Det rettslige rammeverket for vannkraft i Norge

Utbygging av vannkraftverk krever som den store hovedregel konsesjon etter vassdragslovgivningen.

Større vannkraftutbygginger krever konsesjon etter vassdragsreguleringsloven og/eller vannressursloven. I disse sakene er det Kongen i statsråd som er konsesjonsmyndighet og fatter endelig vedtak om konsesjon. Saksforberedelsene forestås av Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE). Det er ikke klageadgang når det gis konsesjon i større utbyggingssaker i og med at konsesjonsmyndigheten ligger hos Kongen i statsråd.

Mindre kraftutbygginger (under 10 MW) behandles av NVE etter vannressursloven. Avgjørelsene til NVE kan påklages til Energidepartementet (ED), som fatter endelig avgjørelse.

Saksgangen skiller seg noe for større og mindre utbyggingssaker etter vassdragslovgivningen. Mindre kraftverk som behandles etter vannressursloven er underlagt noe enklere saksbehandlingsregler enn større prosjekter, hvilket bidrar til raskere behandling av disse prosjektene. NVE har utarbeidet flere veiledere for de ulike søknadsprosessene.

I tillegg til konsesjon etter vassdragslovgivningen og anleggskonsesjon etter energiloven for de elektriske anleggene, kan eieren av et vannkraftverk etter omstendighetene også ha behov for å innhente andre vedtak og tillatelser etter annet lovverk og avklare forholdet til kommunale planer.

I tillegg til kravet om 2/3 offentlig eierskap til stor vannkraft, kreves det også konsesjon etter vannfallrettighetsloven (tidligere industrikonsesjonsloven) for å erverve fallrettigheter som er over konsesjonsgrensene i loven.

Transaksjoner og omorganiseringer kan utløse konsesjonsplikt eller medføre behov for myndighetenes samtykke for overføring av konsesjoner eller for overføring av aksjer og andeler i selskaper som innehar konsesjonspliktige rettigheter.

Konsesjonsvilkår og revisjonsprosessen

Det fastsettes vilkår i vassdragskonsesjonene for å avbøte og forhindre skader på blant annet miljø, natur eller samfunn. Disse vilkårene er både standardiserte og mer spesifiserte, og kan knytte seg til ulike faser av prosjektet (blant annet utbyggingsfasen- og driftsfasen). Særskilt for vassdragskonsesjoner er vilkår knyttet vannslipping og minstevannføring. For større utbygginger fastsettes et manøvreringsreglement.

For stor vannkraft fastsettes det videre vilkår om konsesjonskraft og konsesjonsavgift. Disse vilkårene går ut på at eieren av vannkraftverket blir forpliktet til å levere en andel av kraften som produseres til kommune(ne) (konsesjonskraft) som blir berørt av utbyggingen og til å betale en fastsatt avgift (konsesjonsavgift) til staten og kommunene som blir berørt av vannkraftverket.

Både vassdragslovgivningen og konsesjonene åpner for at konsesjonsvilkårene etter en gitt tidsperiode kan revideres, og i vassdragsreguleringsloven er det nå inntatt en egen bestemmelse om at alle konsesjoner kan revideres fra 19. juni 2022. Formålet med revisjon av konsesjonsvilkårene er blant annet å bedre miljøforholdene i de berørte vassdragene. Revisjonsadgangen gir imidlertid myndighetene kun adgang til å revidere konsesjonsvilkårene, og ikke selve konsesjonen.

Ved krav om revisjon av vilkår vil kravstiller ofte hevde at det er grunnlag for å innføre nye, endrede og/eller tyngende vilkår, blant annet (nye) krav til minstevannføring og endring av manøvreringsreglementet. Slike vilkår kan få konsekvenser for produksjonsvolumet, i tillegg til at det kan være kostnader knyttet til innarbeidelsen og eventuell oppfølging av vilkårene. Slike krav må normalt avveies mot andre hensyn, slik som hensynet til ivaretakelse av fornybar produksjonskapasitet, flomsikring og forsyningssikkerhet. Det vil dermed ikke uten videre være grunnlag for å innføre slike tyngende vilkår. Privatrettslige forhold omfattes ikke av en revisjon, og normalt omfattes heller ikke økonomiske vilkår som ikke kan knyttes direkte til miljøvilkårene.

Opprustnings- og utvidelsesprosjekter

I hovedsak skjedde utbyggingen av den store norske vannkraftproduksjonen fra 1950- til og med 1980-tallet, noe som gjør at det i nyere tid har aktualisert seg et behov og mulighetsrom for både oppgraderinger og reinvesteringer. Med opprustningstiltak menes prosjekter og tiltak som ikke krever utnyttelse av mer vann eller nytt fall. Dette i motsetning til utvidelsesprosjekter, som innebærer at kraftverket bygges om slik at ytterligere vann blir utnyttet eller at fallhøyden øker. Fordelen med opprustnings- og utvidelsesprosjekter er at det kan gi økt vannkraftproduksjon med begrenset påvirkning av miljøet rundt. I følge NVEs beregninger er det antydet at for kartlagte prosjekter er det samlede potensialet for opprustnings- og utvidelsesprosjekter omtrent 6-8 TWh. På bakgrunn av dette blir slike prosjekter ofte trukket frem som et alternativ til ytterligere kraftutbygging.

Ta gjerne kontakt med oss for mer informasjon om det rettslige rammeverket for vannkraft i Norge.