU-kommisjonen skal etablere en felles EU-sandkasse fra 2028. Endringen introduserer også nye beskyttelsestiltak, herunder forbud mot KI-systemer som genererer eller manipulerer intimt innhold uten samtykke – såkalte "nudeifiseringsverktøy".
Kommentar: Forenklingene i Omnibus VII er relevante for norske virksomheter som utvikler eller bruker KI-løsninger. KI-forordningen er EØS-relevant og vil gjelde i Norge – inkludert endringene i Omnibus VII – når den er innlemmet i EØS-avtalen. Den utsatte ikrafttredelsen gir mer tid til forberedelse, mens utvidelsen til SMCer vil lette overgangen for vekstselskaper. For opphavsrettsrelaterte KI-systemer – særlig generative modeller – er det verdt å merke seg at forholdet mellom KI-forordningen og annet EU-regelverk klargjøres, herunder personvernregelverket. Enigheten om forbud mot "nudeifiseringsverktøy" reflekterer økt fokus på beskyttelse av personlig integritet ved bruk av KI, noe som også har relevans for opphavsrettslig vern av personers fremstilling. Den endelige teksten er ennå ikke publisert, men norske aktører bør følge utviklingen.
Nytt fra patentretten
EØS-notat: Tvangslisensforordningen (EU) 2025/2645
Regjeringen har nylig publisert EØS-notat om forordning (EU) 2025/2645, den såkalte tvangslisensforordningen (Compulsory licensing for crisis management). Forordningen ble vedtatt i EU 16. desember 2025 og trådte i kraft 19. januar 2026. Den er nå til vurdering i EØS/EFTA-landene.
Målet med den nye forordningen er å sikre tilgang til kriserelevante produkter over landegrensene, uten at nasjonale ordninger fører til fragmenterte løsninger. Forordningen etablerer et felles EU-rammeverk for tvangslisensiering i krise- og nødssituasjoner som skal virke ved siden av eksisterende nasjonale regler. Departementet peker på at enkelte deler av forordningen allerede ligger nært norske regler om tvangslisens, blant annet fordi både norsk rett og EU-regelverket bygger på TRIPS-avtalen.
Ordningen omfatter blant annet patenter, publiserte patentsøknader og supplerende beskyttelsessertifikater (SPCer). Den omfatter også bruksmodeller der dette finnes i nasjonal rett, men ettersom Norge ikke har en slik ordning, vil det for Norges del særlig være patenter, SPCer og søknader om disse som er relevante. Forordningen berører ikke regler om opphavsrett og nærstående rettigheter, og den pålegger heller ikke deling av forretningshemmeligheter.
Tvangslisens etter forordningen er et siste-utvei-tiltak. Det kreves at (1) en krise- eller nødssituasjon er erklært, (2) Kommisjonen har konkludert med at bruk av den beskyttede rettigheten er nødvendig for å sikre forsyningen, (3) mindre inngripende tiltak – herunder frivillige avtaler – ikke lar seg oppnå i tide, og (4) rettighetshaveren har fått uttale seg.
Forordningen inneholder også flere prosessuelle garantier. Forordningen regulerer blant annet lisensens varighet, vederlag og produksjonsbegrensninger. Kommisjonen kan dessuten ilegge bøter og tvangsmulkt ved brudd på lisensvilkårene.
Dersom forordningen blir del av EØS-retten, vil norske rettighetshavere omfattes av en overnasjonal krisemekanisme der Kommisjonen i ekstraordinære situasjoner kan gi tilgang til patent- og SPC-beskyttet teknologi uten rettighetshaverens samtykke. De praktiske konsekvensene for Norge antas likevel foreløpig å være begrensede. Departementet viser til at tvangslisens hittil ikke har vært benyttet i Norge, og forventer få eller ingen saker som berører norske patenter, SPCer eller søknader registrert hos Patentstyret.
UPC og "long-arm jurisdiksjon" (Fujifilm v. Kodak) - og betydningen for Norge
UPCs ankedomstol avsa 2. juni 2026 enda en avgjørelse om UPCs adgang til å behandle inngrepskrav knyttet til valideringer av europeiske patenter utenfor UPC-territoriet.
Saken gjaldt Fujifilms europeiske patent EP 3 511 174, som var validert i både Tyskland og Storbritannia. I første instans hadde Mannheim Local Division gitt Fujifilm medhold og ilagt forbudsdom mot Kodak for begge valideringer. Kodak anket, bestred inngrep og angrep patentets gyldighet. Kodak bestred også rettens internasjonale jurisdiksjon og kompetanse til å avsi avgjørelse i saken vedrørende UK-valideringen.
Et sentralt spørsmål for ankedomstolen var om UPC kunne behandle Fujifilms inngrepskrav knyttet til den britiske valideringen, selv om Storbritannia ikke er del av UPC-systemet. Ankedomstolen bekreftet at UPCs jurisdiksjon i visse tilfeller kan rekke utover UPC-territoriet, forutsatt at det foreligger et selvstendig jurisdiksjonsgrunnlag. I denne saken bygget jurisdiksjonen på Brussel I-forordningen, fordi de saksøkte Kodak-selskapene var hjemmehørende i Tyskland. UPC kunne derfor i prinsippet behandle inngrepskrav mot de tysk-hjemmehørende Kodak-selskapene også i den utstrekning kravet gjaldt påståtte inngrepshandlinger i Storbritannia under den britiske valideringen av patentet.
Kodak gjorde blant annet gjeldende at artikkel 34 UPCA begrenser UPCs kompetanse til UPC-territoriet. Ankedomstolen la imidlertid til grunn at bestemmelsen først og fremst regulerer hvilken territorial virkning UPC-avgjørelser har innenfor UPC-systemet, og ikke i seg selv avskjærer UPC fra å behandle krav knyttet til valideringer utenfor UPC-territoriet når det ellers foreligger jurisdiksjon.
Ankedomstolen fastslo at når UPC har jurisdiksjon til å avgjøre et inngrepskrav knyttet til en ikke-UPC-validering av et europeisk patent, må inngrepsspørsmålet vurderes etter retten som gjelder for den aktuelle nasjonale delen av patentet, samtidig som hensyn til internasjonal comity må ivaretas. Dersom saksøkte som forsvar anfører at patentet er ugyldig, følger det av BSH v Electrolux at UPC ikke skal vurdere gyldigheten av EP-utpekninger i EU- eller Lugano-stater, men likevel beholder jurisdiksjon til å avgjøre inngrepssøksmålet. For EP-utpekninger i stater utenfor EU og Lugano-konvensjonen kan UPC derimot vurdere gyldigheten inter partes og på det grunnlaget avgjøre inngrepssøksmålet.
På denne bakgrunnen oppstilte ankedomstolen følgende rammeverk for UPCs kompetanse i de ulike situasjonene der spørsmålet om gyldigheten av ikke-UPC-validering av europeiske patenter kan være aktuelt:
- Rene ugyldighetssøksmål: UPC kan ikke behandle søksmål som bare gjelder gyldigheten av EP-valideringer utenfor UPC-territoriet.
- Inngrepssak der patentet anses ugyldig i UPC-territoriet: I slike situasjoner bør patenthaver normalt få anledning til å trekke inngrepssøksmålet i relasjon til valideringer utenfor UPC-territoriet. For ikke-UPC-valideringer i EU- og Lugano-stater kan UPC stanse saken mens gyldighet avgjøres nasjonalt. Hvis saksøkte ikke anlegger nasjonalt søksmål om patentets gyldighet må UPC-domstolen gå ut ifra at ikke-UPC-valideringen av patentet er gyldig og avgjøre inngrepssøksmålet på den bakgrunn. For land utenfor EU og Lugano, som Storbritannia, er utgangspunktet at inngrepssøksmålet skal avvises, med mindre særlige grunner tilsier noe annet.
- Inngrepssak der patentet anses gyldig og krenket i UPC-territoriet: For å unngå unødig forsinkelse kan UPC i visse tilfeller avsi en betinget avgjørelse i inngrepssaken dersom det er en reell mulighet for at den nasjonale domstolen vil anse patentet som gyldig. Hvis patentet senere opprettholdes, blir avgjørelsen stående; hvis patentet helt eller delvis kjennes ugyldig på relevante punkter, faller UPC-avgjørelsen bort tilsvarende. Patenthaveren kan da be UPC om nødvendige oppfølgingsavgjørelser, eventuelt stans, innen to måneder.
I den konkrete saken opprettholdt ankedomstolen patentet i endret form, men Fujifilm fikk likevel ikke medhold i inngrepskravene. For Tyskland kunne Kodak påberope seg forutgående privat bruk, og for Storbritannia kom ankedomstolen til at Fujifilm ikke hadde bevist inngrep etter britisk rett. Forbudene for både Tyskland og Storbritannia ble derfor opphevet.
Kommentar: Fujifilm v. Kodak-avgjørelsen er enda en brikke i UPCs fortsatte kartlegging av sin egen rekkevidde ("long-arm jurisdiction").
Avgjørelsen viser – på linje med tidligere praksis fra ankedomstolen – at UPC er et aktuelt forum i grenseoverskridende patenttvister. Avgjørelsen viser at krav knyttet til ikke-UPC-valideringer av europeiske patenter må vurderes særskilt og at patenthaver fortsatt må bevise inngrep etter den nasjonale retten som gjelder for den aktuelle valideringen.
Nytt fra varemerkeretten
Ny EU-dom om varemerker knyttet til velkjente fiktive karakterer
Den 13. mai 2026 avsa EU-underretten (General Court) dom i sak T-24/25 (Les Éditions Albert René v EUIPO), der retten opphevet EUIPOs beslutning om å avslå ugyldiggjøring av ordmerket OBELIX registrert for våpen, ammunisjon og eksplosiver i klasse 13. Retten fant at EUIPO hadde vurdert merkets renommé og forbrukernes oppfatning på en ufullstendig og feilaktig måte.
Merket ble registrert i 2022 av en polsk gründer. Forlaget Les Éditions Albert René, som utgir tegneserien Astérix & Obélix, krevde merket ugyldiggjort. Forlaget viste til sitt eldre EU-varemerke OBELIX og hevdet at det nye merket ville skade dette merkets renommé. EUIPOs klagenemnd (Board of Appeal) avslo kravet. Begrunnelsen var at bevisene ikke viste at forbrukerne ville oppfatte «Obelix» som en kommersiell opprinnelsesindikator – altså et tegn på hvem som tilbyr varen – snarere enn bare som en henvisning til den fiktive karakteren.
EU-underretten trakk frem tre sentrale feil i EUIPOs vurdering:
For det første hadde EUIPO feilaktig oversett betydningen av Registered Trademark-symbolet (®). Retten la vekt på at tilstedeværelsen av symbolet ved siden av "Obelix" på ulike produkter signaliserer overfor forbrukerne at tegnet er et registrert varemerke og tjener som opprinnelsesindikator. Der både "Asterix" og "Obelix" fremstår med separate Registered Trademark-symboler, presenteres de som distinkte varemerker som fungerer uavhengig.
For det andre hadde EUIPO feilaktig sett bort fra bevis der "Obelix" ble brukt sammen med "Asterix". Retten understreket at det ikke er noe krav om at et varemerke må brukes alene for å etablere reell bruk eller renommé. Kombinert bruk hindrer ikke at "Obelix" oppfattes som et selvstendig varemerke, særlig når visuelle elementer som Registered Trademark-symbolet forsterker denne distinksjonen.
For det tredje hadde EUIPO ikke foretatt en tilstrekkelig helhetsvurdering av "link"-vilkåret etter artikkel 8(5) i EU-varemerkeforordningen. Det var feil å begrense vurderingen til forskjellene mellom varene og mangelen på overlapp mellom målgruppene. En slik vurdering skal gjøres samlet, med hensyn til alle relevante faktorer, herunder hvor særpreget det eldre merket er, enten fra naturens side eller gjennom bruk.
Kommentar: Dommen er relevant for norske rettighetshavere med varemerker knyttet til velkjente fiktive karakterer, kulturelle ikoner og merkevareuniverser. Selv om avgjørelsen gjelder EU-varemerker, kan den ha overføringsverdi til norsk rett. Norsk varemerkerett tolkes i samsvar med EØS-rettens krav og EU-domstolens praksis.
Tre praktiske lærdommer kan trekkes ut: For det første bekrefter dommen at navn på fiktive karakterer kan fungere som varemerker, og at deres narrative opprinnelse ikke utelukker varemerkerettslig beskyttelse dersom forbrukerne oppfatter dem som opprinnelsesindikatorer. For det andre er bruk av Registered Trademark-symbolet et relevant bevismoment som former forbrukernes oppfatning og dokumenterer varemerkebruk. For det tredje er kombinert bruk (co-branding) gyldig bevis – det er ikke nødvendig å dokumentere bruk av merket helt isolert fra andre merker for å etablere renommé.
EU-dom om funksjonell form-eksklusjon (åttekantet kartong)
Den 3. juni 2026 avsa EU-underretten (General Court) dom i sak T-104/25 (Lami Packaging (Kunshan) Co. Ltd v EUIPO). Saken gjaldt et tredimensjonalt EU-varemerke bestående av en åttekantet emballasjebeholder, registrert av Tetra Laval Holdings & Finance SA. Spørsmålet var om formen kunne registreres som varemerke, eller om funksjonalitetsunntaket i EU-varemerkeforordningen artikkel 7(1)(e)(ii) var til hinder.
Lami Packaging (også kjent som Lamipack) anførte at formen utelukkende besto av elementer som var nødvendige for å oppnå et teknisk resultat. EU-underretten ga Lami Packaging medhold, opphevet EUIPOs klagenemndavgjørelse og bekreftet at varemerket var ugyldig. EUIPOs Cancellation Division hadde opprinnelig funnet at formens vesentlige egenskaper – det åttekantede tverrsnittet, hjørnepanelene og forseglingsfinnene – var bestemt av tekniske hensyn som materialeffektivitet og stabilitet. Klagenemnden omgjorde dette vedtaket i desember 2024.
EU-underretten har nå slått fast at de vesentlige egenskapene ved emballasjens form er nært forbundet med tekniske resultater: materialeffektivitet, volumoptimalisering, strukturell stabilitet, håndtering, transport og funksjonalitet gjennom hele forsyningskjeden. Retten fastholdt at varemerkeretten ikke kan gi potensielt tidsubegrenset enerett til funksjonelle produktformer – slike former bør heller beskyttes gjennom patentsystemet for en begrenset periode.
Kommentar: Avgjørelsen klarlegger anvendelsen av funksjonalitetsunntaket for tredimensjonale varemerker i EU-retten. Den er relevant for aktører i emballasjebransjen og enhver virksomhet som vurderer varemerkebeskyttelse for produktformer. Dommen understreker at tekniske løsninger som har vært – eller kunne vært – beskyttet gjennom patent, ikke kan "forlenges" gjennom varemerkevern dersom formens vesentlige egenskaper er funksjonelt betinget.
For norske rettighetshavere og rådgivere er avgjørelsen viktig av flere grunner. For det første gjelder den samme funksjonalitetseksklusjonen etter varemerkeloven § 2 annet ledd bokstav b, som gjennomfører det tilsvarende EU-direktivet i norsk rett. EU-domstolens praksis har vekt ved tolkningen av norsk varemerkelov. For det andre bekrefter dommen at virksomheter som ønsker å beskytte innovative emballasjeløsninger bør vurdere patentbeskyttelse i den innledende fasen, fremfor å forsøke å oppnå tidsubegrenset vern gjennom varemerkeregistrering av den funksjonelle formen. For det tredje gir avgjørelsen veiledning for ugyldiggjøringsstrategier: konkurrenter som møter 3D-formmerker i emballasjebransjen har mulig rettslig forankring for å utfordre registreringer basert på funksjonalitet.
Nytt fra designretten
Siste nytt fra EUs designreform
Fra 1. juli 2026 gjennomføres neste fase av EUs designreform. Endringene er et viktig ledd i moderniseringen av det europeiske designsystemet og skal gjøre regelverket bedre tilpasset design som utvikles, vises og utnyttes digitalt.
Reformen må ses på bakgrunn av at EUs regler for designbeskyttelse i stor grad ble utviklet for fysiske produkter og statiske fremstillinger. Produktutvikling skjer i dag i økende grad i digitale miljøer, der design kan komme til uttrykk gjennom blant annet bevegelse, overganger, interaksjon og visuelle effekter. Formålet med reformen er derfor å gjøre designvernet mer teknologinøytralt og praktisk anvendelig.
Første del av reformen trådte i kraft 1. mai 2025 gjennom endringsforordningen (EU) 2024/2822, som innførte sentrale materielle endringer i EU-designregelverket. Fra 1. juli 2026 suppleres disse endringene av nye tekniske og prosessuelle regler, særlig gjennom Commission Implementing Regulation (EU) 2026/138 og Commission Delegated Regulation (EU) 2026/137. Samtidig trer kodifiseringsforordningen (EU) 2026/715 i kraft, som samler det reformerte regelverket for EU-design i én konsolidert forordning.
Den mest sentrale praktiske endringen er at EU-designsystemet åpnes for flere typer design og gjengivelser. Design kan i større grad omfatte bevegelse, overgangseffekter og animasjon, og produktbegrepet klargjøres slik at også digitale og ikke-fysiske produkter omfattes.
For søkere innebærer dette større fleksibilitet i hvordan design kan fremstilles i en EU-designsøknad. Fra 1. juli 2026 vil EUIPO blant annet kunne motta dynamiske og animerte gjengivelser, i tillegg til et utvidet antall statiske visninger. Dette gir bedre muligheter til å dokumentere helhetsinntrykket der tradisjonelle bilder ikke er tilstrekkelige.
Kommentar: Endringene er særlig relevante for virksomheter innen blant annet programvare, apper, spill, 3D-printing og andre produktområder der visuelle brukeropplevelser står sentralt. For slike aktører kan de nye reglene gi et mer presist og kommersielt relevant vern enn tidligere.
Selv om Norge ikke er EU-medlemstat, kan endringene få praktisk betydning også for norske virksomheter. Norske rettighetshavere kan søke EU-design direkte hos EUIPO og vil dermed kunne benytte de nye mulighetene fra ikrafttredelsen. Den parallelle harmoniseringen av nasjonale designregler gjennom EU-designdirektivet (2024/2823), som skal gjennomføres i EUs medlemsstater innen 9. desember 2027, kan også få betydning for Norge dersom reglene innlemmes i EØS-avtalen og gjennomføres i norsk rett.
Virksomheter med kommende produktlanseringer bør vurdere om tidspunktet og formatet for EU-designsøknader bør tilpasses de nye reglene. Det kan også være hensiktsmessig å gjennomgå eksisterende designporteføljer for å identifisere design som bør beskyttes på nytt eller suppleres med egne registreringer.
