Like før jul sendte Justis- og beredskapsdepartementet forslag om en helt ny lov om leie av løsøre på høring. Loven kan få betydning for virksomheter som tilbyr alt fra privatleasing av bil til leie av briller, samt ulike abonnementsløsninger som for eksempel leie av bil og elsparkesykler. Ulike innbytteordninger – som markedsføres for eksempel som swap, svitsj, flex, splitt og lignende – kan også omfattes, avhengig av hvordan ordningen er satt opp. Loven gjelder kun avtaler mellom næringsdrivende og forbrukere, og vil inngå i rekken av forbrukervernlovgivning som er vedtatt de siste årene.
Forslaget inneholder regler som avviker fra dagens markedspraksis og kan få store konsekvenser for leie- og leasingavtaler. I dette nyhetsbrevet gir vi en oversikt over noen viktige punkter i forslaget. Fristen for høringsinnspill er 30. mars 2026.
Dagens regelverk
Det finnes i dag ingen samlet lovregulering av avtaler om leie eller leasing av ting. Finansavtaleloven fra 2020 har riktignok enkelte regler om leiefinansiering, men disse reglene gjelder for avtaler hvor det er plikt for leier til å bli eier (i så fall behandles avtalen som en kredittavtale) og for avtaler uten plikt til å bli eier men der avtalen likevel fyller samme økonomiske funksjon som et kredittkjøp (i så fall gjelder enkelte regler om oppsigelsestid og oppsigelsesgebyr).
Dagens regler i finansavtaleloven har blitt ansett dels utilfredsstillende – både av næringsdrivende og forbrukermyndighetene. Det eksisterer i dag heller ingen lovregler som regulerer alminnelig utleie av ting.
Det nye lovforslaget legger opp til å erstatte og utfylle dagens regler.
Overordnet om forslag til ny leielov
Forslaget til ny leielov inneholder en alminnelig del som omfatter de fleste av lovens kapitler. I tillegg inneholder loven et kapittel med særskilte regler for leiefinansiering. I lovens alminnelige del oppstilles generelle regler for alle avtaler om leie av ting. Denne delen av loven er bygget opp etter mønster fra forbrukerkjøpsloven.
I kapittel 12 foreslås særskilte regler for avtaler om leiefinansiering. Disse skal gjelde i tillegg til lovens alminnelige regler, men med de tilpasninger som følger av reglene i kapittel 12. Særreglene gjelder for avtaler hvor en tredjepart (utleier) kjøper den aktuelle tingen for forbrukeren, det gjelder en bindingstid på 12 måneder og forbrukeren totalt betaler en "ikke uvesentlig del av anskaffelseskostnaden". Det er oppstilt flere kumulative vilkår som må være oppfylt for at dette kapittelet skal få anvendelse. Det er også foreslått at de kun skal gjelde der finansforetak er utleier. Kjerneområdet for reglene i kapittel 12 er altså finansiell leasingvirksomhet og restverdileasing som utøves av finansforetak.
Forslaget medfører at det blir ulike kategorier av leieavtaler:
- Alminnelig utleie, enten uten bindingstid eller med bindingstid inntil 12 måneder, herunder operasjonell leasing. Disse avtalene omfattes av den foreslåtte leielovens alminnelig del.
- Avtaler om leiefinansiering (finansiell leasing og restverdileasing), dvs. avtaler som omfattes av nytt kapittel 12. Dette er avtaler med bindingstid på 12 måneder og der forbrukeren betaler en ikke uvesentlig del av anskaffelseskostnaden. Det kalles leiefinansiering i lovforslaget. Disse avtalene kan kun tilbys av finansforetak. Det omfatter f.eks. billeasing.
- Avtaler hvor det er plikt for leier til å bli eier – dette behandles som alminnelig kredittkjøp. Reglene i finansavtaleloven gjelder.
Det kan dermed bli vanskeligere å tilby leieavtaler med bindingstid over ett år. I tillegg får ikke andre enn finansforetak nyte godt av de særskilte reglene om leiefinansiering.
Alminnelige regler om utleie
De alminnelige reglene om utleie er bygget opp etter mønster fra forbrukerkjøpsloven og regulerer partenes rettigheter og plikter i avtaleperioden. Det gjelder blant annet krav til tingens tilstand, mangel/forsinkelser, retting og omlevering samt erstatningsregler. I tillegg er det foreslått regler som det kan være lurt å være oppmerksom på:
- Plikt til å holde tingen i stand: I utgangspunktet er det utleier som plikter å holde tingen i stand og utføre nødvendig vedlikehold på tingen i avtaleperioden. Utleier har også risiko for tilfeldige skader. Det kan imidlertid avtales at forbrukeren er ansvarlig for vedlikehold hvis det særskilt angis hva vedlikeholdsansvaret omfatter. Vedlikeholdsansvaret kan kun omfatte utbedring av tilfeldige skader hvis leietiden er over ett år.
- Endringer i avtalevilkårene: Endringer i avtalevilkårene kan bare skje ved enighet mellom partene, med mindre det er avtalt at forbrukeren kan samtykke til endringer av avtalen ved å forholde seg passiv. Endringsforslaget kan i så fall tidligst fremsettes av utleieren etter at avtalen har vart i ti måneder. En endring som er ugunstig for forbrukeren kan tre i kraft to måneder etter at varsel om endringen er sendt. Dermed vil det kunne skje endringer til forbrukerens ugunst først etter 12 måneder.
- Angrerett og avbestilling: Det kan være angrerett på en avtale om leie. Det beror på angrerettloven. Forbrukeren kan avbestille tingen før levering, men utleieren kan i så fall kreve erstatning for tap som følge av avbestillingen. Det kan avtales avbestillingsgebyr, noe vi antar mange utleiere vil gjøre i praksis.
- Oppsigelse: Selv om det er avtalt en bestemt leieperiode, kan forbrukeren si opp kontrakten. Oppsigelsesfristen kan ikke overstige én måned. Hvis det ikke er avtalt en bestemt leieperiode, kan begge parter si opp avtalen med varsel "innen rimelig tid". Ifølge høringsnotatet vil "rimelig tid" aldri være lengre enn én måned.
- Bindingstid kan kun avtales dersom forbrukeren gis en økonomisk fordel som står i forhold til bindingstidens lengde. Det er ikke alltid åpenbart hva som er en økonomisk fordel. Et typisk eksempel på en slik fordel er en rimeligere leiepris for kunder med bindingstid enn uten bindingstid.
Det er ikke tillatt med bindingstid som er lenger enn 12 måneder av gangen. Selv om det er bindingstid, kan forbrukeren si opp avtalen med varsel "innen rimelig tid" som er maksimalt én måned. Siden forbrukeren uansett kan si opp, kan man spørre seg om det gir mening å omtale det som bindingstid. Men oppsigelse i bindingstiden gir utleier større muligheter for erstatning.
- Erstatning ved oppsigelse i bindingstiden: Hvis forbrukeren sier opp i bindingstiden, må forbrukere tilbakebetale den økonomiske fordelen som er mottatt som vilkår for bindingstiden og utleier kan kreve erstatning for ytterligere tap som følge av oppsigelse i bindingstiden.
- Standardkompensasjon: En nyvinning i loven er at partene i noen leieforhold kan avtale en rett for forbrukeren til å kreve en standardkompensasjon dersom utleieren ikke overholder sine plikter. Årsaken er at det er noen avtaleforhold der de alminnelige misligholdsbeføyelsene ikke passer så godt. Et eksempel er avtaler om leie av elsparkesykler, der det vil være veldig upraktisk om utleier skal ha rett til å tilby retting eller omlevering ved mangel ved en elsparkesykkel.
- Forskuddsbetaling: Utleier kan ikke kreve forskuddsbetaling for lenger enn én måned. Det skal imidlertid være mulig å kreve sikkerhetsstillelse/kontantdepot.
Særlige regler for leiefinansiering
For avtaler om leiefinansiering er det i tillegg til de alminnelige reglene, foreslått flere særreguleringer. Det gjelder blant annet:
- Startinnskudd: For leiefinansiering er det foreslått mulighet for et startinnskudd, som maks utgjør folketrygdens grunnbeløp (G), dvs. p.t. ca. 130 000 kroner.
- Bindingstid: Det er ingen særregler om bindingstid, utover at man må ha 12 måneders binding for å kvalifisere kontrakten som "leiefinansiering". Grensen på maksimalt 12 måneders bindingstid synes å gjelde også for leiefinansiering, slik at det i praksis må være nøyaktig ett års binding for alle slike kontrakter. Det er mulig med en lengre alminnelig avtaleperiode, men forbrukeren har da rett til oppsigelse med én måneds varsel.
- Erstatning ved oppsigelse i leieperioden: Hvis forbrukeren sier opp avtalen i bindingsperioden, gjelder det samme som omtalt ovenfor. Ved oppsigelse i avtalt leieperiode inntil 36 måneder, men etter bindingstiden, er det en særregel for leiefinansiering om at utleier i tillegg kan kreve ytterligere erstatning oppad begrenset til summen av tre måneders leie.
For en avtale om f.eks. billeasing som går over 36 måneder kan det altså avtales binding på 12 måneder. Forbrukeren kan si opp med én måneds varsel gjennom alle de 36 månedene, men erstatningsreglene vil være forskjellige avhengig av tidspunkt for oppsigelse.
- Rente og renteendring: Det skal være tillatt med renteklausuler, slik at forbrukeren betaler både leie og rente. I bindingstiden kan renten kun endres dersom det er en referanserente, dvs. at det ikke blir adgang for utleier til skjønnsmessig rentejusteringen i bindingstiden. Etter utløpet av bindingstiden, faller man tilbake på de alminnelige reglene om avtaleendring. Endring av avtalen er basert på samme system som i finansavtaleloven, dvs. at utleier kan foreslå en endring (herunder endret leiepris) som godtas ved passivt samtykke. Hvis forbrukeren ikke godtar, kan utleier si opp avtalen.
- Flere av reglene i finansavtaleloven vil komme til anvendelse: I forslaget er det foreslått at flere sentrale regler i finansavtaleloven vil gjelde for leiefinansiering. Dette inkluderer forklaringsplikten, kredittvurderingsplikten med tilhørende opplysningsplikt og avslagsplikt ved manglende kredittevne.
- Plikt til å holde tingen i stand: Som et utgangspunkt gjelder samme regler som alminnelig leie, men det åpnes for å avtale at forbrukeren skal "holde tingen i samme stand som tingen var i ved leveringen", med unntak for "alminnelig slit og elde". Forbrukeren overtar dermed alminnelig vedlikeholdsansvar, samt risikoen for tilfeldig skade og tap i leietiden som vedkommende ikke kan klandres for, for eksempel tyveri og værrelaterte skader.
- Erstatning ved tilbakelevering av ting i ustand: Dersom tingen ikke er i kontraktsmessig stand ved tilbakelevering, er utgangspunktet at utleier kan kreve erstatning for utbedringskostnader. Det er en regel om at utleier kun kan kreve erstatning for utbedringskostnader dersom disse overstiger 7500 kroner – dette er altså en slags nedre terskel for hva som uansett anses som alminnelig slit og elde.
Avslutning
Etter forslaget vil loven bare gjelde for avtaler som inngås etter at loven trer i kraft.
Dersom lovforslaget vedtas, vil det ha stor betydning for utformingen av leieavtaler, inkludert avtaler om finansiell og operasjonell leasing. Særlig er det verdt å merke seg at på flere punkter avviker lovforslaget fra det som er markedspraksis i dag. Det er derfor grunn til å anta at det i så fall vil bli behov for relativt omfattende endringer i produkttilbud og vilkår for aktører som driver utleie eller leasing.
Det er Forbrukertilsynet som vil føre tilsyn med loven.
Ta gjerne kontakt med oss om du ønsker å diskutere forslaget.
