ThommessenFlow Finn folk
Fagstoff

Regelverksutviklingen for karbonfangst- og lagring

Karbonfangst

Karbonfangst og -lagring er et av tiltakene som FNs klimapanel anbefaler for å begrense den globale oppvarmingen. Ifølge Det internasjonale energibyrået (IEA) må flere milliarder tonn CO2 lagres hvert år dersom en skal klare å redusere den globale oppvarmingen innenfor Paris-avtalens mål. Å lykkes med en satsning på karbonfangst og -lagring vil være helt avgjørende for å nå de politiske målene om utslippskutt i fremtiden.

Karbonfangst og -lagring forkortes ofte som CCS (Carbon Capture and Storage), og er en prosess som involverer teknologi for å fange CO2 typisk fra utslippstung industri og andre aktiviteter med høyt karbonutslipp. Karbonfangst kan også gjøres direkte fra atmosfæren. Den CO2 som fanges transporteres deretter til en lagringslokalitet, som i Norge vil være egnede undergrunnsreservoarer på kontinentalsokkelen. I noen sammenhenger brukes også forkortelsen CCUS, der U-en står for ordet utilization (bruk), og viser til prosjekter hvor CO2 i tillegg brukes som innsatsfaktor i produkter eller tjenester.

Status for CCS i Norge

Det er en økende interesse fra virksomheter som ønsker å ta imot og permanent lagre CO2. Regjeringen har ytret et tydelig ønske om å tilby attraktive lagringsarealer til virksomheter som leverer løsninger for kommersiell lagring av CO2. Det er frem til nå tildelt tre tillatelser etter CO2-largingsforskriften på norsk sokkel. Den første lagringstillatelsen ble gitt til Northern Lights-prosjektet i 2019. I april 2022 tildelte Olje- og energidepartementet (OED) to ytterligere letetillatelser. En ble gitt for et område lokalisert i Nordsjøen, og den andre i Barentshavet. Letetillatelsen i Nordsjøen ble tildelt Equinor, mens tillatelsen i Barentshavet ble tildelt en gruppe bestående av Equinor, Vår Energi og Horisont Energi. En fjerde tillatelse ble utlyst i april 2022, med søknadsfrist 1. juni 2022. CapeOmega, TotalEnergies og Wintershall Dea har søkt om tildeling av tillatelsen. Det forventes en tildeling i løpet av andre halvår 2022.

Gjeldende regelverk for CCS

EU-direktivet 2009/31/EF om geologisk lagring av CO2 (lagringsdirektivet) setter de juridiske rammene for miljømessig sikker lagring av CO2 innenfor EØS-området. Direktivet har som formål å sikre at det ikke er vesentlig risiko for lekkasje av CO2 og at CO2-lagringsvirksomhet ikke fører til skade på helse eller miljø, og det skal også hindre negative effekter for sikkerheten til transportnettverket eller CO2-lageret. Sentralt i lagringsdirektivet er at det stilles krav til medlemslandene om etablering av en konsesjonsordning for leting etter, og utbygging av, egnede lagringslokaliteter. Videre stilles det krav til overvåking av lagret CO2, finansiell sikkerhet og etablering av tredjepartstilgang til rør og infrastruktur for transport av CO2 og til lagringslokalitetene.

Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2012 og gjort til norsk rett gjennom forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO2 og om transport av CO2 på kontinentalsokkelen (CO2-lagringsforskriften) fra 2014. I tillegg ble det vedtatt nye bestemmelser i forurensningsforskriften og petroleumsforskriften. Sammen med CO2-sikkerhetsforskriften, utgjør disse det sentrale regelverket for transport og lagring av CO2 i Norge.

CO2-lagringsforskriften bygger som nevnt på EUs lagringsdirektiv og regulerer i stor grad det samme som direktivet. I tillegg inneholder CO2-lagringsforskriften bestemmelser om blant annet vilkår for ansvarsoverføring til staten, finansiell sikring for forpliktelser etter forskriften i driftsperioden og i en etterfølgende periode frem til ansvarsoverføringen – og videre regulering om finansielt bidrag til dekning av kostnader for staten i en periode etter ansvarsoverføringen. Vilkår om tredjepartstilgang til innretninger for transport og lagring av CO2 er også implementert.

Regelverket for CCS i Norge er fremdeles under utvikling. I april 2022 ble det gjennomført en høring om forslag til endring av selskapsloven; nærmere bestemt om utvidelse av unntaksbestemmelsen, som angir ulike samarbeidsformer som er unntatt selskapslovens virkeområde. Kjernen i forslaget er å utvide bestemmelsen til også å omfatte samarbeid mellom deltakere i virksomhet under CO2-lagringsforskriften. På den måten er samarbeid innen transport og lagring av karbon i ytterligere grad foreslått strukturert på tilsvarende måte som petroleumsvirksomheten.

Behov for reguleringer på internasjonalt nivå

For å få et effektivt globalt marked for CCS er det behov for reguleringer på internasjonalt nivå. Det er per i dag ikke tillatt å transportere CO2 over landegrenser uten nærmere avtale mellom berørte land. Siden 2006 har avtalepartene i London-protokollen anerkjent retten til å lagre CO2 under havbunnen når det er trygt å gjøre det. Artikkel 6 forbyr imidlertid eksport av avfall eller annet materiale for dumping i det marine miljøet. CO2 er regnet for å falle inn under dette eksportforbudet. I 2009 ble det vedtatt en endring av bestemmelsen som å skulle åpne for eksport av CO2 mellom land, på visse vilkår. En slik endring av London-protokollen krever imidlertid at minst to-tredeler av avtalepartene ratifiserer endringen, og dette ser ikke ut til å skje i nærmeste fremtid. Frem til 2019 hadde bare seks av 53 ratifisert endringen. Frem til endringen trer i kraft må det derfor inngås bilaterale avtaler mellom eksporterende land og Norge før CO2 kan transporteres over landegrensene. Norske myndigheter arbeider aktivt både med flere bilaterale avtaler og for å øke antall ratifiseringer.

Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å høre mer om mulighetene for karbonfangst og -lagring i Norge.

Kontaktpersoner