Endringer i finansforetaksloven

Utdelinger fra finansforetak

Det foreslås endringer i finansforetaksloven kapittel 10 - både med henblikk på utdelinger fra finansforetak organisert i aksjeselskaps form og utdelinger fra eierandelskapitalbanker. Endringsforslaget må sees i sammenheng med Finanstilsynets høringsnotat fra januar 2023 til oppfølging av enkelte av EBAs vurderinger knyttet til norske aksjer og egenkapitalbevis opp mot kravene i CRR-forordningen artikkel 28 og forordning 241/2014, se egen nyhetssak om dette her. Som det fremgår der mener EBA instrumentene har egenskaper som gjør at de ikke fullt ut oppfyller kravene i CRR-forordningen. Finanstilsynet foreslo endringer i finansforetaksloven §§ 10-6 første og tredje ledd, 10-17 tredje ledd og 10-18 tredje ledd. Finansdepartementet følger bare opp deler av Finanstilsynets forslag.

Ad endringer i finansforetaksloven § 10-6 første ledd

Det presiseres i første ledd annet punktum at aksje- og allmennaksjeloven § 8-4 ikke skal gjelde for finansforetak. Dette innebærer at adgangen som et mindretall av aksjonærer etter aksje- og allmennaksjeloven § 8-4 har til å be tingretten om å fastsette høyere utbytte, ikke gjelder for finansforetak. For aksjebanker må endringen sees i sammenheng med CRR art. 28 nr. 1 bokstav h) nr. v og vii, som forutsetter at slike foretak ikke på noen måte skal være forpliktet til å betale ut utbytte. Dette vil ikke være oppfylt dersom dersom domstolen kan pålegge foretaket å utbetale høyere utbytte enn det som er besluttet av foretaket.

Bestemmelsen gjelder for alle finansforetak, herunder også forsikrings- og gjenforsikringsforetak. For forsikringsforetakene må endringen også sees i sammenheng med de utfyllende reglene til Solvens II-direktivet (kommisjonsforordning (EU) 2015/35 - også omtalt som Solvens II-forordningen) art. 71 nr. 1 bokstav n) som stiller nærmere krav til klassifiseringen av Tier 1-kapital, og som innebærer om at slike foretak skal ha full fleksibilitet til å fastsette utbytte.

Ad endringer i finansforetaksloven § 10-18 tredje ledd

Bestemmelsen gjelder eierandelskapitalbanker. Det tilføyes at utdeling av utbytte fra utjevningsfondet ikke kan foretas uten etter samtykke fra Finanstilsynet. Bestemmelsen må ses i sammenheng med finansforetaksloven § 10-8 om tilbakebetaling og nedskrivning av egenkapital. Det er understreket at det ved vurderingen av om samtykke kan gis, vil særlig utjevningsfondets størrelse være relevant.

Finanstilsynet foreslo også at utdeling av utbytte fra utjevningsfondet bare kan foretas når dette er forsvarlig ut fra hensynet til at eierandelskapitalen skal kunne dekke sin forholdsmessige andel av et underskudd. Departementet fulgte ikke opp dette siden nåværende reglene for dekning av underskudd ikke bygger på at eierandelskapitalen skal dekke sin forholdsmessige andel, jf. finansforetaksloven § 10-19. En eventuell endring av dette systemet krever grundigere utredning og er forutsatt vurdert av lovutvalget som skal avgi sin utredning om kapitalstrukturen.

Det samme gjelder Finanstilsynets forslag om endring i § 10-17 tredje ledd, som innebærer at Finanstilsynet skal kunne gi pålegg om at hele eller deler av årets overskudd tilordnet eierandelskapitalen skal tilføres utjevningsfondet i situasjoner der det vurderes nødvendig for at eierandelskapitalen senere skal kunne dekke en forholdsmessig andel av et underskudd. Uansett viser departementet til at utdelingsprinsippet i finansforetaksloven § 10-6 første ledd må antas ha betydning i denne forbindelse også.

Endelig følger ikke departementet opp Finanstilsynets forslag om utvidelse av meldeplikten i loven § 10-6 tredje ledd til konkret å gjelde utdeling som innebærer at det samlede utbytte til eierne av egenkapitalbevis i et enkelt år overstiger halvparten av årets overskudd tilordnet eierandelskapitalen. Dette mener departementet dels er ivaretatt av forslaget i loven § 10-18 tredje ledd og dessuten følger av anvisningen som gis om fordeling av utbyttemidler mellom eierandelskapitalen og grunnfondskapitalen i finansforetaksloven § 10-17 første ledd, jf. også uttalelser i Banklovkommisjonens utredning i NOU 2011: 8 side 815.

Konsernetablering med datterforetak i annen EØS-stat

Finansforetaksloven § 4-1 ble endret ved lov 18. juni 2021 nr. 100. Endringen innebar at et krav om tillatelse til konsernetablering med finansforetak i annen EØS-stat ble erstattet av en meldeplikt til Finanstilsynet, sammen med regler for hvordan og i hvilke tilfeller Finanstilsynet kan sette vilkår for konsernetableringen eller gi pålegg om at etableringen eller ervervet ikke skal gjennomføres. Reglene trådte i kraft 1. juni 2022. Endringen må ses i sammenheng med at EFTAs overvåkningsorgan (ESA) over tid hadde stilt spørsmål ved om et krav om tillatelse ved slike konsernetableringer var i samsvar med EØS-retten. ESA har i etterkant av lovendringen fastholdt at finansforetaksloven § 4-1 fortsatt er i strid med både EØS-avtalen artikkel 31 om etableringsfrihet og flere direktivbestemmelser som konkret gjelder ulike finansforetak, og ESA tok 10. oktober 2023 ut søksmål for EFTA-domstolen mot Norge i denne saken, se egen nyhetssak om dette her.

Selv om Finansdepartementet mener at bestemmelsen ikke er i strid med EØS-retten, er det foreslått en forenkling av bestemmelsen i finansforetaksloven § 4-1. Endringen innebærer at Finanstilsynet skal motta en kopi av det norske finansforetakets søknad eller melding til relevante myndigheter i en annen EØS-stat om etablering av finansforetak som datterforetak, eller erverv av kvalifisert eierandel i finansforetak, i den aktuelle EØS-staten. Samtidig oppheves gjeldende § 4-1 fjerde til sjette ledd, som inneholdt krav til meldingen til Finanstilsynet, samt vilkår for når og hvordan Finanstilsynet kunne gripe inn i konsernetableringen.

Departementet viser til at den forenklede meldeplikten sikrer at Finanstilsynet fremdeles får tidlig informasjon om norske finansforetaks konsernetableringer med finansforetak i andre EØS-stater. Selv om det ikke kan stilles vilkår vil Finanstilsynet da likevel kunne følge opp finanskonsernet på vanlig måte, etter gjeldende regelverk for finansforetak og finanskonsern.

Avklaring av prioriteten for visse eldre kapitalinstrumenter ved avvikling under offentlig administrasjon eller krisehåndtering av finansforetaket

EUs bankpakke er som kjent gjennomført i norsk rett med virkning fra 1. juni 2022. Det ble imidlertid ikke foreslått konkrete lov- eller forskriftsendringer for å sikre gjennomføring av krisehåndteringsdirektivet art. 48 nr. 7, som pålegger medlemsstatene å sørge for at kapitalinstrumenter som kun delvis oppfyller vilkårene for å regnes som ansvarlig kapital, i sin helhet tar tap før annen kapital ved avvikling eller krisehåndtering av banker og enkelte andre finansforetak.

Finanstilsynet har i ettertid foreslått at det gjøres endringer i finansforetaksloven § 20-32 for å sørge for at norsk rett oppfyller kravene i nevnte bestemmelse i krisehåndteringsdirektivet for å bidra til klarhet rundt prioritetsrekkefølgen for ulike kapitalinstrumenter ved en eventuell avvikling eller krisehåndtering av et norsk finansforetak, se egen nyhetssak om forslaget her.

Finansdepartementet følger opp deler av tilsynets forslag. I samsvar med dette er det foreslått en tilføyelse i loven § 20-32 annet ledd om at fordringer med opphav i kapitalinstrumenter etter første ledd nr. 5, 6 og 7 som kun delvis kan medregnes i ansvarlig kapital, skal dekkes, skrives ned eller konverteres tilsvarende som instrumenter som fullt ut kan medregnes i den aktuelle ansvarlig kapitalklassen. Formålet med denne presiseringen er særlig å skape klarhet rundt prioriteten for fordringer med opphav i kapitalinstrumenter som er omfattet av overgangsordninger i tråd med kravene som følger av krisehåndteringsdirektivet art. 48 nr. 7. Med dette følges ikke forslaget om å opprette en egen lovfestet prioritetsklasse for de såkalte legacy-instrumentene. Departementet mener at her krisehåndteringsregelverket allerede inneholder verktøy som gjør de enkelte finansforetakene og krisehåndteringsmyndigheten i stand til å håndtere en eventuell infeksjonsrisiko som måtte oppstå i finansforetak som har legacy-instrumenter på balansen. I så måte følger departementet opp EBAs ønske om å unngå slik risiko, jf. EBAs uttalelser i EBA/Op/2020/17 og EBA/Op/2022/08, dvs. risikoen for at kapitalinstrumenter som er ment å kunne brukes til tapsdekning og rekapitalisering av et kriserammet foretak, ikke kan skrives ned eller konverteres som ledd i en krisehåndtering fordi uklarhet om prioritetsrekkefølgen og tapsfordelingen mellom ulike kapitalinstrumenter kan gjøre at det er usikkert om kravet om «kreditorenes beste interesse», som følger av krisehåndteringsregelverket, er oppfylt.