EFTA-domstolen har i Saga Subsea-saken slått fast at EØS-avtalen gjelder for virksomhet på norsk kontinentalsokkel. Med dette forkastes Norges langvarige standpunkt om at sokkelen ligger utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde. Uttalelsen kan få vidtrekkende konsekvenser – ikke bare for arbeidsretten offshore, men for energiregulering, klima- og miljøkrav, markedsadgang og statens regulatoriske handlingsrom på sokkelen.
Bakgrunn og juridisk problemstilling
19. februar 2026 avga EFTA-domstolen en rådgivende uttalelse til Norges Høyesterett i Saga Subsea-saken (sak E-6/25). Uttalelsen avklarer at EØS-avtalen gjelder for petroleumsvirksomhet på norsk kontinentalsokkel.
Spørsmålet har røtter tilbake til EØS-avtalens forhandlinger i 1992. Som det også er vist til i NOU 2024:7: Norge og EØS: Utvikling og erfaringer, har Norge siden da fastholdt at artikkel 126 i EØS-avtalen, som angir at avtalen gjelder på «territoriet» til avtalepartene, begrenser avtalens rekkevidde til landterritoriet, indre farvann og territorialfarvannet.
EFTA-domstolens uttalelse kan få konsekvenser ikke bare for hvilke arbeidsrettslige regler som gjelder for arbeid offshore, men for energilovgivningen, utredning av klima- og miljøkonsekvenser, regler knyttet til markedsadgang – og all øvrig regulering av aktivitet på norsk sokkel.
EFTA-domstolens avgjørelse kan bli en av de viktigste avgjørelsene siden EØS-avtalen trådte i kraft i 1994 og rammer det rettslige fundamentet for Norges krav på regulatorisk suverenitet over kontinentalsokkelen.
Uttalelsen innebærer at hele EØS-regelverket og reglene om fri bevegelighet av varer, tjenester, kapital og personer innenfor EØS-området i prinsippet gjelder for all regulering av virksomhet på norsk sokkel. For energiselskaper, leverandører, bemanningsforetak og aktører innen for eksempel havvind og karbonlagring, betyr dette at EU-rettsakter som Norge hittil har holdt utenfor EØS-avtalen med begrunnelsen at norsk sokkel ikke er omfattet, må gjennomføres. Frivillige gjennomførte rettsakter kan bli bindende EØS-rett, og rettsakter som er gjennomført i norsk rett, men hvor Norge ved gjennomføringen har avgrenset virkeområdet, vil også kunne gjelde for sokkelen.
Dommen er en rådgivende uttalelse som svar på spørsmål fra Norges Høyesterett, som nå vil gjenoppta og treffe avgjørelse i hovedsaken. Uavhengig av utfallet av Høyesteretts avgjørelse i hovedsaken, vil EFTA-domstolens rådgivende uttalelse kunne få stor betydning for Norge fremover.
Hva saken gjelder
To arbeidstakere hos bemanningsforetaket Saga Subsea AS krevde lik lønn med de faste ansatte i selskapene de ble leid ut til. De arbeidet på flerbruksfartøy i forbindelse med petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Spørsmålet var om vikarbyrådirektivet (direktiv 2008/104/EF) som gir innleide arbeidstakere rett til likebehandling, også gjelder for innleide arbeidstakere på flerbruksskip.
Norges Høyesterett sendte saken til EFTA-domstolen med spørsmål om direktivet gjelder for ansatte i norske bemanningsforetak som er utleid til arbeid på norskregistrerte fartøy i petroleumsvirksomhet på norsk sokkel. Konkret stilte Høyesterett spørsmål om
"… Europaparlaments- og rådsdirektiv 2008/104/EF 19. november 2008 om vikararbeid (vikarbyrådirektivet) artikkel 5 tolkes slik at bestemmelsen gjelder for arbeidstakere, ansatt i et bemanningsforetak hjemmehørende i en EØS-stat i den perioden de er utleid til arbeid for foretak hjemmehørende i samme EØS-stat om bord på fartøy i forbindelse med petroleumsvirksomhet på vedkommende stats kontinentalsokkel?
For Høyesterett er partene uenige om virkeområdebestemmelsene i arbeidsmiljøloven og skipsarbeidsloven skal forstås slik at arbeidsmiljøloven gjelder for arbeid på flerbruksfartøy. Spørsmålet kan etter Høyesteretts syn bero på en forutsetning om at vikarbyrådirektivet gjelder for arbeid på fartøyene, noe som reiser et spørsmål om vikarbyrådirektivets, og dermed EØS-avtalens, virkeområde. Saken reiser dermed et spørsmål som går utover den konkrete arbeidsrettslige tvisten: gjelder EØS-avtalen for virksomhet på norsk kontinentalsokkel?
Hva EFTA-domstolen slo fast
EFTA-domstolens rådgivende uttalelse besvarer to sentrale spørsmål:
1. Sjøfolk er ikke unntatt fra vikarbyrådirektivet
Direktivet inneholder ikke noe unntak for sjøfolk, sammenlignet med andre direktiver. Vikarbyrådirektivet gjelder derfor for alle arbeidstakere, uavhengig av om de arbeider på land, på skip eller på offshoreinstallasjoner. For bemanningsbransjen offshore betyr dette at likebehandlingsprinsippet gjelder fullt ut.
2. EØS-avtalen gjelder på kontinentalsokkelen
Dette er det prinsipielt viktige punktet i dommen. EFTA-domstolen avviste Norges argument om at artikkel 126 i EØS-avtalen begrenser avtalens geografiske virkeområde til landterritoriet og territorialfarvannet.
EFTA-domstolen begrunner dette med at en stats utøvelse av suverene rettigheter over kontinentalsokkelen medfører at EØS-avtalens regler også må gjelde der. Domstolen slo fast at
"En EØS-stat som utnytter de økonomiske rettighetene til å lete etter og/eller utnytte naturforekomster på tilgrensende kontinentalsokkel, kan ikke undra seg anvendelsen av EØS-rettslige bestemmelser som er utformet for å sikre vern av vikarer i situasjoner som dem hovedsaken gjelder."
Videre fastslår domstolen at "… utøvelsen av en virksomhet som finner sted på en kontinentalsokkel som er underlagt kyststatens eksklusive rettigheter, [faller] inn under EØS-avtalens virkeområde …" og at "… EØS-avtalen artikkel 126 nr. 1 ikke unntar petroleumsvirksomhet på en EØS-stats kontinentalsokkel fra EØS-avtalens virkeområde."
EFTA-domstolen understreker at et ulikt geografisk virkeområde for EU-statene og EFTA-statene vil være i strid med prinsippene om homogenitet, likhet, gjensidighet og balanse som EØS-avtalen også bygger på. Resonnementet er parallelt med EU-domstolens avgjørelser i sakene Salemink (C-347/10) og Weber (C-37/00), hvor EU-domstolen slo fast at EU-retten gjelder for aktiviteter på EU-statenes kontinentalsokkel når medlemsstaten utøver jurisdiksjon.
Etter EFTA-domstolens syn inneholdt også Norges posisjon en indre selvmotsigelse. Norge har i praksis, "frivillig", anvendt flere EØS-innlemmede direktiver på sokkelen. CCS-direktivet (2009/31/EF), innlemmet i 2012, konsesjonsdirektivet (94/22/EF) og trygdekoordineringsreglene, samtidig som Norge har hevdet at artikkel 126 sperret for enhver EØS-forpliktelse.
Som Halvard Haukeland Fredriksen og Tollef Otterdal Heggen ved Universitetet i Bergen påpekte i en kommentar på rett24 i september, inneholder ingen EØS-komitébeslutning noen geografisk utvidelse, EØS-avtalens geografiske virkeområde kan ikke utvides ved enkeltavgjørelser i EØS-komiteen, og Norges påstand om at dette var «ad hoc-unntak» var rettslig grunnløst. Fredriksen og Otterdal advarte også om at selv en norsk seier kunne vært skadelig for norske interesser. EU-siden kunne brukt Norges eget artikkel 126-argument til å bestride at CCS-direktivet eller trygdereglene gjelder som EØS-rett på sokkelen.
Den bredere konteksten: et skifte i norsk EØS-politikk?
Saga Subsea-saken inngår i en bredere utvikling der Norges tradisjonelle tilnærming til EØS-avtalen utfordres, og tegner et bilde av et mulig rettslig paradigmeskifte. Norges praksis med selektivt å anvende EØS-regler på sokkelen, samtidig som Norge har hevdet at disse ikke var rettslig påkrevd, synes ikke lenger holdbar. For norske myndigheter kan dette bety at forhandlingsstrategien overfor EU og ESA må justeres. For næringslivet betyr det at rammebetingelsene for virksomhet på sokkelen kan være i endring.
For EFTA-domstolen argumenterte Norge for at EØS-avtalen etter artikkel 126 kun gjelder på «territoriet» til avtalepartene, og at kontinentalsokkelen etter folkeretten ikke er en del av statens territorium, men et område hvor staten kun har suverene rettigheter. Enkelte vil kunne mene at det var uklokt å sette spørsmålet på spissen, og at det var uklokt av EFTA-domstolen å ta stilling til spørsmålet når det kanskje ikke var nødvendig for å svare på om vikarbyrådirektivet gjaldt for ansatte i norske foretak som var utleid til andre norske foretak.
Næringslivet har hittil basert seg i stor grad på statens utgangspunkt, slik blant annet Offshore Norge gjorde i deres høringsuttalelse om Net-Zero Industry Act (NZIA) i oktober 2024, med henvisning til NOU 2024:7: Norge og EØS: Utvikling og erfaringer.
Hva betyr dette for norsk næringsliv?
Dommens rekkevidde går utover den konkrete tvisten om likebehandling for innleid arbeidskraft. Når EØS-avtalen gjelder på sokkelen, gjelder i prinsippet all EØS-rett som er saklig relevant for virksomheten der. Det betyr at EØS-retten og de fire friheter gjelder med full tyngde, og at en rekke EU-direktiver og -forordninger som Norge hittil har holdt atskilt fra sokkelen vil kunne vurderes som EØS-relevante og gjelde for virksomhet på sokkelen.
Det er på nåværende tidspunkt vanskelig å overskue de samlede konsekvensene. De potensielle konsekvensene er omfattende og langtrekkende, og det er vanskelig å se og vurdere det fullstendige omfanget. I første omgang skal Høyesterett avsi dom i hovedsaken. Noen sektorer og eksempler er det likevel mulig å si noe om.
Arbeidsrett offshore
Den mest umiddelbare konsekvensen rammer bemanningsbransjen offshore. Bemanningsforetak som leverer arbeidskraft til fartøy og installasjoner på sokkelen kan måtte sikre full likebehandling av innleid arbeidskraft, inkludert lønn, arbeidstid, overtid, hvile, nattarbeid, ferie og annen godtgjørelse. Bemanningsforetaket har plikter etter gjennomføringsbestemmelsene, mens brukerforetaket må tilrettelegge slik at likebehandlingsnivået kan realiseres.
Plikten følger ikke lenger av om den enkelte arbeidstaker er omfattet av skipsarbeiderloven eller arbeidsmiljøloven. EFTA-domstolen understreker at denne lovtekniske fordelingen ikke kan frata arbeidstakere rettigheter som følger av direktivet, og arbeidstakere som er omfattet av skipsarbeiderloven vil kunne påberope seg manglende gjennomføring av likebehandlingsprinsippet i vikarbyrådirektivet.
Et paradoks er at Norge fra 1. januar 2026 krever norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som arbeider på fartøy som betjener sokkelen. På den ene siden styrker EFTA-domstolens uttalelse arbeidstakernes vern ved å bekrefte at vikarbyrådirektivet gjelder. Samtidig sementerer dommen at EØS-rettens regler om fri bevegelighet av tjenester også gjelder på sokkelen. Tjenesteytere fra andre EØS-land som opererer fartøy på norsk sokkel kan dermed argumentere for at de norske lønnskravene utgjør en uforholdsmessig restriksjon på den frie tjenesteytelsen etter EØS-avtalen artikkel 36. Fagforeningene kan mene at EØS-retten undergraver det de vant gjennom nasjonal lovgivning.
For norske arbeidsgivere innebærer EFTA-domstolens uttalelse at innleide arbeidstakere på norskregistrerte skip, og som er omfattet av skipsarbeidsloven, kan ha et krav på likebehandling etter direktivet og potensielt et krav på etterbetaling hvis de har hatt dårligere vilkår. Det er dette spørsmålet – og hvilke direkte konsekvenser det eventuelt vil få for norske arbeidsgivere – Høyesterett nå skal avgjøre i hovedsaken. Uansett ligger det an til at likebehandlingsdirektivet også må gjennomføres for skipsarbeidere, og at norske arbeidsgivere må foreta en gjennomgang av lønns- og arbeidsvilkår for å sikre etterlevelse.
Energiregulering, miljø og metanutslipp
Dommen vil også kunne ha konsekvenser for vurderingen av om en rekke nye EU-rettsakter er EØS-relevante. Norge har tradisjonelt argumentert, og fått gjennomslag for, at rettsakter som regulerer virksomhet på sokkelen, faller utenfor EØS-avtalens virkeområde. Det argumentet er nå vesentlig svekket. Selv om spørsmålet om en rettsakts EØS-relevans formelt avgjøres gjennom EØS-komiteens beslutninger, legger dommen klare premisser for vurderingene. Det kan bli vanskelig å argumentere for at rettsakter som regulerer offshoreaktivitet ikke skal omfatte EFTA-statene på grunn av at offshorevirksomhet ligger utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde.
- EUs metanforordning (forordning 2024/1787) pålegger operatører i energisektoren å gjennomføre systematisk lekkasjedeteksjon og -utbedring (LDAR-undersøkelser), måle utslipp på kildenivå med rapporterings- og verifikasjonskrav, og forbyr rutinemessig fakling og ventilering på alle norske offshoreinstallasjoner. Forordningen er merket som EØS-relevant, men er hittil ikke innlemmet i EØS-avtalen. Etter EFTA-domstolens tolkningsuttalelse vil det være vanskeligere for Norge å avvise innlemmelse med henvisning til at sokkelen ligger utenfor EØS. For næringen vil dette kunne innebære mer omfattende krav til måling, rapportering og lekkasjesøk også offshore, med påfølgende behov for nye systemer, teknologi og kontraktsmessig risikofordeling.
- Metanforordningen aktualiserer også ACER-forordningen (forordning 2019/942), som noen kanskje vil hevde at er politisk sensitiv i Norge. Metanforordningen gir ACER (Agency for the Cooperation of Energy Regulators - EUs byrå for samarbeid mellom energireguleringsmyndigheter) oppgaver knyttet til overvåking av metanutslippskostnader. Selv om ACERs kjernevirksomhet gjelder elektrisitets- og gassmarkedsregulering, vil det at EØS-retten gjelder på sokkelen kunne tilsi at ACER-tilknyttede forpliktelser har virkning for aktivitetene der.
- Offshoresikkerhetsdirektivet (direktiv 2013/30/EU) ble vedtatt etter Deepwater Horizon-ulykken i 2010. Norge motsatte seg da å innta direktivet i EØS-avtalen med den begrunnelse at det regulerer virksomhet utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde. Norges tilsynsregime er i praksis strengere enn direktivets, men ansvars- og forsikringsbestemmelsene kan medføre endrede og nye forpliktelser. Spørsmålet er om Norges regime må tilpasses for å være forenelig med direktivet.
- Havstrategidirektivet (direktiv 2008/56/EF) krever at medlemsstatene oppnår «god miljøtilstand» i sine havområder på tvers av elleve miljøkvalitetskriterier, og dekker uttrykkelig havområder under statens jurisdiksjon, inkludert kontinentalsokkelen. Direktivet gir også miljøorganisasjoner rett til å klage dersom god miljøtilstand ikke oppnås. Norge avviste at direktivet var EØS-relevant i 2011 med den begrunnelse at direktivet «i stor grad gjelder for områder utenfor EØS-avtalens geografiske virkeområde».
Karbonlagring og Net-Zero Industry Act
- Net-Zero Industry Act (NZIA) setter et mål om 50 millioner tonn CO₂-lagringskapasitet per år i EU innen 2030, og pålegger olje- og gasselskaper å bidra forholdsmessig. Etter dommen kan det tenkes at lagringskapasitet på norsk sokkel lettere kan kvalifisere under EUs regelverk. Rettighetshavere til karbonlagringstillatelser på sokkelen kan i så fall ha nytte av dette. Samtidig innebærer det at NZIA-forpliktelsene blir bindende EØS-rett, ikke noe Norge eventuelt frivillig velger å etterleve. Offshore Norge påpekte i sin høringsuttalelse til NZIA i oktober 2024 at «deler av NZIA kan påvirke aktiviteter på norsk kontinentalsokkel, særlig bestemmelsene som pålegger olje- og gasselskaper å gjøre CO₂-lagringskapasitet tilgjengelig», og baserte seg da på regjeringens posisjon i NOU 2024:7.
- CCS-direktivet (2009/31/EF) er et annet eksempel. Direktivet er allerede innlemmet i EØS-avtalen (i 2012), og Norge aksepterte dets anvendelse på sokkelen. Ved å slå fast at EØS-avtalen også gjelder for virksomhet på sokkelen, klargjør EFTA-domstolens uttalelse at dette alltid var en EØS-forpliktelse, ikke en frivillig norsk utvidelse.
Havvind og lisenstildeling
Norges havvindambisjoner vil kunne møte skjerpet EØS-rettslig kontroll. Etableringsfriheten og retten til fri tjenesteytelse gjelder på sokkelen, og krav om at aktører skal være etablert i Norge kan bli utfordret. Det samme gjelder prekvalifiseringskriterier som vurderes å i praksis favorisere nasjonale aktører.
Kvalitative tildelingskriterier som «positive ringvirkninger», som er ment å kanalisere industrielle fordeler til norske leverandører og lokalsamfunn, vil kunne bli begrenset. Norges mulighet til å bruke havvindutbygging som industripolitikk med favorisering av nasjonal teknologi, lokal sysselsetting eller nasjonale aktører vil kunne bli vesentlig innskrenket. EUs fornybardirektiv (direktiv 2018/2001, revidert 2023) kan nå også komme til anvendelse for havvindprosjekter på sokkelen, med konsekvenser for tillatelsesprosesser, tidskrav og støtteordningers utforming.
ESA har allerede godkjent den norske støtteordningen for Utsira Nord og differansekontrakten for Sørlige Nordsjø II. Dommen bekrefter at ESAs jurisdiksjon gjelder som EØS-rett, ikke bare som frivillig norsk tilslutning.
Hva skjer nå?
Det er fremdeles uklart hvilke konkrete følgekonsekvenser EFTA-domstolens rådgivende uttalelse vil få. Den underliggende saken skal nå avgjøres av Høyesterett. EFTA-domstolens rådgivende uttalelse er formelt sett ikke bindende, og det er Høyesterett som skal ta stilling til å avgjøre om vikarbyrådirektivet gir innleide arbeidstakere på flerbruksfartøy rett til lik lønn, herunder om dette skyldes at EØS-avtalen gjelder på sokkelen.
For det tilfelle at Høyesterett ikke er enig med EFTA-domstolen, eller nyanserer den rådgivende uttalelsen, vil det likevel kunne oppstå spørsmål knyttet til manglende gjennomføring av EØS-rett for virksomhet på sokkelen. ESA har mulighet til å ta ut søksmål mot Norge for brudd på EØS-avtalen, herunder for rettsakter som er gjennomført i EØS-avtalen, men som i norsk rett ikke er gjort gjeldende for virksomhet på sokkelen. I et slikt søksmål vil EFTA-domstolens etterfølgende dom om traktatbrudd være bindende for Norge, og EFTA-domstolen har allerede gitt uttrykk for sitt syn på om EØS-avtalen gjelder for sokkelen.
Selv om Høyesterett skulle være enig med EFTA-domstolen og legge til grunn at EØS-avtalen også gjelder på kontinentalsokkelen, er det noe uklart hvilke følger dette vil få. Det vil i stor grad avhenge av hvordan norske myndigheter går frem for å håndtere konsekvensene. Her vil også staten måtte gjøre et omfattende arbeid for å kartlegge dommens konsekvenser, og dette vil kunne ta tid.
