Regelverksutviklingen for karbonfangst og -lagring (CCS)

Karbonfangst og -lagring forkortes ofte som CCS (Carbon Capture and Storage), og er en prosess som involverer teknologi for å fange CO₂ typisk fra utslippstung industri og andre aktiviteter med høyt karbonutslipp. Karbonfangst kan også gjøres direkte fra atmosfæren. Den CO₂ som fanges transporteres deretter til en lagringslokalitet, som i Norge vil være egnede undergrunnsreservoarer på kontinentalsokkelen. I noen sammenhenger brukes også forkortelsen CCUS, der U-en står for ordet utilization (bruk), og viser til prosjekter hvor CO₂ i tillegg brukes som innsatsfaktor i produkter eller tjenester.

Status for CCS i Norge

Det er en økende interesse fra virksomheter som ønsker å ta imot og lagre CO_{2 permanent}. Regjeringen har ytret et tydelig ønske om å tilby attraktive lagringsarealer til virksomheter som leverer løsninger for kommersiell lagring av CO₂. Det er frem til nå tildelt tre tillatelser etter CO₂-lagringsforskriften på norsk sokkel. Den første lagringstillatelsen ble gitt til Northern Lights-prosjektet i 2019. I april 2022 tildelte Olje- og energidepartementet (OED) to ytterligere letetillatelser. En ble gitt for et område lokalisert i Nordsjøen, og den andre i Barentshavet. Letetillatelsen i Nordsjøen ble tildelt Equinor, mens tillatelsen i Barentshavet ble tildelt en gruppe bestående av Equinor, Vår Energi og Horisont Energi. En fjerde tillatelse ble utlyst i april 2022, med søknadsfrist 1. juni 2022. CapeOmega, TotalEnergies og Wintershall Dea har søkt om tildeling av tillatelsen. Det forventes en tildeling i løpet av andre halvår 2022.

Gjeldende regelverk for CCS

EU-direktivet 2009/31/EF om geologisk lagring av CO₂ (lagringsdirektivet) setter de juridiske rammene for miljømessig sikker lagring av CO₂ innenfor EØS-området. Direktivet har som formål å sikre at det ikke er vesentlig risiko for lekkasje av CO₂ og at CO₂-lagringsvirksomhet ikke fører til skade på helse eller miljø. Det skal også hindre negative effekter for sikkerheten til transportnettverket eller CO₂-lageret. Sentralt i lagringsdirektivet er at det stilles krav til medlemslandene om etablering av en konsesjonsordning for leting etter, og utbygging av, egnede lagringslokaliteter. Videre stilles det krav til overvåking av lagret CO₂, finansiell sikkerhet og etablering av tredjepartstilgang til rør og infrastruktur for transport av CO₂ og til lagringslokalitetene.

Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2012 og gjort til norsk rett gjennom "Forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ og om transport av CO₂ på kontinentalsokkelen" (CO₂-lagringsforskriften) fra 2014. I tillegg ble det vedtatt nye bestemmelser i forurensningsforskriften og petroleumsforskriften. Sammen med CO₂-sikkerhetsforskriften, utgjør disse det sentrale regelverket for transport og lagring av CO₂ i Norge.

CO₂-lagringsforskriften bygger som nevnt på EUs lagringsdirektiv og regulerer i stor grad det samme som direktivet. I tillegg inneholder CO₂-lagringsforskriften bestemmelser om blant annet vilkår for ansvarsoverføring til staten, finansiell sikring for forpliktelser etter forskriften i driftsperioden og i en etterfølgende periode frem til ansvarsoverføringen – og videre regulering om finansielt bidrag til dekning av kostnader for staten i en periode etter ansvarsoverføringen. Vilkår om tredjepartstilgang til innretninger for transport og lagring av CO₂ er også implementert.

Regelverket for CCS i Norge er fremdeles under utvikling. I april 2022 ble det gjennomført en høring om forslag til endring av selskapsloven – nærmere bestemt om utvidelse av unntaksbestemmelsen, som angir ulike samarbeidsformer som er unntatt selskapslovens virkeområde. Kjernen i forslaget er å utvide bestemmelsen til også å omfatte samarbeid mellom deltakere i virksomhet under CO₂-lagringsforskriften. På den måten er samarbeid innen transport og lagring av karbon i ytterligere grad foreslått strukturert på tilsvarende måte som petroleumsvirksomheten.

Behov for reguleringer på internasjonalt nivå

For å få et effektivt globalt marked for CCS er det behov for reguleringer på internasjonalt nivå. Det er per i dag ikke tillatt å transportere CO₂ over landegrenser uten nærmere avtale mellom berørte land. Siden 2006 har avtalepartene i London-protokollen anerkjent retten til å lagre CO₂ under havbunnen når det er trygt å gjøre det. Artikkel 6 forbyr imidlertid eksport av avfall eller annet materiale for dumping i det marine miljøet. CO₂ er regnet for å falle inn under dette eksportforbudet. I 2009 ble det vedtatt en endring av bestemmelsen som å skulle åpne for eksport av CO₂ mellom land, på visse vilkår. En slik endring av London-protokollen krever imidlertid at minst to-tredeler av avtalepartene ratifiserer endringen, og dette ser ikke ut til å skje i nærmeste fremtid. Frem til 2019 hadde bare seks av 53 ratifisert endringen. Frem til endringen trer i kraft må det derfor inngås bilaterale avtaler mellom eksporterende land og Norge før CO₂ kan transporteres over landegrensene. Norske myndigheter arbeider aktivt både med flere bilaterale avtaler og for å øke antall ratifiseringer.

Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å høre mer om mulighetene for karbonfangst og -lagring i Norge.