Første kvartal 2026 er tilbakelagt, og flere spennende saker er behandlet i Høyesterett. Thommesen har hatt privilegiet av å føre to saker for Høyesterett denne perioden. ThommessenTvist gir deg en oppsummering og vurdering av de viktigste avgjørelsene og nyhetene innen tvisteløsning og voldgift fra første kvartal 2026.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
ThommessenTvist sender hvert kvartal ut nyhetsbrev med siste nytt innen tvisteløsning og voldgift, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "Tvisteløsning")
Hvilken betydning har lojalitetsprinsipper ved tolkningen av kommersielle avtaler?
Høyesterett avsa 5. februar 2026 en enstemmig dom som avklarer rekkevidden av den kontraktsrettslige lojalitetsplikten i kommersielle avtaleforhold. Høyesterett slo blant annet fast at lojalitetsplikten ikke kan brukes til å endre den forretningsmessige byrde- og risikofordelingen partene har avtalt.
Det norske selskapet Isola solgte i en årrekke frakoblingsmatter til det tyske selskapet Dural, som videresolgte mattene under sitt eget varemerke. Isola var forpliktet til bare å selge til Dural (med enkelte unntak), mens Dural på sin side hadde påtatt seg en volumforpliktelse, men avtalen oppstilte ingen eksklusivitetsplikt. I 2019 innledet Dural et samarbeid med et italiensk selskap som produserte en tilsvarende matte. Da Isola fikk vite om dette, hevet selskapet avtalen og krevde erstatning.
Høyesterett kom til at hevingen var urettmessig. Avtalen inneholdt ingen eksklusivitetsplikt for Dural, og en slik plikt kunne heller ikke innfortolkes eller etableres basert på den ulovfestede lojalitetsplikten i kontraktsforhold.
Høyesterett pekte generelt på at rekkevidden av lojalitetsplikten vil variere fra avtale til avtale og må kartlegges blant annet i lys av hvem partene er, graden av samarbeid og partenes formål med avtalen. Sentralt i vurderingen står hvilke rimelige forventninger til lojal opptreden som er skapt gjennom avtaleforholdet.
Høyesterett fant at det langvarige samarbeidet mellom Isola og Dural tilsa en noe skjerpet lojalitetsplikt. Denne plikten kunne likevel ikke strekkes så langt at den i realiteten påla Dural eksklusivitet. Det ville endret den byrde- og risikofordelingen partene bevisst hadde avtalt og nedfelt skriftlig. Heller ikke det at Dural sendte Isolas matte til den nye italienske samarbeidspartneren ble ansett som illojalt. Matten var tilgjengelig i markedet og ikke beskyttet av immaterielle rettigheter.
Dommen er viktig for kommersielle samarbeidsforhold. Eksklusivitet må avtales og kan vanskelig innfortolkes. Lojalitetsplikten er ikke et verktøy for å reparere manglende avtalebeskyttelse i etterkant. Selv i langvarige samarbeidsforhold kan ikke en skjerpet lojalitetsplikt endre en bevisst bestemt risikofordeling i avtalen.
Thommessen v/Henning Harborg og Julie Rasmussen Solli bisto Dural for lagmannsretten og Høyesterett.
Finans- og selskapsrett: Om lovligheten av bruk av indre selskaper
I 2020 fattet Finanstilsynet vedtak mot tre verdipapirforetak og en AIF-forvalter som i praksis påla foretakene å avvikle indre selskap de deltar i som hovedmann og der enkelte nøkkelmedarbeidere er stille deltakere. Høyesterett avsa 6. mars 2026 dom som fastslo at Finanstilsynets vedtak var ugyldig og at foretakenes deltakelse i de indre selskapene var lovlig.
Bakgrunnen for saken var at tre verdipapirforetak – Pareto Securities AS, Clarksons Securities AS og Carnegie AS – og AIF-forvalteren Pareto Alternative Investments AS – hadde inngått avtaler om over- og underskuddsdeling med noen av sine nøkkelmedarbeidere. Ved avtalene oppstod indre selskap, med foretakene som hovedmenn og nøkkelmedarbeiderne som stille deltakere. Et indre selskap er en definert selskapsform etter selskapsloven, men særegen blant annet i den forstand at det indre selskapet ikke er et eget rettssubjekt.
Foretakenes virksomhet som henholdsvis verdipapirforetak og AIF-forvalter er konsesjonspliktig, og Finanstilsynet mente at selskapsavtalene innebar at de indre selskapene utøvde den konsesjonspliktige virksomheten. De indre selskapene hadde ikke – og kunne ikke få – tillatelse etter verdipapirhandelloven og lov om forvaltning av alternative investeringsfond (AIF-loven) til å drive slik virksomhet. Finanstilsynet påla derfor foretakene å endre organiseringen slik at ingen deler av den konsesjonspliktige virksomheten "stilles til disposisjon for, ytes av, eller overføres til et indre selskap". Finansdepartementet opprettholdt vedtakene i klagesaken, og foretakene gikk til søksmål.
Tingretten frifant staten, men lagmannsretten kjente vedtakene ugyldig. Høyesterett forkastet statens anke og kom enstemmig til at organiseringen med indre selskaper er lovlig.
For Høyesterett var det to sentrale problemstillinger: For det første om etableringen av indre selskaper innebar at foretakene var organisert i strid med kravet om at tillatelser bare kan gis til aksjeselskaper etter verdipapirhandelloven § 9-9 og AIF-loven § 2-4. For det andre om de indre selskapene drev konsesjonspliktig virksomhet i strid med verdipapirhandelloven § 9-1 og AIF-loven § 2-2.
Til det første spørsmålet fant Høyesterett at foretakene ikke hadde endret selskapsform ved å etablere indre selskaper, at lite tydet på at organisering med indre selskaper gjør tilsynet med foretakene særlig utfordrende og at det ikke var holdepunkter for at organiseringen strider mot hensynet til investorbeskyttelse. Heller ikke andre rettskilder kunne begrunne et forbud mot organiseringen, og det var derfor ikke i seg selv i strid med verdipapirhandelloven § 9-9 eller AIF-loven § 2-4 at foretakene deltok som hovedmann i indre selskap.
Til det andre spørsmålet la Høyesterett avgjørende vekt på at det er hovedmennene – altså foretakene – som yter investeringstjenester, driver investeringsvirksomhet og forvalter fond, og at ordlyden i selskapsavtalene ikke tilsa noe annet. Når de stille deltakerne tar beslutninger, gjør de det på vegne av hovedmennene.
Dommen er av stor praktisk betydning for finansbransjen og bekrefter at organisering med indre selskaper er lovlig, forutsatt at selskapsavtalen utformes og driften innrettes slik at foretaket fortsatt kan oppfylle sine plikter overfor kunder og myndigheter. Avgjørelsen gir også veiledning om rettsvirkningene av indre selskaper mer generelt.
Thommessen v/advokat Henning Harborg representerte foretakene i alle instanser.* Thommessen har kommentert dommen på LinkedIn her.
* Carnegie AS var ikke part for Høyesterett etter at DNBs oppkjøp ble gjennomført i 2025.
Arbeidsrett: Arbeidsgivers styringsrett og lederes stillingsvern
Høyesterett avsa 30. januar 2026 dom som avklarer et prinsipielt spørsmål om arbeidsgivers adgang til å beslutte at virksomhetens øverste leder, som har frasagt seg stillingsvernet mot etterlønn, må fratre. Høyesterett kom til at arbeidsgiver ikke hadde misbrukt styringsretten og frifant arbeidsgiver.
Saken gjaldt en kommunedirektør som måtte fratre i tråd med en avtale om etterlønn. For virksomhetens øverste leder åpner arbeidsmiljøloven for at stillingsvernet kan fravikes mot etterlønn ved fratreden. Dette gjenspeiler at ledere i toppen ofte har en sterk forhandlingsposisjon, samtidig som virksomheten kan ha legitime grunner til å skifte leder. Kommunedirektøren mente at kommunen hadde behandlet saken feil, og at avgjørelsen bygget på uriktige faktiske forutsetninger. Det vant ikke kommunedirektøren frem med.
Viktige take-aways fra dommen:
- Arbeidsgiver må ikke gi begrunnelse ved beslutning om at øverste leder med etterlønnsavtale må fratre: Arbeidsgiver kan beslutte at øverste leder må fratre uten at vedkommende er å bebreide, og uten å konkretisere bakgrunnen for beslutningen. Det gjelder ingen materielle begrensninger i arbeidsgivers skjønnsfrihet.
- Det gjelder visse minimumskrav for saksbehandlingen: Domstolene kan prøve om beslutningen innebærer misbruk av arbeidsgivers styringsrett, herunder om beslutningen fremstår som vilkårlig eller basert på utenforliggende hensyn. Om det er gitt begrunnelse, kan domstolene også prøve om beslutningen bygger på et vesentlig uriktig faktisk grunnlag. Leder bør også varsles om at det vurderes å gjøre etterlønnsavtalen gjeldende, men dette er en ordensforskrift uten rettsvirkning for adgangen til å iverksette avtalen.
- Høy terskel for å underkjenne arbeidsgivers beslutning: Høyesterett presiserer eksplisitt at terskelen for å underkjenne en beslutning om fratreden er høy. Saksbehandlingskravene må tilpasses arbeidsgivers skjønnsfrihet og de særlige hensynene som gjør seg gjeldende når selskapets øverste leder har fraskrevet seg stillingsvernet.
Forbrukerkjøp på nett - hvor kan en forbruker saksøke profesjonell selger?
Høyesteretts ankeutvalg avsa 25. februar 2026 en kjennelse som avklarer at en forbruker kan reise søksmål ved sitt eget hjemsted, selv om kjøpekontrakten ble signert på selgers forretningssted. Avgjørende var at kjøpsavtalen reelt sett var inngått over nett allerede før forbrukeren møtte opp hos selger.
Bakgrunnen for saken var kjøp av en bobil av en forbruker fra en profesjonell selger. Bobilen var markedsført på internett, og partene ble enige om de vesentlige betingelsene over e-post. Kjøperen møtte deretter fysisk opp hos selger for å signere kjøpekontrakten og hente bobilen. Da forbrukeren senere ønsket å gå til søksmål mot selgeren, oppstod spørsmålet om hvor forbrukeren kunne anlegge søksmål mot selgeren.
Forbrukere kan som hovedregel velge å reise søksmål ved sitt eget hjemting, altså ved tingretten i området hvor de selv bor (tvisteloven § 4-5). Et unntak gjelder likevel dersom forbrukeren personlig har møtt opp og inngått avtalen hos selgeren. Da må de i stedet reise søksmål hos selgerens hjemting. Spørsmålet var om dette unntaket kom til anvendelse når kjøper hadde møtt opp og signert kjøpsavtalen hos selger.
Lagmannsretten konkluderte med at partene reelt sett hadde inngått en bindende kjøpsavtale allerede per
e-post, ettersom de hadde blitt enige om de vesentlige vilkårene. At kjøper senere signerte den formelle kjøpekontrakten hos selger, hadde da ikke betydning. Høyesteretts ankeutvalg fant ingen feil ved lagmannsrettens lovforståelse, og anken ble forkastet.
Kjennelsen omhandler en praktisk situasjon ved forbrukerkjøp over nett, og avklarer tydelig at det avgjørende for vernetingsreglene er når partene har inngått en bindende kjøpsavtale. Når slik avtale først er inngått, kan kjøperen møte for å signere kjøpsavtalen og hente varen, uten at det påvirker spørsmålet om verneting.
Hvilke bevis er relevante i rettssaker?
Høyesteretts ankeutvalg avsa 27. februar en kjennelse om bevistilgang i en sak mellom et vindkraftselskap og en reineier. Kjennelsen bekrefter at retten må legge saksøkers anførsler uprøvd til grunn når den vurderer om et bevis er relevant for saken.
Bakgrunnen for saken var et krav om erstatning for inngrep i reindriftsrettigheter i forbindelse med vindkraftutbygging. Reineieren hadde anført at det ville være usaklig forskjellsbehandling i strid med Grunnloven § 98 og ILO-konvensjon nr. 169 om urfolks rettigheter å tilkjenne reineierne lavere erstatning enn grunneierne hadde fått gjennom avtaler med vindkraftselskapet. Reineieren krevde derfor tilgang til disse avtalene som bevis i saken.
Lagmannsretten avslo kravet om bevistilgang under henvisning til tvisteloven § 21-7 første ledd, som krever at bevis må være relevant for saken for å kunne føres. Lagmannsretten begrunnet avslaget med at Grunnloven og ILO-konvensjonen ikke ga holdepunkt for at slike grunneieravtaler var relevante for reineieres erstatning, og at erstatningsutmålingen måtte ha sammenheng med bruken av eiendommen. Erstatningen til grunneiere som ikke driver med reindrift, kunne derfor ikke være relevant for reineiernes erstatning.
Høyesteretts ankeutvalg var uenig. Ankeutvalget pekte på at lagmannsretten med dette i realiteten hadde overprøvd reineierens rettslige anførsel om innholdet i Grunnloven og ILO-konvensjonen. Dette var i strid med et grunnleggende utgangspunkt: Når retten skal ta stilling til om et bevis er relevant for saken, skal den legge til grunn det innholdet parten mener at rettsregelen har. Rettens egen vurdering av hva som faktisk er innholdet i rettsregelen, må vente til den endelige avgjørelsen av saken. Lagmannsrettens kjennelse ble derfor opphevet.
Kjennelsen bekrefter et kjent prinsipp i sivilprosessen, og er ikke overraskende. Ankeutvalget gir likevel en grundig og klar beskrivelse av regelen.
Hva skal til for å stanse en konkurs? Skyldners motkrav kan stanse konkursåpning
Høyesteretts ankeutvalg avsa 22. februar 2026 en kjennelse som klargjør beviskravene ved konkursåpning der skyldneren hevder å ha motkrav. I denne saken medførte skyldnerens pretensjon om å ha motkrav mot kreditorene at begjæring om konkursåpning ikke ble tatt til følge.
Saken gjaldt to konkursbegjæringer fra Eivissa AS og A mot henholdsvis Aeonic AS og B. Kravene bygde på ubetalte sakskostnader og erstatningskrav etter tidligere rettsprosesser mellom partene. Skyldnerne anførte at de hadde motkrav. Tvist om enkelte av disse motkravene verserte fortsatt i rettssystemet. Både tingretten og lagmannsretten nektet å ta konkursbegjæringene til følge.
Ankeutvalget bekreftet at det kreves klar sannsynlighetsovervekt for at den som begjærer konkurs har et krav som kan begrunne konkursåpning. Begrunnelsen for det er at konsekvensene av en uriktig konkursåpning normalt er langt mer alvorlige enn konsekvensene av å nekte konkurs.
For motkrav er regelen at skyldnerens påståtte motkrav som utgangspunkt skal legges til grunn, med mindre det er klar sannsynlighetsovervekt for at de ikke kan føre frem i en slik grad at de overstiger kreditors krav. Skyldneren har på sin side bevisføringsbyrden for at et slikt motkrav eksisterer – en udokumentert påstand er ikke tilstrekkelig. Bevisføringsbyrden kan deretter veksle mellom partene avhengig av bevisene som fremlegges.
I praksis betyr dette at dersom det etter bevisførselen er en nærliggende mulighet for at skyldneren har et motkrav som er minst like stort som kreditors krav, vil kravet til klar sannsynlighetsovervekt for konkursåpning ikke være oppfylt.
Kjennelsen er en nyttig påminnelse for virksomheter som vurderer konkursbegjæring som inndrivelsesverktøy: Dersom skyldneren i noen grad kan dokumentere reelle motkrav av tilstrekkelig størrelse, kan det i praksis blokkere konkursåpningen. Tilsvarende bør skyldnere som mottar konkursbegjæringer være oppmerksomme på muligheten til å avverge konkurs ved å dokumentere motkrav.
Plan- og bygningsrett: Hva skal til for å få dispensasjon for utbygging i strandsonen i pressområder?
Høyesterett avsa 27. mars 2026 dom som bidrar til klargjøring av vilkårene for dispensasjon til utbygging i strandsonen i pressområder. Høyesterett kom til at statens vedtak om å avslå en søknad fra eierne av en strandeiendom om dispensasjon fra kommuneplanens arealdel og gjeldende reguleringsplan for å bygge en atkomstbrygge var gyldig.
Bakgrunnen for saken var at eierne av strandeiendommen hadde søkt om dispensasjon for å anlegge en brygge på 12,5 meter lengde og 1,2 meter bredde. Kommunen hadde innvilget dispensasjon, men statsforvalteren omgjorde vedtaket etter klage.
Lagmannsretten fant at statsforvalterens avslagsvedtak var ugyldig, og konkluderte under tvil med at vilkårene for dispensasjon i plan- og bygningsloven § 19-2 var oppfylt. Staten anket avgjørelsen til Høyesterett.
Høyesterett tok utgangspunkt i at dispensasjonsadgangen er strammet inn sammenlignet med tidligere lov, og at vilkårene for dispensasjon skal tolkes særlig strengt i strandsonen i pressområder med stort utbyggingspress. Retten fremhevet at det nasjonale målet om vern av strandsonen veier tungt, og at det skal svært mye til for å gi dispensasjon for byggetiltak i 100-metersbeltet.
Retten vurderte deretter om fordelene ved tiltaket var "klart større" enn ulempene. Selv om tiltaket var begrenset, ville det medføre ytterligere nedbygging av strandsonen. Viktigere var likevel konsekvensene for naturverdiene i området, herunder et bløtbunnsområde og en nasjonalt viktig ålegresseng. Fordelene ved tiltaket – forbedret sjøadkomst for eierne – kunne bare tillegges begrenset vekt siden det dreide seg om en privat utbyggerinteresse uten generell samfunnsmessig betydning.
Høyesterett konkluderte derfor enstemmig med at statsforvalterens avslagsvedtak var gyldig, og at staten ble frifunnet. Sakskostnader ble ikke tilkjent for noen instans, da saken hadde reist prinsipielle spørsmål om dispensasjonsbestemmelsen som ikke tidligere var behandlet av Høyesterett.
Internasjonal voldgift - publisering av Heroic Idun-dommen
Thommessen har tidligere redegjort for Heroic Idun-saken, der et skandinavisk voldgiftstribunal avsa dom 5. august 2025. Det forelå ingen krigsfare, og rederiets krav om totaltapserstatning og redningsomkostninger under skipets krigsforsikring førte ikke frem.
- Thommessens gjennomgang av dommen kan leses her.
Nordic Offshore & Maritime Arbitration Association – NOMA – har nylig publisert dommen på LinkedIn, som kan leses her. NOMA opplyser at prosessuelle avgjørelser – Procedural Orders – også vil bli publisert snart.
