ThommessenFlow Finn folk
Fagstoff

Delvis ikrafttredelse av lov om register over reelle rettighetshavere 1. november 2021

Kontorarbeid

Fra 1. november 2021 vil de fleste foretak som driver virksomhet i Norge måtte innhente informasjon om hvem som reelt sett eier eller kontrollerer foretaket. På sikt skal denne informasjonen også registreres i et offentlig register. Dette vil få stor praktisk betydning for mange foretak i Norge.

Bakgrunn

Som følge av et økende internasjonalt fokus på tilgang til opplysninger om faktiske eiere av selskaper og andre typer sammenslutninger, vedtok Stortinget allerede i 2015 at det skulle etableres et offentlig eierskapsregister for å sikre åpenhet om eierskap i norske selskaper og for å styrke innsatsen mot skattekriminalitet, korrupsjon og hvitvasking. Lov om register over reelle rettighetshavere ble vedtatt 1. mars 2019, og deler av loven og en tilhørende forskrift, som gir utfyllende regler om innhenting av opplysninger, vil tre i kraft 1. november 2021.

Dette vil medføre en rekke praktiske implikasjoner for foretak som driver virksomhet i Norge. Både lovens og forskriftens kapittel 1 gjelder lovens virkeområde, mens kapittel 2 gir nærmere regler om fremgangsmåten for identifisering av reelle rettighetshavere. Begge disse kapitlene trer i kraft nå, mens den delen av regelverket som regulerer selve registreringsplikten ikke trer i kraft på nåværende tidspunkt. Loven gjennomfører EUs fjerde hvitvaskingsdirektiv som pålegger medlemsstatene å opprette et sentralt register over reelle rettighetshavere. Per dags dato jobbes det fremdeles med utviklingen av selve registeret, som skal ligge under Brønnøysundregistrene. Ifølge Finansdepartementet tar man sikte på å fullføre dette arbeidet i løpet av 2021.

Med støtte fra Økrimforeningen og Pressens offentlighetsutvalg har det blitt varslet politisk omkamp om omfanget av og innholdet i registreringsplikten. Dette er begrunnet i at forskriften som nå trer i kraft ikke er dekkende for Stortingets vedtak, og enkelte endringer er allerede varslet i Hurdalsplattformen (se nærmere om dette nedenfor). Hvilke endringer som faktisk blir gjort, om noen, gjenstår imidlertid å se.

Hvem er registreringspliktige?

Loven oppstiller registreringsplikt for de fleste foretak, herunder aksje- og allmennaksjeselskap, samvirkeforetak, verdipapirfond mv. I tillegg omfattes forvaltere av utenlandske truster og lignende juridiske arrangementer (for enkelthetens skyld kun omtalt som truster her). Avgrensningen bygger på det nevnte hvitvaskingsdirektivet, hvor det kreves at "corporate and other legal entities" underlegges krav om innhenting og registrering av opplysninger om reelle rettighetshavere, og at så mange typer juridiske personer som mulig skal underlegges regelverket for å sikre transparens.

En trust er ikke det samme som en norsk stiftelse, selv om disse har klare likhetstrekk, og kan for eksempel ikke stiftes etter norsk rett. Utenlandske truster kan likevel forvaltes fra Norge. En trusts formuesmasse kan også investeres i Norge, eller være en eiendom i Norge. Forvaltere av utenlandske truster vil normalt ikke være registrert i det norske foretaksregisteret, og har tradisjonelt ikke blitt ansett å drive virksomhet i Norge. Nå blir forvaltere av truster omfattet av loven om reelle rettighetshavere, uavhengig av om forvalteren eller trusten er registrert i det norske foretaksregisteret, dersom den driver virksomhet i Norge. Forvalteren anses uansett for å drive virksomhet i Norge når den:

  1. i trustens navn underlegges kundetiltak av rapporteringspliktige (jf. hvitvaskingsloven § 4, jf. § 10), for eksempel når en norsk bank etterspør KYC-informasjon om forvalteren eller trusten, eller
  2. eier eller erverver fast eiendom i Norge.

Punkt 2 innebærer en utvidelse av virksomhetsbegrepet, ettersom det å eie norsk eiendom tidligere ikke nødvendigvis var tilstrekkelig til å konkludere med at eieren driver virksomhet i Norge.

Loven gjør unntak for eksempelvis konkursbo, verdipapirfond opprettet i henhold til verdipapirfondloven, stats- og kommuneforetak, helseforetak, samt stiftelser og foreninger som ikke driver næringsvirksomhet. Denne typen foretak er altså ikke registreringspliktige. Forskriften hjemler også et unntak for børsnoterte selskaper. Disse selskapene skal i stedet registrere opplysninger om navn, hjemland og internettadresse til handelsplassen. Dette har gode grunner for seg all den tid eierskap i børsnoterte selskaper stadig endres, og det vil være svært krevende for foretakene å til enhver tid oppfylle pliktene til å identifisere og registrere reelle rettighetshavere. Unntaket gjelder bare for selskaper som er notert på en regulert markedsplass, dvs. at selskaper som er notert på Euronext Growth, som er en såkalt multilateral handelsfasilitet, ikke omfattes av unntaket. I Hurdalsplattformen har imidlertid den nye regjeringen nedfelt at den vil innføre et eierskapsregister som også omfatter børsnoterte selskap. Det er uklart hvordan dette forholder seg til den gjeldende unntaksbestemmelsen i forskriften, og hvordan dette eventuelt vil fungere i praksis.

Det er også grunn til å nevne at unntaket fra registreringsplikten ikke gjelder for datterselskaper av børsnoterte foretak, selv ikke om de er heleide. Her vil man imidlertid bli hjulpet av avgrensingene for hva som regnes som indirekte reelt eierskap, se nærmere nedenfor i punktet "Hva skal registreres?".

Hvem skal registreres?

Det er foretakets "reelle rettighetshavere" som skal identifiseres og som det skal registreres opplysninger om. En reell rettighetshaver defineres i loven som en fysisk person (eller flere fysiske personer) som i siste instans eier eller kontrollerer foretaket. Dette vil typisk være Kari Nordmann, som gjennom sitt heleide holdingselskap Nordmann Holding AS, eier 75 % av aksjene i selskapet Grønn Bølge AS. I dette eksempeltilfellet må Grønn Bølge AS sørge for at opplysninger om Kari, og hennes eierskap i selskapet, registreres i det offentlige registeret.

Det er likevel ikke bare disse klare tilfellene som fører til registreringsplikt. Ifølge forskriften vil plikten slå inn når fysiske personer direkte eller indirekte

  1. eier mer enn 25 % av eierandelene i foretaket,
  2. kan stemme for mer enn 25 % av stemmerettighetene, eller
  3. kan utpeke eller avsette mer enn halvparten av foretakets styremedlemmer (eller tilsvarende).

Dette reflekterer kravene i hvitvaskingsregelverket og krav til KYC for reelle rettighetshavere etter hvitvaskingsloven.

Det er imidlertid ikke bare det formelle eierskapet eller stemmerettigheten som er det eneste som vurderes når reelle rettighetshavere skal identifiseres, selv om dette er utgangspunktet for vurderingen. Merk at også personer som på annen måte utøver kontroll over foretaket, men som ikke nødvendigvis oppfyller noen av kravene i punkt 1 til 3 over, må registreres. Dette vil for eksempel kunne være tilfellet dersom Kari har inngått en avtale med sin bror, Ola Nordmann, om hvordan Nordmann Holding AS skal stemme på generalforsamlingen i Grønn Bølge AS. I så fall vil også Ola måtte registreres som reell rettighetshaver i Grønn Bølge AS.

Det er av stor praktisk betydning at forskriften – når det gjelder indirekte eierskap – avgrenser mot personer som kontrollerer mindre enn 50 prosent av stemmene (eller innflytelsen) i morselskapet. Dette innebærer at personer som har rett til å stemme for f. eks. 25, 40 eller 49 prosent av stemmene i et selskap verken må eller skal registreres som reell rettighetshaver i dette selskapets datterselskap. Avgrensningen er helt generell, og gjelder også i relasjon til datterselskaper av børsnoterte selskaper.

En annen ting foretakene må merke seg er at det ved beregningen av eierandeler mv. skal ses bort ifra rettigheter som det ikke er rett til å utøve, for eksempel selskapets egne aksjer, eller aksjer som av andre grunner ikke har stemmerett. Eierandeler på godt under 25 prosent (eller 50 prosent i morselskap) kan derfor etter omstendighetene medføre registreringsplikt.

Hvilke opplysninger skal registreres?

Foretaket skal innhente opplysninger om den reelle rettighetshaverens navn, fødselsnummer, D-nummer (norsk ID-nummer for utenlandske statsborgere) eller fødselsdato, samt bostedsland og statsborgerskap.

Videre må foretaket dokumentere:

  • grunnlaget for at de nevnte fysiske personene er reelle rettighetshavere, derunder om posisjonen innehas direkte, indirekte eller gjennom avtale med for eksempel andre eiere, og
  • hvor mange prosent eierandeler og stemmerettigheter reelle rettighetshavere har.

Dersom foretaket er av den oppfatning at det ikke finnes noen reelle rettighetshavere, eller det ikke er mulig å identifisere disse, skal vurderingen både begrunnes og dokumenteres.

Ved endringer i relevante forhold må foretaket identifisere nye reelle rettighetshavere og for øvrig oppdatere innhentede opplysninger om reelle rettighetshavere. Slike endringer skal registreres "uten opphold" og senest innen 14 dager. Fristen på 14 dager gjelder også for nystiftede foretak.

Hvor skal foretaket finne informasjonen?

For å identifisere fysiske personer må foretaket innhente opplysninger fra blant annet stiftelsesdokumenter, vedtekter, aksjeeierbøker eller lignende. Hvis det er relevant må foretaket også innhente opplysninger om eventuelle avtaler (eller enigheter) – både formelle og uformelle – som regulerer utøvelsen av eierrettigheter og/eller retten til å avgi stemme i foretaket, samt opplysninger fra eventuelle mellomliggende foretak eller sammenslutninger.

Poenget er at dokumentasjonen skal gjøre det mulig å både forstå og etterprøve hvorfor de relevante fysiske personene er identifisert av foretaket som reelle rettighetshavere.

Alle som med rimelighet kan antas å ha opplysninger av betydning for foretakets identifisering av reelle rettighetshavere, derunder personen det skal registreres opplysninger om, har plikt til å gi fra seg disse opplysningene. Opplysningsplikten begrenses imidlertid av den lovbestemte taushetsplikten, ettersom reglene om opplysningsplikt kun er vedtatt som forskrift, og bestemmelser i forskrift står tilbake for bestemmelser i lov. Dette innebærer at personer som er underlagt lovbestemt taushetsplikt, for eksempel advokater, ikke er underlagt opplysningsplikten selv om disse skulle sitte på informasjon av relevans i vurderingen av hvem som er reelle rettighetshavere.

Særlig om stiftelser og truster

Ettersom strukturen og virksomheten i en næringsdrivende stiftelse og en trust skiller seg vesentlig fra for eksempel et AS eller et ASA, er det egne regler for innhenting av informasjon i disse. Detaljerte regler fremgår av forskriftens § 2-2. Hovedpoenget er at stiftelser må registrere opplysninger om personer som yter innflytelse i stiftelsen, mens forvalter av trusten må registrere opplysninger om oppretter, forvalter, beskytter og begunstigede, samt eventuelle andre som direkte eller indirekte utøver kontroll over trusten.

Lagring av informasjon

Foretaket skal lagre opplysninger og vurderinger om reelle rettighetshavere i ti år etter at fysiske personer opphører å være dette.

Registreringsplikten opphører når foretaket (med unntak av forvalter av utenlandsk trust) opphører å eksistere. Styret (eller tilsvarende organ) skal i slike tilfeller sørge for at all dokumentasjon knyttet til identifikasjon av de reelle rettighetshaverne lagres i fem år. For forvaltere av utenlandske trust gjelder tilsvarende lagringsplikt når forvalterens registreringsplikt faller bort.

Andre plikter for foretaket

Etter forespørsel fra offentlig myndighet må foretaket utlevere alle innhentede opplysninger og vurderinger som er foretatt i forbindelse med identifisering av reelle rettighetshavere. Foretaket må også utlevere opplysninger til personer som er rapporteringspliktige iht. hvitvaskingsloven § 2 i forbindelse med deres kundetiltak og løpende oppfølging etter hvitvaskingsloven.

Foretaket er ansvarlig for å varsle reelle rettighetshavere om at opplysningene er registrert i Register over reelle rettighetshavere. Slik varsling kan gis i forbindelse med innhenting av slike opplysninger.

Straff og sanksjoner

Foretak som ikke følger reglene om registrering av reelle rettighetshavere når de trer i kraft kan i første omgang forvente å motta et pålegg fra registeret med frist for retting. Merk at slikt pålegg også kan rettes direkte mot personer som har rett til å representere foretaket utad, f. eks. styret eller daglig leder. Dersom pålegget ikke etterleves innen fristen kan det ilegges tvangsmulkt inntil forholdet er rettet. Størrelsen på tvangsmulkten er ikke fastsatt.

Foretak, eller personer som handler på vegne av et foretak, og som forsettlig unnlater å innhente, oppbevare eller registrere opplysninger iht. den nye loven, eller som med vilje registrerer feilaktige opplysninger, kan straffes med bøter eller fengsel inntil ett år. Det understrekes at denne bestemmelsen (lovens § 15) trer i kraft allerede 1. november 2021. Ikrafttredelse av bestemmelsene om sanksjoner (pålegg og tvangsmulkt) lar vente på seg, men det anses overveiende sannsynlig at resten av loven, inkludert disse bestemmelsene, vil tre i kraft så snart registeret er opprettet og funksjonelt.

Hva bør foretakene gjøre nå?

Når loven trer i kraft den 1. november 2021 vil registreringspliktige foretak være pålagt å innhente opplysninger om sine reelle rettighetshavere, men inntil videre er det ingen steder å registrere opplysningene. Arbeid med innhenting av disse opplysningene vil for noen foretak kunne være både omfattende og tidkrevende, og vi anbefaler derfor at arbeidet iverksettes så snart som mulig. Opplysningene vil sannsynligvis måtte registreres i det nye registeret omgående når dette er på plass.

Kontaktpersoner