25. oktober 2022 avsa Borgarting lagmannsrett dom i sluttoppgjørstvist mellom Indre Østfold kommune (byggherre) og Boger Bygg AS (totalentreprenør). Kontrakten var basert på NS 8407.
Dommen kan leses her, men er ikke rettskraftig. Hovedproblemstillingen i saken var om totalentreprenøren hadde krav på fristforlengelse og ekstra betaling for forseringskostnader som følge av koronapandemien.
Det prinsipielt interessante ved dommen er at den behandler forholdet mellom NS 8407 pkt. 33.3 (force majeure-bestemmelsen) og pkt. 15.2 (forandringer i lover, forskrifter mv.). Dette er en problemstilling som var mye diskutert i ulike kontraktsforhold under koronapandemien, og enkelte av lagmannsrettens uttalelser kan ha noe relevans også for kontrakter som ikke er regulert av NS 8407.
Innledningsvis slår lagmannsretten fast det åpenbare, nemlig at koronapandemien var en typisk force majeure-begivenhet da den fikk konsekvenser i Norge i mars 2020. Retten minner også om at det ligger i sakens natur at en force majeure-begivenhet nærmest alltid vil avstedkomme økte kostnader både for totalentreprenøren og byggherren, og at selv om størrelsen på kostnadsøkningen for hver part ofte vil variere, kan gode grunner tilsi at de – i hvert fall som et utgangspunkt – bærer eget tap. Retten moderer dette utgangspunktet noe ved å minne om at partene som en siste mulighet vil kunne påberope de alminnelige reglene om avtalerevisjon/bristende forutsetninger.
Videre legger lagmannsretten til grunn at en naturlig tolkning av ordlyden i pkt. 33.3 tilsier at totalentreprenøren får rett til fristforlengelse, men ikke dekning av økte utgifter som følge av force majeure-begivenheten. Videre fastslår retten at pkt. 33.3 uttømmende regulerer spørsmålet om når totalentreprenøren kan kreve fristforlengelse som følge av en force majeure-begivenhet, uavhengig av om begivenheten avstedkommer myndighetstiltak eller ikke.
Når det gjelder retten til vederlagsjustering, mener lagmannsretten at det ikke er like opplagt at en totalentreprenør aldri vil kunne kreve vederlagsjustering der det offentlige i en force majeure-situasjon vedtar nye reguleringer og pålegg som nødvendiggjør endringer i kontraktsgjenstanden (NS 8407 pkt. 14.4) eller arbeidsprosessen (NS 8407 pkt. 15.2).
Hva gjelder endringer i "arbeidsprosessen", som var temaet i denne saken, uttaler lagmannsretten at dette ikke kan omfatte endringer/forhold som medfører tidsmessige forsinkelser forårsaket av en force majeure begivenhet. Lagmannsretten sier videre at "[d]ersom mangel på arbeidskraft som ellers ville være på byggeplassen skyldes f. eks. krig, streik, lockout kan det ikke være avgjørende om det offentlige har kommet med myndighetstiltak eller ikke. Det samme må gjelde ved pandemier." Merkostnader som følge av forlenget byggetid på grunn av myndighetspålegg (gjennom lov, forskrift, vedtak) som karantene, stenging av skole/barnehage og annet mente lagmannsretten derfor at totalentreprenøren ikke kunne kreve vederlagsjustering.
Lagmannsretten vurderte også om merkostnader som følge av at det offentlige i en pandemisituasjon vedtar nye reguleringer og pålegg som endrer opprinnelige avtalte ytelser kan tenkes fanget opp av NS 8407 pkt. 15.2 og dermed bli en byggherrerisiko. Som eksempel nevner lagmannsretten ufravikelige krav til løpende desinfisering av byggeplasser. I denne saken kom ikke spørsmålet på spissen da kravet til desinfisering ikke var gitt som et myndighetspålegg, men kun som en myndighetsanbefaling. I denne saken, hvor merkostnadene til slik desinfisering beløpsmessig var svært begrensede, mener vi at totalentreprenøren uansett etter pkt. 33.3 tredje ledd var forpliktet til å gjennomføre slik desinfisering.
Lagmannsretten slår også fast at de begrensede utgiftene til sykepenger/karantene som totalentreprenøren hadde hatt heller ikke var en merkostnad som er en byggherrerisiko, da man ikke fant støtte for dette i NS 8407 pkt. 15.2, (retts)praksis eller juridisk teori.
Som nevnt innledningsvis har dommen primært interesse fordi den har uttalelser om forholdet mellom NS 8407 pkt. 33.3 og pkt. 15.2. Dommen retter opp i tingrettens avgjørelse på dette punkt, hvilket er bra i og med at tingrettsdommen har vært påberopt som rettskilde i diskusjoner om forholdet mellom de to bestemmelsene. Utover å slå fast at pkt. 33.3 uttømmende regulerer spørsmålet om når totalentreprenøren kan kreve fristforlengelse ved en force majeure-begivenhet – uavhengig av om begivenheten avstedkommer myndighetstiltak eller ikke – samt at totalentreprenøren ikke har krav på vederlagsjustering for merkostnader som følge av forlenget byggetid grunnet myndighetspålegg gitt under en pandemi, har dommen begrenset relevans. Dette skyldes særlig at merutgiftene totalentreprenøren hadde hatt som følge av koronapandemien var av beskjedent omfang, og enkelte problemstillinger som denne type saker kan reise kom derfor ikke på spissen.
