Regelverksutviklingen for karbonfangst og -lagring (CCS)

Denne artikkelen ble sist oppdatert 18. november 2025.

Karbonfangst og -lagring forkortes ofte som CCS (Carbon Capture and Storage), og er en prosess som involverer teknologi for å fange CO₂ typisk fra utslippstung industri og andre aktiviteter med høyt karbonutslipp. Karbonfangst kan også gjøres direkte fra atmosfæren. Den CO_2'en som fanges, transporteres deretter til en lagringslokalitet, som i Norge vil være egnede undergrunnsreservoarer på kontinentalsokkelen. I noen sammenhenger brukes også forkortelsen CCUS, der U-en står for ordet utilization (bruk), og viser til prosjekter hvor CO₂ i tillegg brukes som innsatsfaktor i produkter eller tjenester.

Status for CCS i Norge

Det er en økende interesse fra virksomheter som ønsker å ta imot og lagre CO2 permanent. Regjeringen har ytret et tydelig ønske om å tilby attraktive lagringsarealer til virksomheter som leverer løsninger for kommersiell lagring av CO2. Det er frem til nå tildelt én utnyttelsestillatelse og en rekke letetillatelser etter CO2-lagringsforskriften på norsk sokkel. Den første lagringstillatelsen ble gitt til Northern Lights i 2019 i forbindelse med Langskip-prosjektet. I juni 2025 ble Langskip satt i drift, og er med dette Norges største klimasatsing noensinne.

Det har de siste årene blitt gitt en rekke letetillatelser til ulike aktører. Senest i juni 2025 fikk Equinor Low Carbon Solution tilbud om letetillatelse til lagring av CO2 i et område i Nordsjøen. I 2024 ble seks letetillatelser tildelt, to til Equinor, én til en gruppe bestående av Vår Energi, OMV og Lime Petroleum, én til en gruppe bestående av Aker BP og PGNiG, én til en gruppe bestående av Harbour Energy Norge og Equinor Low Carbon Solution, og én til en gruppe bestående av Equinor Low Carbon Solution og Aker BP.

Tildeling av letetillatelser gjøres normalt med et arbeidsprogram som inneholder ulike faser med vilkår om avgjørelsestidspunkt for videreføring eller tilbakelevering av området til staten. Arbeidsprogrammet vil normalt avsluttes med et krav om at selskapet enten tar en investeringsbeslutning om å realisere CO₂-lager og deretter leverer inn plan for utbygging og drift, eller at selskapet leverer området tilbake. Ved tilbakelevering vil andre aktører med lagringsbehov kunne søke om å få tildelt området.

Norsk sokkel har vist seg å være attraktiv for CCS-aktører. Det er derfor grunn til å tro at antall tildelte lete- og utnyttelsestillatelser vil stige med årene.

Gjeldende regelverk for CCS

EU-direktivet 2009/31/EF om geologisk lagring av CO₂ (lagringsdirektivet) setter de juridiske rammene for miljømessig sikker lagring av CO₂ innenfor EØS-området. Direktivet har som formål å sikre at det ikke er vesentlig risiko for lekkasje av CO₂ og at CO₂-lagringsvirksomhet ikke fører til skade på helse eller miljø. Det skal også hindre negative effekter for sikkerheten til transportnettverket eller CO₂-lageret. Sentralt i lagringsdirektivet er at det stilles krav til medlemslandene om etablering av en konsesjonsordning for leting etter, og utbygging av, egnede lagringslokaliteter. Videre stilles det krav til overvåking av lagret CO₂, finansiell sikkerhet og etablering av tredjepartstilgang til rør og infrastruktur for transport av CO₂ og til lagringslokalitetene. Direktivet inneholder også bestemmelser om stenging av innretningene, blant annet om ansvarsoverføring til staten.

Direktivet ble innlemmet i EØS-avtalen i 2012 og gjort til norsk rett gjennom "Forskrift om utnyttelse av undersjøiske reservoarer på kontinentalsokkelen til lagring av CO₂ og om transport av CO₂ på kontinentalsokkelen" (CO₂-lagringsforskriften) fra 2014. I tillegg ble det vedtatt nye bestemmelser i forurensningsforskriften og petroleumsforskriften. Sammen med CO₂-sikkerhetsforskriften, utgjør disse det sentrale regelverket for transport og lagring av CO₂ i Norge.

CO₂-lagringsforskriften bygger som nevnt på EUs lagringsdirektiv og regulerer i stor grad det samme som direktivet. I tillegg inneholder CO₂-lagringsforskriften bestemmelser om blant annet vilkår for ansvarsoverføring til staten, finansiell sikring for forpliktelser etter forskriften i driftsperioden og i en etterfølgende periode frem til ansvarsoverføringen – og videre regulering om finansielt bidrag til dekning av kostnader for staten i en periode etter ansvarsoverføringen. Vilkår om tredjepartstilgang til innretninger for transport og lagring av CO₂ er også implementert.

Regelverket for CCS i Norge er fremdeles under utvikling. I april 2022 ble det gjennomført en høring om forslag til endring av selskapsloven – nærmere bestemt om utvidelse av unntaksbestemmelsen, som angir ulike samarbeidsformer som er unntatt selskapslovens virkeområde. Kjernen i forslaget er å utvide bestemmelsen til også å omfatte samarbeid mellom deltakere i virksomhet under CO₂-lagringsforskriften. På den måten er samarbeid innen transport og lagring av karbon i ytterligere grad foreslått strukturert på tilsvarende måte som petroleumsvirksomheten. Forslaget om endringer i selskapsloven ble imidlertid skrotet, og det arbeides med nytt høringsnotat som kun foreslår å gjøre endringer i lagringsforskriften. Dette høringsnotatet er fremdeles ikke publisert.

Behov for reguleringer på internasjonalt nivå

For å få et effektivt globalt marked for CCS er det behov for reguleringer på internasjonalt nivå. Det er per i dag ikke tillatt å transportere CO₂ over landegrenser uten nærmere avtale mellom berørte land. Siden 2006 har avtalepartene i London-protokollen anerkjent retten til å lagre CO₂ under havbunnen når det er trygt å gjøre det. Artikkel 6 forbyr imidlertid eksport av avfall eller annet materiale for dumping i det marine miljøet. CO₂ er regnet for å falle inn under dette eksportforbudet. I 2009 ble det vedtatt en endring av bestemmelsen som å skulle åpne for eksport av CO₂ mellom land, på visse vilkår. En slik endring av London-protokollen krever imidlertid at minst to-tredeler av avtalepartene ratifiserer endringen, og dette ser ikke ut til å skje i nærmeste fremtid. Frem til 2019 hadde bare seks av 53 ratifisert endringen. Frem til endringen trer i kraft må det derfor inngås bilaterale avtaler mellom eksporterende land og Norge før CO₂ kan transporteres over landegrensene.

Regjeringen har inngått en rekke bilaterale avtaler om grensekryssende transport av CO₂. I april 2024 signerte Norge MoU (Memorandum of Understanding) med Sverige, Danmark, Belgia og Nederland om grenseoverskridende transport av CO2 for lagring. I juni samme år inngikk Norge og Belgia en intensjonsavtale om bygging av rørledning for CO₂-transport til Norge, som legger rammene for forhandlinger om en fremtidig bilateral avtale som vil regulere bygging, legging og drift av rørledningen. I juni 2025 inngikk Norge avtaler med både Sveits og Frankrike om grensekryssende transport og lagring av CO₂. Avtalen med Frankrike åpner for transport av CO₂ fra de franske industribyene Le Havre, Dunkirk og Saint-Nazaire til lagring i Nordsjøen. Avtalen med Sveits omfatter i tillegg CO₂-fjerning for permanent lagring.

Fokusområde i EU

Den 6. februar 2024 publiserte EU-kommisjonen en såkalt kommunikasjon om en europeisk tilnærming til industriell karbonhåndtering (Industrial Carbon Management Strategy). Kommunikasjonen inneholder klare målsettinger om å oppskalere industriell karbonhåndtering som et viktig bidrag for å oppnå klimanøytralitet innen 2050.

Viktig regelverk som vil bidra til å nå denne målsetningen er allerede vedtatt. Net-Zero Industry Act, som trådte i kraft i juni 2024, skal legge til rette for økt produksjon av nullutslippsteknologi i EU. Net-Zero Industry Act fastsetter et mål om at EU utvikler minst 50 millioner tonn CO2-lagringskapasitet per år innen 2030. Injeksjonskapasiteten knytter seg til CO2-lagre som befinner seg på EUs territorium, i økonomisk sone eller på kontinentalsokkelen. Olje- og gasselskaper med utvinningstillatelse som definert i konsesjonsdirektivet (94/22/EF) pålegges å bidra til å utvikle ny injeksjonskapasitet for CO₂. Plikten til å bidra til oppnåelse av CO₂-injeksjonskapasitet kan oppfylles enten ved (i) investering i eller utvikling av CO₂-lagringsprosjekter, alene eller i samarbeid med andre virksomheter, (ii) inngåelse av avtale med andre virksomheter med plikt til å bidra med CO₂-injeksjonskapasitet, eller (iii) inngåelse av avtaler med tredjeparter som utvikler CO₂-lagre eller investorer. Medlemslandene skal også etterstrebe å bidra til utvikling av nødvendig infrastruktur for CO₂- transport, også på tvers av landegrensene.

I tillegg vedtok EU den 27. november 2024 nytt regelverk om permanent CO2-fjerning, karbonlandbruk og karbonlagring i produkter (CRCF-forordningen). Formålet til forordningen er å oppskalere bærekraftige karbonfjerningsaktiviteter i EU, motvirke grønnvasking, samt oppskalere et troverdig marked for karbonfjerning i EU. Det er frivillig for aktører å sertifisere karbonfjerningsaktivitetene sine under forordningen. Aktører som får sine aktiviteter sertifisert, vil få utstedt kreditter som representerer klimagevinsten som aktiviteten har bidratt med. Kredittene kan selges av aktørene i det frivillige karbonmarkedet.

Regjeringen arbeider nå med å vurdere om disse forordningene er EØS-relevante, og om de bør innlemmes i norsk rett.

Ta gjerne kontakt med oss dersom du ønsker å høre mer om mulighetene for karbonfangst og -lagring i Norge.