Nyheter innen tvisteløsning og voldgift

Kontraktsrett: Hvor mye skal til for å heve en kontrakt med tilbakevirkende kraft?

Den 8. mai 2025 avsa Høyesterett dom i sak mellom Grieg Seafood Sales AS og transportselskapet Schenker AS. Tvisten gjaldt betaling for flyfrakt av laks til Kina under covid-19-pandemien. Grieg Seafood fikk ikke medhold i kravet om å heve fraktavtalen med Schenker med tilbakevirkende kraft etter at flytransporten var gjennomført. Grieg Seafood måtte derfor betale for frakten, selv om Schenkers kontraktsbrudd i og for seg var grovt.

Grieg mente å ha rett til å heve fraktavtalen med tilbakevirkende kraft fordi laksen var totalskadet ved ankomst i Kina, som gjorde at formålet med transportavtalen ikke ble oppfylt. Grieg anførte også at det måtte ha betydning at skaden på laksen skyldtes at Schenker hadde opptrådt klanderverdig. Schenker motsatte seg kravet og argumenterte med at transporten var fullført, fisken var levert, og at Griegs kunder hadde forhåndsbetalt for laksen, inkludert fraktkostnadene. Retroaktiv heving kunne da ikke skje.

Både tingretten og lagmannsretten ga Grieg medhold i at de kunne heve fraktavtalen med tilbakevirkende kraft etter at flytransporten var gjennomført, og dermed ikke var forpliktet til å betale for frakten. Høyesterett kom til motsatt resultat. Høyesterett slo fast at vilkårene for å heve en avtale med tilbakevirkende kraft der den ene ytelsen ikke kan leveres tilbake – altså flytransporten i denne saken – er strenge. Det kreves mer enn et vesentlig kontraktsbrudd. Kontraktsbruddet må være så omfattende at frakttjenesten ikke har noen, eller bare helt begrenset, verdi for tjenestemottakeren, eller innebære at formålet med tjenesten blir vesentlig forfeilet.

Høyesterett mente at denne terskelen ikke var nådd. Grieg kunne eventuelt ha krav på erstatning, men ikke heving. Høyesterett påla derfor Grieg Seafood Sales å betale Schenker for frakten, pluss forsinkelsesrenter.

Dommen avklarer vilkårene for heving av flyfraktavtaler der frakten er gjennomført, og bidrar også til en generell avklaring av hva som skal til for å kunne heve avtaler med tilbakevirkende kraft (retroaktiv virkning).

• Dommen (HR-2025-823-A) kan leses her

Erstatningsrett I: Kommuners erstatningsansvar etter ulykker på offentlige plasser

Den 5. juni 2025 avsa Høyesterett dom i en erstatningssak mot Oslo kommune etter en stupeulykke. Kommunen ble frikjent for erstatningsansvar etter ulykken som skjedde på et område opparbeidet til allmennheten. Dommen bidrar til å avklare kommuners erstatningsansvar for ulykker i det offentlige rom.

Saken gjaldt en ung mann som stupte fra Tomtekaia utenfor Munchmuseet i Oslo. Ved stupet traff han hodet mot en betongmatte som dekket et fjernvarmerør 1,30 m under vannflaten. Mannen brakk ryggen og ble lam fra brystet og ned. Skadene medførte 100 prosent arbeidsuførhet og 85 prosent medisinsk invaliditet.

Spørsmålet for Høyesterett var om Oslo kommune kunne holdes erstatningsansvarlig for skadene. I motsetning til tingretten og lagmannsretten, kom Høyesterett til at kommunen ikke var erstatningsansvarlig.

Høyesterett vurderte erstatningsspørsmålet både etter reglene om arbeidsgiveransvar og objektivt ansvar.

I vurderingen av arbeidsgiveransvar (skadeerstatningsloven § 2-1) vurderte Høyesterett om kommunen hadde opptrådt uaktsomt ved ikke å ha sikret Tomtekaia bedre mot stupeulykker, for eksempel ved bedre varsling. Sentralt var hvor stor risiko det var for at noen ville stupe fra kaien, hvilke forholdsregler det var grunn til å forvente at folk selv tok, hvilke tiltak som var truffet på stedet, og ulemper og kostnader med ytterligere tiltak. Risikoen måtte også avveies opp mot fordelen ved at allmennheten har uhindret tilgang til området ved sjøkanten.

Høyesterett mente at kommunen ikke kunne bebreides for at området ikke var sikret bedre. Kaien fremstod ikke som tilrettelagt for bading, og det måtte derfor forventes at folk gjorde visse undersøkelser selv før de vurderte å stupe fra kaien. Ved slik undersøkelse kunne de oppdaget at det langs kaikanten lå skilt som frarådet stuping. Høyesterett mente det ikke kunne kreves at kommunen i tillegg varslet uttrykkelig om dybden og bunnforholdene der betongmatten var.

I vurderingen av objektivt ansvar vurderte Høyesterett om Tomtekaia representerte en så ekstraordinær risiko for stupeskader at kommunen kunne holdes ansvarlig på objektivt grunnlag, altså uten å ha opptrådt uaktsomt. Høyesterett konkluderte med at risikoen ikke var vesentlig større enn den folk generelt møter i dagliglivet, blant annet i tilsvarende natur- og rekreasjonsområder. Det var derfor ikke grunnlag for ansvar på objektivt grunnlag.

• Dommen (HR-2025-1055-A) kan leses her

Selskapsrett: Rekkevidden av styreansvaret ved selskapshandlinger i forkant av konkurs

Den 20. juni 2025 avsa Høyesterett dom i sak som gjaldt styreansvar etter aksjeloven § 17-1. Hovedspørsmålet i saken var om styreleder og daglig leder i et selskap handlet erstatningsbetingende overfor en kontraktspart ved å bruke midler fra en påkravsgaranti stilt som sikkerhet i et omtvistet entrepriseforhold. Vedkommende ble frikjent av Høyesterett.

Bakgrunnen for saken var en totalentrepriseavtale for oppføring av et landbasert oppdrettsanlegg mellom en byggherre og en entreprenør. Entreprisekontrakten var basert på standardkontrakten NS 8407, som blant annet påla begge parter å stille sikkerhet for sine forpliktelser. Byggherren stilte sikkerhet gjennom en påkravsgaranti på kr 13 056 488. Etter hvert oppstod det uenighet om utførelsen, som førte til at byggherren tok ut søksmål mot entreprenøren. Tingretten frifant entreprenøren og dømte samtidig byggherren til å betale erstatning til entreprenøren med 22,7 millioner danske kroner. Etter dommen krevde og fikk entreprenøren utbetalt garantibeløpet, selv om byggherren anket dommen til lagmannsretten. Entreprenøren brukte i mellomtiden opp det utbetalte garantibeløpet på kr 13 056 488. I lagmannsretten ble derimot entreprenøren dømt til å betale erstatning til byggherren med omtrent kr 61 millioner. Entreprenøren begjærte oppbud uten å betale erstatningsbeløpet. Byggherren fulgte opp med personlig søksmål mot vedkommende som var både styreleder og daglig leder.

Spørsmålet for Høyesterett var om styreleder og daglig leder i entreprenørselskapet handlet erstatningsbetingende uaktsomt overfor byggherren ved å bruke garantibeløpet. Høyesterett besvarte spørsmålet benektende. Ansvar for personer i selskapsledelsen overfor selskapets kreditorer og kontraktsmotparter krever en særskilt begrunnelse og er normalt bare aktuelt ved sviktende økonomi i selskapet. I slike situasjoner må ledelsen innvilges et betydelig handlingsrom for sine forretningsmessige vurderinger, og aktsomheten av handlingene må vurderes konkret ut fra forholdene på handlingstiden.

I den konkrete vurderingen pekte Høyesterett på at påkravsgarantien ga entreprenøren en ubetinget rett til å kreve utbetaling av garantibeløpet, og at selskapet derfor også måtte kunne bruke beløpet. Videre var garantibeløpet nødvendig for å finansiere ankesaken, og det var ikke uaktsomt å gjennomføre ankesaken selv om det var en risiko for at tingrettens dom ikke ville bli stående. Styreleder og daglig leder hadde heller ikke brutt aksjeloven, og ble frifunnet for erstatningsansvaret og tilkjent sakskostnader for alle instanser.

• Dommen (HR-2025-1171-A) kan leses her

Anbudsrett: Avklaring av plikten til å avvise leverandører etter anbudskonkurranse

Den 13. juni 2025 avsa Høyesterett dom som bidrar til å avklare betydningen av brudd på kravspesifikasjoner i anbudskonkurransen etter norsk rett og EØS-retten. Høyesterett kom i saken til at Kystverket ikke var forpliktet til å avvise en leverandør i en anbudskonkurranse som følge av brudd på kravspesifikasjoner i tilbudet.

Høyesterett mente at det ikke forelå et vesentlig avvik i tilbyders tilbud, og at tilbudet dermed ikke skulle vært avvist. Høyesterett mente det ikke kunne oppstilles en regel om at alle brudd på kravspesifikasjoner anses som avvik fra absolutte krav, heller ikke dersom kravspesifikasjonen er basert på NS 3420 eller andre bransjestandarder. Etter Høyesteretts syn var det heller ikke noe i anskaffelsesdokumentene som tilsa at det omstridte kravet – katodisk beskyttelse med offeranoder – var et absolutt krav. At tilbyder tilbød katodisk beskyttelse med ICCP, i stedet for offeranoder, utgjorde dermed ikke et vesentlig avvik.

• Dommen (HR-2025-1098-A) kan leses her

Vår fagavdeling offentlige anskaffelser har også omtalt dommen i sitt nyhetsbrev, som kan leses her.

Entrepriserett: Byggherrens endringskompetanse og beregning av forsinkelsesrenter

Den 23. mai 2025 avsa Høyesterett dom i sluttoppgjørstvisten mellom NCC Norge AS og Oslo kommune etter byggingen av nye Jordal Amfi. En problemstilling som har stått sentralt i tvisten – og som Høyesterett nå avklarer – gjelder forståelsen av byggherrens muligheter til å gjøre endringer etter reglene i den mye brukte standardkontrakten NS 8407, og da særlig den såkalte "15 %-grensen" i punkt 31 tredje ledd.

Høyesterettsdommen avklarer:

• at 15 %-grensen for endringer kun gjelder pålagte endringer,
• at opsjoner normalt ikke "spiser" av 15 %-grensen for endringer,
• hvilke utgangspunkter som gjelder for prising i ulike typetilfeller ved overskridelse av 15 %-grensen,
• hvilke forutsetninger som må være oppfylt for at et krav skal anses "forfalt" og forsinkelsesrenter vil påløpe.

• Vår mer detaljerte omtale av dommen kan du lese i vårt nyhetsbrev fra 27. mai 2025

Erstatningsrett II: Høyesterett avklarer forholdet mellom erstatning i og utenfor kontrakt

Den 13. juni 2025 opphevet Høyesterett lagmannsrettens dom mot Rambøll Norge AS, som var dømt til å betale 30 millioner kroner i erstatning til en byggherre etter brannfaglige mangler ved et boligbygg i Sandefjord. Saken gjaldt spørsmålet om Rambøll, som hadde oppdrag for to av underentreprenørene, kunne holdes ansvarlig direkte overfor byggherren for byggherrens tap basert på skyldansvar utenfor kontrakt.

Bakgrunnen var oppføringen av et boligbygg hvor Rambøll ble engasjert for brannteknisk prosjektering. Etter uenighet om brannkonseptet ble Rambøll sagt opp. I 2016 innvilget kommunen brukstillatelse, men i 2021 ble bygget stengt på grunn av betydelige brannsikringsfeil. Bygget måtte rives og bygges opp igjen.

Det forelå altså ikke noe kontraktsforhold direkte mellom Rambøll og byggherren, og et mangelskrav etter bustadoppføringslova var bare aktuelt innenfor rammen av § 37 om krav mot tidligere kontraktsledd. Rambøll hadde utført sine oppdrag i samsvar med kontraktene, så det var ikke noe mangelsansvar under kontraktene.

Lagmannsretten mente at Rambøll kunne holdes ansvarlig basert på regler om alminnelig skyldansvar utenfor kontrakt. Det ble særlig lagt vekt på at den ansatte i Rambøll hadde vært klar over at produktene ikke ville oppfylle de branntekniske kravene for byggherrens bygg uten at det ble iverksatt supplerende tiltak.

Høyesterett var enig med lagmannsretten i at det kontraktsrettslige ansvaret kan suppleres av alminnelig skyldansvar og arbeidsgiveransvar utenfor kontrakt, men mente at det ikke var bevist at Rambøll hadde handlet uaktsomt i dette tilfellet. Høyesterett understreket at det dreide seg om erstatning for et rent formuestap som følge av en unnlatelse fra en ansatt, og at det da kreves brudd på en "allmenn handlenorm".

Høyesterett understreket at vilkårene for alminnelig skyldansvar ikke er de samme som for kontraktsrettslig ansvar. Et slikt ansvar forutsetter brudd på en handlenorm utenfor det som følger av kontraktsforholdet. Høyesterett kunne ikke se hvordan det uavhengig av kontraktsforholdene kunne konstateres en plikt for den ansatte til å utføre de handlingene som lagmannsretten kom frem til. Etter Høyesteretts syn måtte en slik omsorgsforpliktelse eventuelt nettopp følge av kontraktene.

Høyesteretts vurdering er konkret, og uenigheten med lagmannsretten dreide seg hovedsakelig om den ansattes handlinger var i strid med en slik allmenn handlenorm utover det som følger av kontrakten. Høyesterett vurderte ulike mulige handlenormer, inkludert bransjestandarder, og konkluderte med at ingen av disse var brutt. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet, og saken skal behandles på nytt i lagmannsretten.

• Hele dommen (HR-2025-1115-A) kan leses her

Det prosessuelle hjørnet

Sakskostnader i småkravssaker med flere parter

Den 18. juni 2025 avsa Høyesterett kjennelse som avklarer hvordan man skal beregne sakskostnader i småkravsprosess med flere parter på samme side.

Den underliggende saken gjaldt 17 saksøkeres krav på eiendomsrett til en veistrekning verdt omtrent kr 90 000, behandlet etter reglene for småkravsprosess i tvisteloven kapittel 10. Saksøkerne fikk medhold i tingretten, som tilkjente dem sakskostnader på totalt kr 110 000. Tingretten begrunnet dette med at begrensningen i tvisteloven § 10-5 andre ledd – som begrenser sakskostnadsansvaret i småkravssaker til 20 prosent av sakens tvistesum og maksimalt kr 50 000 – gjelder for hver av saksøkerne, som dermed alle kunne kreve inntil kr 18 000 i sakskostnader med tillegg av merverdiavgift. Motparten var uenig, og mente at kravet måtte være begrenset til kr 18 000 samlet for saksøkerne. Lagmannsretten kom til samme resultat til tingretten.

Høyesterett var enig med tingretten og lagmannsretten i at begrensningen i tvisteloven § 10-5 andre ledd gjelder for hver enkelt saksøker og ikke samlet for saken. Konsekvensen av det er at sakskostnadsansvaret til den tapende part potensielt kan bli betydelige i småkravssaker mot mange parter.

• Kjennelsen (HR-2025-1142-A), som ble avsagt under dissens, kan leses her

Bevistilgang til dokumenter med interne rettslige vurderinger

Den 14. mai 2025 avsa Høyesterett en kjennelse om bevistilgang til dokumenter som inneholdt interne rettslige vurderinger.

Saken handlet om et økonomisk oppgjør etter at staten hadde kjøpt 14 militære helikoptre og hevet kjøpet. Kravene om bevistilgang gjaldt helikopterselskapets interne vurderinger av deres kontraktsposisjon overfor staten.

Lagmannsretten hadde tatt utgangspunkt i en hovedregel om at interne rettslige vurderinger ikke kunne kreves fremlagt med begrunnelse om at de inneholdt opplysninger om selskapets standpunkt. Høyesterett mente at lagmannsrettens nokså kategoriske tilnærming var for unyansert. Relevansvurderingen måtte i stedet være helt konkret. Dersom de interne rettslige vurderingene etter en konkret vurdering var relevante for spørsmålene retten skulle avgjøre, kunne de også utgjøre bevis for de faktiske forholdene i saken.

Høyesterett opphevet derfor lagmannsrettens kjennelse på dette punktet.

• Kjennelsen (HR-2025-876-U) kan leses her

Bevistilgang til dokumenter med forretningshemmeligheter

Den 26. juni 2025 avsa Høyesterett nok en kjennelse om bevistilgang, denne gangen til et dokument som inneholdt forretningshemmeligheter.

Ett av selskapene i tvisten hadde for retten fremlagt en sladdet versjon av en søknad om skattefradrag (SkatteFUNN). Den andre parten krevde da full tilgang til søknaden, og henviste til at retten til slik tilgang fulgte av EØS-retten og Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK).

I likhet med tingretten og lagmannsretten, kom Høyesterett til at dokumentet ikke kunne kreves fremlagt. Etter nasjonale regler er domstolen tillagt et skjønn i vurderingen av om et dokument skal innhentes. I vurderingen skal hensynet til sakens opplysning avveies mot behovet for hemmelighold. Høyesterett vurderte både EØS-rettslige kilder og EMD-praksis, og konkluderte med at kildene ikke ga grunnlag for en strengere regel enn den som fulgte av nasjonal rett. Så lenge bevistilgangen ikke begrenses på en måte som griper inn i selve kjernen av retten til en rettferdig rettergang, er det opp til de nasjonale rettssystemene å fastsette de nærmere reglene for bevistilgang.

• Kjennelsen (HR-2025-1218-A) kan leses her

Voldgiftshjørnet

Ugyldighetssøksmål - advokat var ikke inhabil som voldgiftsdommer

I en nylig dom om spørsmål om gyldigheten og tilsidesettelse av en voldgiftsdom kom Høyesterett frem til at en advokat som hadde blitt oppnevnt som voldgiftsdommer ikke var inhabil på grunn av et pågående klientforhold firmaet han er advokat og partner i hadde til en av partene i voldgiftssaken.

Den påberopte bindingen var at Advokatfirmaet Wiersholm, der den oppnevnte voldgiftsdommeren er advokat og partner, hadde et klientforhold til en av partene i voldgiftssaken. Det var andre advokater og en annen avdeling i Wiersholm som håndterte dette oppdraget. Oppdraget hadde pågått over lengre tid og gjaldt en miljørettssak, der Wiersholm hadde fakturert ca. 1,9 millioner kroner.

Høyesterett konkluderte med at dommeren ikke var inhabil. Høyesterett var enig med lagmannsretten i at klientforholdet mellom Wiersholm og den ene parten måtte anses å ha begrenset betydning, og at denne bindingen ikke var nok til å skape berettiget tvil om dommerens (advokatens) upartiskhet.

Høyesterett understreket imidlertid at voldgiftsdommeren var forpliktet til å opplyse om tilknytningen firmaet hans hadde til den ene parten i forbindelse med oppnevnelsen. Brudd på den forespurte dommerens opplysningsplikt er imidlertid ikke i seg selv nok til å anse dommeren som inhabil. Opplysningsplikten om slike forhold går lenger enn grensen for hva som medfører inhabilitet.

Høyesterett har med dette avklart at en advokat kan bli forespurt og opptre som voldgiftsdommer i enkelte tilfeller selv om advokatfirmaet han eller hun er tilknyttet har et pågående klientforhold til en av partene. Dette beror på en samlet vurdering der sentrale elementer vil være arten, omfanget og varighet av oppdraget og klientforholdet, voldgiftsdommerens rolle i håndteringen av oppdraget og hans eller hennes rolle i advokatfirmaet, samt firmaets størrelse og struktur for øvrig.

En slik binding kan derfor etter omstendighetene aksepteres hvis advokatfirmaets bistand er (svært) begrenset i forhold til firmaets totale omsetning og gjelder andre typer saksforhold enn voldgiften.

• Hele dommen (HR-2025-921-A) kan leses her

Nordic offshore & maritime arbitration (NOMA) - oppdaterte retningslinjer fra juni 2025

Norge og de andre nordiske landene er konkurransedyktige jurisdiksjoner for å gjennomføre store kommersielle voldgiftssaker og tilpasser regler og retningslinjer for å innfri markedets forventninger.

NOMAs regler og retningslinjene for voldgift er mye brukt i nasjonale og internasjonale voldgiftssaker som har sete i Norge, og bidrar til å sikre en forutsigbar og effektiv voldgiftsprosess. Til tross for disse reglenes maritime bakgrunn, er de generelt utformet og kan like gjerne brukes i andre typer saker.

NOMAs retningslinjer ("best practice guidelines") ble nylig oppdatert i juni 2025. I den oppdaterte versjonen har NOMA erstattet sine egne regler for bevis med en henvisning til IBAs regler om bevis fra 2020 (IBA Rules on the Taking of Evidence), som er standard og mye brukt i internasjonale voldgifter.

En viktig endring er at den tidligere regelen som bestemte at skriftlige vitneforklaringer ikke skal brukes med mindre partene er enige om det – som ikke finnes i IBAs regler – nå er sløyfet. Denne endringen er et eksempel på at norsk voldgift fortsetter å tilpasse seg internasjonal voldgiftspraksis. I alle fall i større kommersielle voldgifter kan det være en klar fordel med skriftlige vitneforklaringer.

Etter Thommessens oppfatning er NOMAs oppdateringer positive, og kan bidra til å sikre en forsvarlig og effektiv prosess, blant annet ved å oppfordre partene til en fortung forberedelse ("front loading").

• NOMAs regler og retningslinjer for voldgift er tilgjengelige her