I denne utgaven av ThommessenTvist har vi samlet de viktigste utviklingene innen tvisteløsning og voldgift fra Q3 2025 – med praktiske implikasjoner for næringslivet – slik at du kan holde deg oppdatert på de mest sentrale rettsavgjørelsene.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
ThommessenTvist sender hvert kvartal ut nyhetsbrev med siste nytt innen tvisteløsning og voldgift, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "Tvisteløsning")
Voldgiftsoppdatering
"Heroic Idun" - voldgiftsdom
Et voldgiftspanel avsa nylig dom i en stor internasjonal voldgift i Oslo. Den Norske Krigsforsikring for Skib ("DNK") ble frifunnet for alle kravene et rederi hadde fremmet under krigsforsikringen for VLLC-/tankskipet Heroic Idun. Rederiet fikk ikke totaltapserstatning eller redningsomkostninger under krigsforsikringen. DNK ble også tilkjent sakskostnader. Partene hadde oppnevnt et skandinavisk panel, bestående av en norsk professor (leder), og en svensk og en dansk forretningsadvokat. Voldgiftssaken ble gjennomført i henhold til reglene og best practice-retningslinjer fastsatt av The Nordic Offshore and Maritime Arbitration Association (NOMA).
Thommessen bistod DNK i denne saken. Etter en fire ukers voldgiftsforhandling i mai 2025, avsa tribunalet dom allerede 5. august 2025.
Kort oppsummert krevde rederiet først og fremst totaltapserstatning på USD 180 millioner under Nordisk Sjøforsikringsplan. Rederiets hovedanførsel var at arresten og tilbakeholdelsen av Heroic Idun i Ekvatorial-Guinea og Nigeria i 2022-2023 skyldtes en krigsfare. For å avgjøre dette krigsfarespørsmålet, var det avgjørende om arresten og tilbakeholdelsen av skipet utgjorde et inngrep "for å fremme overordnede … politiske målsetninger". Det betyr i korte trekk inngrep fra fremmede statsmakter som er typiske for krig og krisetider.
Saken startet med at Heroic Idun flyktet fra det nigerianske marinefartøyet Gongola og sendte nødsignaler og piratalarmer på VHF-systemet mot Gongola. Det skjedde i forlengelsen av at Gongola først hadde beveget seg mot og anropt Heroic Idun på VHF for en rutineinspeksjon, fordi Heroic Idun manglet tillatelser for å laste olje ved en offshore oljeterminal i Nigeria. I stedet for å etterkomme ordre og følge marinefartøyet, satte Heroic Idun kursen sørover i full fart. På anmodning fra Nigeria, ble Heroic Idun noen dager senere arrestert av Ekvatorial-Guinea. Etter en utleveringsbegjæring og diplomatisk korrespondanse ble skipet og mannskapet senere overført til Nigeria for ytterligere undersøkelser og straffeforfølgning. Voldgiftsretten la til grunn at arresten og tilbakeholdelsen var motivert av det den benevnte som "law enforcement", i dette tilfelle strafferettsforfølgning. Enkelte uregelmessigheter og betenkelige sider ved arresten og den langvarige tilbakeholdelsen kunne ikke medføre at tilbakeholdelsen utgjorde en krigsfare under forsikringen.
Rederiet krevde også dekning for en rekke ulike kostnader og påståtte tap som i hovedsak var forsøkt rubrisert under reglene om redningsomkostninger. Hovedanførselen var at brobesetningen om bord på Heroic Idun angivelig antok at det nigerianske marinefartøyet kunne være pirater og derfor seilte av gårde. For å gjøre en lang historie kort: Voldgiftsretten konkluderte med at sjørøveri ("piracy"), som også er en krigsfare under Nordisk Sjøforsikringsplan, kun omfatter et piratangrep. Et innbilt piratangrep er ikke "piracy". Øvrige vilkår for redningsomkostninger, herunder at tiltakene må være av ekstraordinær karakter, var heller ikke oppfylt.
Voldgiftsdommen vil snart bli publisert og tilgjengelig for alle. Thommessen vil utgi et mer detaljert nyhetsbrev om Heroic Idun-saken.
Nytt fra Høyesterett
Gjelder bevisforbudet for advokatbetroelser også når opplysningene er meddelt en tredjepart?
Høyesterett avsa 6. oktober 2025 en kjennelse om bevistilgang til advokatkorrespondanse, i dette tilfellet et lydopptak fra et forhandlingsmøte. Spørsmålet var om opplysninger meddelt mellom klient og advokat som i utgangspunktet omfattes av bevisforbudet for advokatbetroelser likevel skal fremlegges som følge av at opplysningene også er delt med en tredjepart. Lagmannsretten kom til at opplysningene måtte fremlegges, mens Høyesterett kom til at lagmannsretten hadde lagt til grunn feil lovtolkning og opphevet både lagmannsrettens og tingrettens kjennelser. Tingretten må derfor vurdere bevistilgangen på nytt.
Bakgrunnen for tvisten var en refinansiering av det børsnoterte selskapet Solstad Offshore ASA tilbake i 2023. Refinansieringen inkluderte transaksjoner med Aker Capital AS, en av aksjeeierne i Solstad Offshore. Kistefos AS og Kistefos Investment AS krevde i 2024 erstatning av styremedlemmer og daglig leder i Solstad Offshore samt Aker Capital, med påstand om at refinansieringen innebar forskjellsbehandling av aksjeeierne og hadde påført dem økonomisk tap. Kistefos saksøkte også Solstad Offshores finansielle rådgiver, Pareto Securities AS, med påstand om medvirkning og brudd på profesjonsansvaret.
Temaet for Høyesterett var Kistefos' krav om bevistilgang til et lydopptak som Pareto satt på fra et digitalt forhandlingsmøte 9. oktober 2023 mellom Solstad Offshore og Aker Capital. På dette møtet hadde advokater fra Solstad Offshore og Aker Capital deltatt. Pareto deltok som finansiell rådgiver, og hadde gjort opptak av forhandlingsmøtet slik de var forpliktet til etter verdipapirhandelloven. Solstad Offshore og Aker Capital samtykket ikke til fremleggelse av lydopptaket, og Pareto nektet derfor fremleggelse med henvisning til tvisteloven § 22-5.
Høyesterett tok utgangspunkt i at lydopptaket inneholdt opplysninger som etter sin karakter var "betrodd" advokatene. For spørsmålet om bevisforbudet likevel ikke gjaldt som følge av delingen med Pareto, foretar Høyesterett en grundig gjennomgang av rettspraksis, med utgangspunkt i prinsippet om å sikre fortroligheten mellom klient og advokat. Høyesterett oppsummerer med at opplysninger som etter sin karakter omfattes av bevisforbudet i tvisteloven § 22-5, bare kan kreves fremlagt hvis "den som bevisforbudet skal beskytte, samtykker eller på annen måte må anses for å ha oppgitt vernet om fortrolighet mellom advokat og klient". Det må vurderes konkret om og eventuelt hvor langt klienten har oppgitt vernet.
Det at opplysninger er formidlet til personer "i et nært interessefellesskap eller i et samarbeidsforhold med klienten", innebærer ikke uten videre at taushetsretten også er oppgitt overfor andre, for eksempel motparter i en senere rettstvist. Høyesterett uttaler at kontraktsforhandlinger etter omstendighetene kan være et slikt interessefellesskap overfor utenforstående. Momenter i vurderingen av om vernet om fortrolighet mellom advokat og klient er oppgitt, måten opplysningene er brakt videre på, innholdet og formålet med delingen, herunder om delingen var nødvendig for at advokaten kunne utføre sitt oppdrag.
Høyesterett uttaler avslutningsvis at kommunikasjonen mellom Pareto og henholdsvis Solstad Offshore og Aker Capital (altså ikke advokatkorrespondanse) ikke dekkes av bevisforbudet, og at underinstansen ved den nye behandlingen må vurdere om deler av lydopptaket kan fremlegges (jf. tvisteloven § 26-7).
Kjennelsen føyer seg inn i rekken av avgjørelser fra Høyesterett som understreker viktigheten av å beskytte fortroligheten mellom klient og advokat. Bevisforbudet for kommunikasjon med advokater står sterkt.
Selskapsrett: Grensene for habilitet på generalforsamling
Høyesterett avsa 25. september 2025 dom som gjaldt spørsmålet om aksjeeiere kan stemme på generalforsamlingen når det er snakk om å reise krav fra aksjeselskapet mot aksjeeier(e) og deres nærstående. Høyesterett kom til at aksjeeieren var inhabil. Dommen har også generell betydning utover den konkrete saken.
I motsetning til det som gjelder for styremedlemmer etter aksjeloven § 6-27, inneholder aksjeloven ingen regel om at en aksjeeier på generelt grunnlag er inhabil i saker hvor aksjeeieren selv har en særlig tilknytning til saken. Unntak er saker hvor selskapet vurderer å reise krav mot en aksjeeier. Enhver er inhabil til å stemme i saker som (i) gjelder aksjeeierens eget ansvar overfor selskapet, og (ii) andres ansvar dersom "en selv har en vesentlig interesse i saken som kan være stridende mot selskapets", jf. aksjeloven § 5-3 (4).
I den konkrete saken hadde selskapet solgt sin virksomhet til et NewCo, som var heleid av en gruppering aksjeeiere. Spørsmålet var om disse aksjeeierne var inhabile til å stemme over hvorvidt selskapet skulle reise krav mot NewCo om reversering av transaksjonen.
Høyesterett konkluderte enstemmig med at eierne av NewCo var inhabile, og la bl.a. vekt på: (i) Det er ikke nødvendig å påvise at aksjonærene det gjelder har en vesentlig interesse i saken. Det er tilstrekkelig at interessen kan være vesentlig. (ii) I vurderingen av om det kan foreligge interessemotstrid, er det tilstrekkelig med en ganske overordnet kartlegging av interessene. Det ligger utenfor denne vurderingen å ta stilling til hva selskapet antas best tjent med. Fokus er å kartlegge om det er en reell mulighet for interessekonflikt mellom aksjeeierne og vedkommende det er aktuelt å reise krav mot. (iii) Domstolen behøver ikke å vise nevneverdig tilbakeholdenhet ved prøvingen av om det foreligger reell mulighet for interessekonflikt. (iv) Dersom det foreligger en vesentlig særlig interesse hos en aksjeeier, skal det lite til for inhabilitet.
Dommen er en påminnelse om at habilitetsregelen i aksjeloven § 5-3 praktiseres relativt strengt. Bestemmelsen kan være et viktig instrument for en aksjonærminoritet til å forfølge saker hvor det påstås for eksempel uriktig prising i transaksjoner mellom selskapet og nærstående til aksjonærmajoriteten.
Arbeidsrett - ingen omplasseringsplikt ved askjed
Høyesterett avklarte i en dom fra juni 2024 at en arbeidsgiver har en begrenset og situasjonsbestemt omplasseringsplikt når arbeidstakere sies opp på grunn av egne forhold. Høyesterett har i en nylig avsagt dom fra 5. september 2025 avklart at tilsvarende plikt ikke gjelder hvis arbeidstakeren gis avskjed.
Saken gjaldt en sykepleier som ble avskjediget for å ha slått en bruker med lettere psykisk funksjonsnedsettelse i ansiktet med flat hånd. Arbeidstakeren hadde en 60 prosent fagstilling og en 40 prosent administrativ stilling hos en kommune. Både tingretten og lagmannsretten fant at avskjeden var ugyldig, fordi arbeidsgiver ikke hadde vurdert å omplassere arbeidstakeren til en 100 prosent administrativ stilling.
Spørsmålet for Høyesterett var om det gjaldt en plikt til å tilby en annen passende stilling i avskjedssaker, og i så fall hvor langt en slik plikt strakk seg. Høyesterett viste til at avskjed angår alvorlige pliktbrudd fra arbeidstakerens side, som normalt medfører at arbeidsgiver ikke lenger kan ha tillit til arbeidstakeren. Når arbeidsgiver ikke lenger kan ha tillit til arbeidstakeren, har ikke arbeidsgiver en omplasseringsplikt.
I avskjedssaker er spørsmålet heller om arbeidsgiver kunne ha nøyd seg med å si opp arbeidstakeren. Dersom oppsigelse vil være tilstrekkelig, kan den begrensede og situasjonsbestemte omplasseringsplikten likevel gjelde.
Styreansvar: Utmåling av erstatningskrav mot styreleder for unnlatelse av å begjære oppbud
Høyesterett avsa 23. september 2025 dom som klargjør hvordan erstatning skal utmåles for krav som et konkursbo retter mot selskapets styreleder for brudd på plikten til å begjære oppbud. Erstatningen skal baseres på reduksjonen i selskapets formuesstilling fra tidspunktet da oppbud skulle ha vært begjært til oppbud faktisk ble begjært.
Saken gjaldt et erstatningskrav fra et konkursbo mot en tidligere styreleder i et konkursrammet selskap. Styrelederen var dømt til fengselsstraff for overtredelse av plikten til å begjære oppbud. Spørsmålet var om erstatningen skal baseres på reduksjonen i selskapets formuesstilling i perioden fra oppbud skulle vært begjært til oppbud faktisk ble begjært, eller baseres på forskjellen i dividende som ville ha blitt utbetalt på de to tidspunktene. Den første utmålingsmetoden fører til større erstatning enn den andre utmålingsmetoden.
Høyesteretts flertall viste til at et insolvent selskap – og konkursboet som selskapets rettsetterfølger – kan kreve erstatning av styrets medlemmer for tap som følge av forsømmelse av plikten til å begjære oppbud. Flertallet mente dette tapet må fastsettes basert på reduksjonen i selskapets formuesstilling, og at en slik reduksjon også omfatter eventuell økning i gjeld. Det er dermed ikke et vilkår at selskapets aktiva er redusert. Erstatningen skulle ikke utmåles basert på differansen mellom den dividende som ville blitt utbetalt om oppbud hadde blitt erklæring på riktig tidspunkt, og den dividende som faktisk var blitt oppnådd, slik lagmannsretten la til grunn.
Flertallet pekte særlig på følgende: (i) Konkursboet forfølger selskapets krav, og ikke kreditorenes tap. Selskapets krav og kreditorenes tap kan ha ulikt grunnlag og forskjellig tapsberegning. (ii) Det samsvarer med "differanselæren" å basere erstatningen på driftstapet i insolvensperioden. (iii) Kreditormassen på tidspunktet oppbud skulle vært begjært, og kreditormassen på tidspunktet oppgjør blir begjært, kan – og vil ofte – være ulik. Utmålingen ville også reist flere vanskelige spørsmål.
Dommen innebærer at dersom et selskap stifter gjeld etter at styret skulle ha begjært oppbud, kan gjeldsstiftelsen inngå i et senere erstatningskrav fra selskapets konkursbo mot styrets medlemmer for brudd på oppbudsplikten.
Plan- og bygningsrett: Byggetillatelse var ikke bortfalt som følge av treg fremdrift i arbeidene
Høyesterett avsa 23. september 2025 dom som avklarer hvilken fremdrift som kreves i et byggeprosjekt for at byggetillatelser etter plan- og bygningsloven ikke skal bortfalle.
Bakgrunnen var en tillatelse til å bygge bolig gitt til en privatperson i 2001. I 2014 mente kommunen at tillatelsen var bortfalt etter plan- og bygningsloven 1985 § 96, som krever at tiltaket må igangsettes innen tre år og deretter ikke innstilles i lengre tid enn to år. Kommunen hevdet at siden det bare var utført begrensede grunnarbeider, måtte byggingen anses "innstilt" og byggetillatelsen bortfalt. Kommunen ga derfor pålegg om å tilbakeføre tomten, og ila tvangsmulkt da pålegget ikke ble etterkommet. Husbyggeren betalte ikke og anla søksmål.
Spørsmålet var om fremdriften i arbeidene var tilstrekkelig til å hindre bortfall av tillatelsen. Hvis fremdriften var tilstrekkelig, var kommunens pålegg og tvangsmulkten ugyldig.
Høyesterett kom samlet til at loven ikke stiller krav om at byggeprosjektet må være gjennomført innen "rimelig tid" fra tillatelsen for å unngå bortfall. Et flertall på tre dommere mente at for å unngå at arbeidet skal anses som innstilt, er det tilstrekkelig at det i løpet av en toårsperiode er utført arbeid som gir et reelt bidrag til fremdrift og ferdigstillelse. Bagatellmessige arbeider skal det derimot ses bort fra. Husbyggerens arbeider oppfylte dette kravet, slik at tillatelsen ikke var bortfalt. Pålegget om tilbakeføring og tvangsmulkten ble dermed kjent ugyldig.
Mindretallet på to dommere var uenige og la en noe strengere tolkning til grunn. Etter deres syn må arbeid utført i en toårsperiode ha mer enn et uvesentlig omfang for å hindre bortfall av byggetillatelsen. Arbeidene som var utført oppfylte ikke dette kravet. De mente derfor at tillatelsen hadde bortfalt.
Boligkjøp: Hvor langt strekker kjøpers undersøkelsesplikt seg ved private boligkjøp?
Høyesterett avsa 11. september 2025 dom der spørsmålet var om kjøpers mangelsinnsigelser kunne bortfalle som følge av manglende undersøkelser fra kjøpers side. Høyesterett fant at selger kun hadde gitt generelle risikoopplysninger om fukt- og museproblematikk, som ikke utløste noen plikt til særlige undersøkelser. Kjøperens mangelsinnsigelser var derfor fortsatt i behold, og lagmannsrettens dom ble opphevet.
Bakgrunnen for saken var et kjøp og salg av enebolig mellom to private parter. Noen måneder etter overtakelse krevde boligkjøperne heving av kjøpet på grunn av museskader, feil ved kledningen på boligens yttervegger samt feilmontert fuktsperre i garasjetilbygget. Selgerne anførte at kjøperne var avskåret fra å påberope disse manglene, fordi de ikke hadde oppfylt sin undersøkelsesplikt etter avhendingsloven § 3-10.
Når det gjaldt museproblematikken, var det opplyst i selgers egenerklæringsskjema at de hadde hatt "besøk av mus av og til", men at det var utbedret i 2020 uten flere forekomster. Kjøperne oppdaget også muselort på kjøkkenet på visningen. Når det gjaldt feilene ved garasjens og boligens kledning, hadde kjøperne opplyst i egenerklæringsskjemaet at det var utført noe ufaglært arbeid under samlefeltet for "tak, fasade, pipe/ildsted, terrasse, garasje, bod eller lignende", uten nærmere spesifisering.
Høyesterett tok utgangspunkt i endringen av avhendingsloven fra 2022, der risikoen for skjulte feil og mangler ble flyttet fra kjøper til selger. Høyesterett kom til at generelle opplysninger om en risiko for mangler normalt ikke vil være nok til at en mangelsinnsigelse går tapt etter avhendingsloven § 3-10. Slike opplysninger utløser ikke i seg selv en plikt til nærmere undersøkelser fra kjøpers side. Dersom kjøper skal være forpliktet til å foreta mer omfattende eller kompliserte undersøkelser utenfor rammene av en ordinær visning og uten sakkyndig bistand, må selger gi en spesifisert og begrunnet oppfordring om slike undersøkelser.
Høyesterett fant at verken fuktproblematikken eller museskadene burde vært oppdaget av kjøperne under visningen. Selgerne hadde heller ikke gitt noen særlig oppfordring til ytterligere undersøkelser utover de generelle opplysningene om risiko for fukt- og museproblematikk. Det var derfor ikke grunnlag for å si at kjøperne "måtte kjenne til" disse forholdene, eller at kjøperne uten rimelig grunn hadde latt være å følge en oppfordring fra selger om nærmere undersøkelser. Kjøperen hadde derfor mangelsinnsigelsene i behold.
Høyesteretts dom har stor praktisk betydning ved kjøp og salg av private boliger, og stiller tydelige krav til selgers opplysninger dersom kjøper skal tape sine mangelsinnsigelser på grunn av manglende undersøkelser.
Det prosessuelle hjørnet
Vitneplikt for advokater: Når kan advokater inntre vitneboksen?
Høyesterett avsa 9. september 2025 en kjennelse om advokater som vitner. Spørsmålet var om regler om bevisforbud for advokater stengte for å føre en advokat som vitne. Høyesteretts ankeutvalg konkluderte med at advokaten kunne føres som vitne, men at advokatens forklaring må avgrenses mot taushetsbelagte forhold.
Saken gjaldt et erstatningskrav i kjølvannet av den såkalte Baneheia-saken. Saksøker B i erstatningssøksmålet hadde i en årrekke arbeidet for å få straffesaken gjenopptatt. Arbeidet hadde resultert i at saken ble gjenopptatt, og at den tidligere domfelte, A, ble frikjent.
I etterkant av frikjennelsen tok B ut søksmål mot A med krav om erstatning. B mente at han var blitt engasjert av A til å jobbe med gjenopptakelsessaken, og derfor hadde krav på betaling for sitt arbeid.
For å belyse dette påberopte han As tidligere advokat, Arvid Sjødin, som vitne. A motsatte seg dette, og krevde vitnet nektet ført. Etter As syn ville Sjødin forklare seg om opplysninger som var betrodd ham i hans stilling som advokat. Disse opplysningene var derfor omfattet av bevisforbudsregelen i tvisteloven § 22-5, mente han.
Høyesteretts ankeutvalg kom til at advokat Sjødin kunne føres og avgi forklaring. Hans vitneforklaring ville berøre temaer som ikke var omfattet av bevisforbudsregelen, herunder omstendigheter som allerede var allment kjent og forhold som falt utenfor det aktuelle advokatoppdraget for A. Advokat Sjødin kunne derfor vitne og opplyse sakens spørsmål uten at det ville stride med bevisforbudet for advokater.
Det var derfor ikke grunn til å nekte vitnet ført. Bevisforbudet måtte heller hensyntas i selve gjennomføringen av vitneforklaringen, slik at forklaringen kunne avgrenses mot eventuelle taushetsbelagte forhold.
Høyesterett avklarer arrestregler ved sakskostnadskrav
Høyesterett avsa 23. september 2025 en kjennelse om arrest for krav på erstatning for sakskostnader. Kjennelsen utfyller praksis fra mars i år og gir praktiske avklaringer av arrestreglene. Til sammen avklarer kjennelsene at arrest for sakskostnadskrav først kan gis når det foreligger en avgjørelse som tilkjenner sakskostnader, men at det ikke er krav at avgjørelsen er rettskraftig.
Saksøker begjærte første gang arrest for fremtidige sakskostnader før saken i det hele tatt var behandlet i tingretten. Spørsmålet ble anket til Høyesterett og behandlet av ankeutvalget ved kjennelse av 19. mars 2025, omtalt i tidligere nyhetsbrev. Ankeutvalgets flertall kom til at det ikke var adgang til å gi arrest før det forelå dom som tilkjente sakskostnader. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.
Innen lagmannsretten rakk å behandle arrestspørsmålet neste gang, hadde tingretten behandlet hovedsaken. Saksøker argumenterte derfor med at det nå forelå dom som tilkjente sakskostnader, og at det i tråd med den tidligere kjennelsen fra Høyesterett også kunne gis arrest for slike sakskostnader. Lagmannsretten mente derimot at arrest ikke kunne gis før dommen var rettskraftig.
Igjen havnet arrestspørsmålet i Høyesterett. Høyesteretts ankeutvalg konkluderte i motsetning til lagmannsretten med at det på dette tidspunktet kunne gis arrest. Det er altså tilstrekkelig at det foreligger en rettsavgjørelse som tilkjenner sakskostnader, selv om avgjørelsen ikke er rettskraftig.
Thommessen bistod ankemotparten i saken.
