Voldgiftsklausulers rekkevidde: Hvem er bundet?

I HR-2026-855-U var spørsmålet om et morselskap som hadde avgitt selvskyldnergaranti for datterselskapets kontraktsforpliktelser, var bundet av voldgiftsklausulen i den underliggende kontrakten. To dager senere avsa dansk Høyesterett dom i sak BS-49652/2025-HJR om hvorvidt et konkursbo som trer inn i selskapets rettsstilling, er bundet av voldgiftsklausuler i styremedlemsavtaler når boet krever erstatning fra styremedlemmene.

HR-2026-855-U: Garantisten ikke bundet av hovedkontraktens voldgiftsklausul

Westcon Yards AS og Rimfrost Antarctic AS hadde i 2019 inngått en skipsbyggingskontrakt underlagt voldgift. Verftets kontraktsposisjon ble senere overført til Westcon 39 AS, og morselskapet Rimfrost Holding AS avga i den forbindelse selvskyldnergaranti for Rimfrost Antarctics forpliktelser. Da Westcon 39 kansellerte kontrakten og tok ut søksmål for de ordinære domstoler mot Rimfrost Holding for ansvar under garantien, begjærte Rimfrost Holding søksmålet avvist under henvisning til at søksmålet hørte under voldgift, jf. voldgiftsloven § 7. Tingretten og lagmannsretten ga Rimfrost Holdig medhold.

Ankeutvalget tok utgangspunkt i at spørsmålet om avvisning beror på om saken "hører under voldgift" etter voldgiftsloven § 7, noe som forutsetter at partene er bundet av en avtale om voldgift, jf. voldgiftsloven § 10 første ledd. Om en voldgiftsavtale er inngått, må vurderes med utgangspunkt i alminnelige avtalerettslige prinsipper, jf. Rt-2010-748 avsnitt 36.

Det forelå ingen skriftlig voldgiftsavtale mellom Westcon 39 og Rimfrost Holding. Lagmannsretten hadde likevel lagt til grunn at flere omstendigheter – garantiavtalens tilknytning til skipsbyggingskontrakten, at garantisten var morselskap i samme konsern, at avtalene ble inngått av personer med samlet oversikt over kontraktsstrukturen, og hensynet til samlet og effektiv tvisteløsning – tilsa at partene hadde en «felles forståelse» om at garantiforholdet var underlagt voldgift. Ankeutvalget var uenig. Garantierklæringen innebar ikke at Rimfrost Holding var blitt part i skipsbyggingskontrakten der voldgift var avtalt, og omstendighetene lagmannsretten viste til var ikke tilstrekkelige til å fastslå at det forelå en voldgiftsavtale mellom partene. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.

Spørsmålet om en garantist er bundet av en voldgiftsavtale i hovedforholdet har vært noe omdiskutert i juridisk teori. Noen har antatt at kausjonisten blir bundet dersom voldgiftsavtalen var inngått før garantistillelsen og garantisten kjente til den, mens andre har ment at løsningen må bero på en konkret vurdering etter avtalerettens regler om avtaleinngåelse. Ankeutvalgets kjennelse gir ikke støtte for at det gjelder lempeligere krav til binding i garantiforhold enn ellers.

Dansk Højesteret: Konkursboet var bundet av voldgiftsklausuler i styremedlemsavtaler

A og B tiltrådte styret i X A/S i mars 2017 og undertegnet Non-Executive Director Agreements med voldgiftsklausuler som dekket «any dispute arising out of or in connection with this Agreement». Selskapet ble tatt under konkursbehandling i desember 2018. I november 2021 anla konkursboet sak ved Københavns Byret med krav om erstatning etter selskabslovens § 361 – tilsvarende aksjeloven § 17-1 - fordi boet mente at A og B hadde handlet ansvarsbetingende overfor selskapet. Bakgrunnen var en avtale der selskapets utestående på 60 millioner ble gjort opp med obligasjoner til pålydende verdi. Boet hevdet at X A/S på avtaletidspunktet var insolvent eller insuffisient, og at obligasjonenes markedspris var vesentlig lavere, og krevde om lag 25 millioner i erstatning. A og B begjærte saken avvist under henvisning til voldgiftsklausulene, jf. den danske voldgiftsloven § 8 (norsk voldgiftslov § 7). Konkursboet fikk medhold i byretten, mens A og B vant frem i landsretten og Højesteret.

Højesteret kom først til at voldgiftsavtalen mellom styremedlemmene og selskapet var gyldig inngått. Deretter drøftet retten konkursboets anførsel om at erstatningskravet var av insolvensrettslig karakter – fordi det gjaldt disposisjoner foretatt under insolvens og kreditorenes tap – og derfor ikke var underlagt voldgift. Højesteret viste til at kravet bygget på at boet hadde trådt inn i selskapets rettsstilling overfor A og B, ikke på rettigheter eller beføyelser som bare tilkommer et konkursbo. Ansvarsspørsmålet kunne vurderes uavhengig av konkursen, som et alminnelig erstatningskrav. Højesteret kom derfor til at voldgiftsklausulen gjaldt, og at saken skulle avvises fra domstolene.

Norsk rett bygger på tilsvarende utgangspunkter. En voldgiftsavtale er i utgangspunktet bindende for avtalepartenes konkursbo, jf. voldgiftsloven § 10 andre ledd. Unntak gjelder for saker som etter konkursloven § 145 hører under tingretten – typisk tvister om anmeldte fordringer og prioritet – med mindre bostyreren eller bostyret med tingrettens samtykke avtaler voldgift. Krav etter aksjeloven § 17-1 faller uansett utenfor konkursloven § 145. Den særlige regelen i aksjeloven § 17-3 første ledd først punktum om at spørsmål om å reise sak mot styremedlemmer hører under generalforsamlingen, må gjelde selv om det er avtalt voldgift. På den annen side følger det av bestemmelsens annet punktum sammenholdt med konkursloven § 100 at et konkursbo på egen hånd kan ta standpunkt til selskapets erstatningskrav, derunder krav mot styrets medlemmer.

Konkursboet trer også etter norsk rett inn i selskapets krav mot styremedlemmene etter aksjeloven § 17-1 – et krav som klassifiseres som kontraktskrav, se f.eks. Rt. 2008 s. 833 (Finance Credit I) avsnitt 68. Har styremedlemmene avtalt med selskapet at alle krav dem imellom skal avgjøres ved voldgift, vil voldgiftsklausulen også gjelde overfor konkursboet. For styreansvarskrav som reises av andre enn selskapet, typisk særkrav fra aksjeeiere eller kreditorer, vil stillingen være annerledes. En annen sak er at det i Norge neppe er vanlig at det inngås avtaler mellom styremedlemmer og selskapet om at tvister mellom partene er undergitt voldgift.