I denne utgaven av ThommessenTvist har vi samlet de viktigste utviklingene innen tvisteløsning og voldgift fra Q4 2025 – med praktiske implikasjoner for næringslivet – slik at du kan holde deg oppdatert på de mest sentrale rettsavgjørelsene.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
ThommessenTvist sender hvert kvartal ut nyhetsbrev med siste nytt innen tvisteløsning og voldgift, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "Tvisteløsning")
Hvilke virkninger har en dom mot hovedskyldner for krav mot kausjonisten?
Høyesterett avsa 22. oktober 2025 en viktig dom om forståelsen av reglene om såkalt avledet subjektiv rettskraft i kausjonsforhold (garantiforhold). Avledet subjektiv rettskraft innebærer at en dom mellom to parter kan få bindende virkning også for andre. Dommen avklarer når et hovedkrav – her mellom byggherre og entreprenør – skal legges uprøvd til grunn i en senere sak mot kausjonist (garantist). Høyesterett kom til at den frifinnende dommen mot hovedskyldner (entreprenør) skulle legges uprøvd til grunn i saken mot kausjonisten.
Bakgrunnen var en totalentreprisekontrakt om oppføring av et kaffeforedlingsanlegg mellom Joh. Johannson Kaffe AS og AF Gruppen Norge AS ("AF"). Byggherreposisjonen ble senere overført til et annet selskap i samme konsern AF – Vestby Næringspark Joh. AS. Morselskapet, NorgesGruppen ASA, stilte selvskyldnerkausjon for Vestby Næringsparks forpliktelser. I sluttoppgjøret oppstod det særlig en tvist om vederlagsjustering og fristforlengelse etter NS 8407, hvor det gjelder en søksmålsfrist på åtte måneder fra overtakelsen.
Entreprenøren tapte kravet mot byggherren fordi søksmålsfristen var utløpt. Vestby Næringspark ble derfor frifunnet ved tingrettens dom. AF rettet deretter sitt krav mot NorgesGruppen som kausjonist. Spørsmålet for Høyesterett var om tingrettens frifinnende dom mellom entreprenør og byggherre hadde avledet rettskraft i saken mot kausjonisten og dermed må legges uprøvd til grunn.
Lagmannsretten mente at garantisten kunne holdes ansvarlig, uten hensyn til at byggherren var blitt rettskraftig frifunnet i tingretten fordi søksmålsfristen var oversittet. Høyesterett var uenig i det.
Høyesterett tok utgangspunkt i tvisteloven § 19-15 som gjelder rettskraft. Hovedregelen er at en dom bare er bindende for partene i saken. En dom kan likevel være bindende også for andre. At en dom er "bindende" betyr at avgjørelsen av kravet skal legges uprøvd til grunn i andre saker der retten må ta stilling til det samme kravet. Vilkåret for at dommen skal være bindende, er at en av partene i den etterfølgende saken på grunn av sitt forhold til en av partene i den første saken "ville være bundet av en tilsvarende avtale" om tvistegjenstanden.
Høyesterett pekte på at kausjonisten som utgangspunkt kan påberope alle innsigelser hovedskyldner har mot hovedkravet, også bortfall på grunn av fristoversittelse eller foreldelse. Ettersom NorgesGruppens kausjonsansvar ville blitt påvirket av en eventuell avtale mellom AF og Vestby Næringspark med tilsvarende innhold som den frifinnende dommen i tingretten, fant Høyesterett at dommen også måtte anses bindende i relasjonen mellom NorgesGruppen og AF. Lagmannsrettens dom var derfor uriktig og ble opphevet.
Dommen gir veiledning om når en dom har avledet subjektiv rettskraft for andre enn partene i saken. Dommen har stor praktisk betydning for partenes rettsstilling i kausjonsforhold.
Hva skal til for at Høyesterett fraviker sin tidligere praksis?
Høyesterett har i storkammer avsagt to dommer 28. november 2025 som gjaldt utmåling av såkalt kapitaliseringsrente ved ekspropriasjon av skogeiendommer.
Spørsmål om kapitaliseringsrente oppstår når erstatning for tapt bruksverdi av eiendom skal betales som et engangsbeløp. Fremtidige inntekter må da regnes om til dagens verdi. Denne beregningen bygger på en kapitaliseringsrente – en rentesats som fastsettes ut fra en forventning om at erstatningen investeres på en fornuftig måte. Høyesterett kom – i tråd med tidligere høyesterettspraksis – til at kapitaliseringsrenten for slike saker fortsatt skulle være på 4 prosent.
Det var anført at Høyesterett burde fravike sin tidligere praksis. Høyesterett svarte med generelle uttalelser om hva som skal til for at Høyesterett skal fravike sin tidligere praksis. Høyesterett tok utgangspunktet i en artikkel til tidligere høyesterettsdommer Jens Edvin A. Skoghøy om temaet fra 2015, der han mente det er relevant om;
"det har skjedd en regelendring, at ny fagkunnskap, faglig utvikling eller endring i samfunnsforhold gir grunnlag for fravikelse, eller at rettspraksis ikke bygger på en tilstrekkelig bred og inngående vurdering … det [må] også foretas en totalvurdering av om tidligere rettspraksis bør fravikes."
Høyesterett mente det ikke var grunnlag for å fravike sin praksis om kapitaliseringsrenten. Det var ikke avgjørende at kapitaliseringsrenten for personskader (et annet område) var satt til 2,5 prosent ved forskrift. Det var ikke påberopt ny fagkunnskap, faglig utvikling eller endrede samfunnsforhold av avgjørende betydning for rentespørsmålet, og tidligere rettspraksis på en tilstrekkelig bred vurdering av ulike hensyn.
Disse to storkammerdommene avklarer kapitaliseringsrenten ved ekspropriasjon. Det er også å forvente at domstoler vil henvise til denne dommen ved spørsmål om det er rom for å fravike tidligere høyesterettspraksis.
- Dommene kan leses her (HR-2025-2364-S) og her (HR-2025-2365-S)
Sikkerhetsstillelse for sakskostnader i ankesak mot utenlandske parter
Høyesteretts ankeutvalg avsa 29. oktober 2025 en kjennelse som avklarer spørsmål om sikkerhetsstillelse for sakskostnader når utenlandske selskaper anker dommer videre i rettssystemet.
Tre utenlandske selskaper anket en dom fra Agder lagmannsrett til Høyesterett i en sivil sak mot en norsk statsborger A. A krevde at selskapene skulle stille sikkerhet for samlet 2,94 millioner kroner for mulig sakskostnadsansvar – både for saken i Høyesterett, i lagmannsretten og i tingretten. Det var særlig reist spørsmål om A på dette stadiet kunne kreve sikkerhet for sakskostnader også for de tidligere instanser.
Ankeutvalget viste til tvisteloven § 20-11, som gir adgang til å kreve at utenlandske parter stiller sikkerhet for sakskostnader når de anker en sak. Dette gjelder bare hvis den ankende parten ikke har bopel i Norge og gjelder kun for mulige kostnader i den aktuelle instansen – i dette tilfellet Høyesterett.
Krav om sikkerhetsstillelse for lagmannsretten kan bare fremmes for Høyesterett hvis den utenlandske parten var ankemotpart for lagmannsretten og derfor ikke tidligere kunne bli pålagt å stille slik sikkerhet. Det var ikke tilfellet her, der de utenlandske selskapene hadde tapt og var ankende parter for lagmannsretten.
Høyesterett påla de tre utenlandske selskapene å stille sikkerhet med NOK 1 million, for mulig sakskostnadsansvar i forbindelse med høyesterettssaken. Kravene om ytterligere sikkerhet for sakskostnader for lagmannsrett og tingrett ble ikke tatt til følge, da vilkårene for slik sikkerhetsstillelse ikke var oppfylt.
Kjennelsen avklarer når en part kan kreve at en utenlandsk part stiller sikkerhet for mulige sakskostnader.
Søksmålsfrist etter innstilling av saker i Forliksrådet
Høyesteretts ankeutvalg avsa 31. oktober 2025 en kjennelse som avklarer søksmålsfrister etter at saker er innstilt i forliksrådet. Høyesterett fastslo at det ikke gjelder en særlig søksmålsfrist på én måned etter innstilling av en sak i forliksrådet. Utfallet er som forventet, og gjør at ingen trenger å prøve seg på det samme igjen.
Skatteetaten tok ut forliksklage mot A for forliksrådet i Eidsvoll sommeren 2023. Etter et forgjeves meklingsforsøk i desember 2023, innstilte forliksrådet saken 13. desember 2023. 9. desember 2024 – omtrent elleve måneder senere – tok skatteetaten ut stevning mot A for tingretten. A begjærte saken avvist fordi han mente tvisteloven § 18-2 satte en frist på én måned for å reise søksmål etter at forliksrådet innstilte saken.
Høyesterett viste til tvisteloven § 18-1, som fastsetter at retten skal avvise en ny sak mellom samme parter om et krav som allerede er tvistegjenstand i et pågående søksmål. Det juridiske begrepet for dette er litispendens. Tvisteloven § 18-2 bestemmer når litispendensvirkningen inntrer og opphører. For avgjørelser om innstilling av forliksrådsbehandling, opphører denne virkningen når det har gått én måned fra forliksrådet innstilte saken.
Høyesterett fastslo at § 18-2 regulerer når litispendensvirkningen opphører, og at den ikke kunne forstås som å oppstille en søksmålsfrist på én måned etter innstillingen av saken i forliksrådet. Anken ble derfor forkastet.
Kjennelsen er ikke overraskende, men utgjør en ryddig avklaring for søksmålsfrister etter innstilling av saker i forliksrådet. For alminnelige krav vil det typisk være ordinære foreldelsesfrister som gjelder. Når foreldelse avbrytes ved forliksklage og forliksrådet senere innstiller saken, forlenges foreldelsesfristen med ett år fra da forliksrådet innstilte saken (tvisteloven § 18-3).
Kan rettssaker fortsette når en av partene går konkurs?
Høyesterett ankeutvalg avsa kjennelse 8. november 2025 som klargjør når en part kan ha et reelt behov for å få dom mot en motpart som har gått konkurs i løpet av saksgangen for domstolene.
Saken hadde bakgrunn i en konflikt mellom Pelagia AS og Meso AS. Pelagia gikk til sak med påstand om at Meso, ved å fortøye fiskebåten MS Mokstein ved en offentlig kai utenfor Pelagias eiendom på Austevoll, hadde krenket deres eiendoms- og strandrett. Tingretten og lagmannsretten ga Pelagia medhold. Meso anket, men etter at lagmannsretten hadde behandlet saken, gikk Meso konkurs. Selskapet ble deretter slettet fra Foretaksregisteret, og båten ble abandonert i utlandet av konkursboet.
Spørsmålet for Høyesterett var om det fortsatt forelå "søksmålsinteresse" – altså et reelt behov for å få dom på om Pelagias' rettigheter hadde vært krenket (tvisteloven § 1-3). Loven krever som et klart utgangspunkt at partens behov for rettslig avklaring må foreligge under hele saken, og ikke bare være av prinsipiell interesse.
Høyesterett la til grunn at et slikt behov forelå da saken ble reist, men fant at behovet bortfalt da Meso gikk konkurs og ble avviklet. Selv om en dom kunne få betydning for andre likende tvister, særlig hvis andre rederier skulle legge til ved samme kai, var en slik indirekte interesse ikke tilstrekkelig. Ankesaken ble derfor hevet.
Kjennelsen illustrerer at behovet for rettslig avklaring må foreligge helt frem til endelig avgjørelse, og at et slikt behov etter en klar hovedregel bortfaller dersom motparten går konkurs.
Arbeidsrett: Søksmålsfrist ved utvidelse av krav i oppsigelsessaker
Høyesteretts ankeutvalg avsa 20. oktober 2025 kjennelse som avklarer at søksmålsfristen på åtte uker i arbeidsmiljøloven § 17-4 også gjelder der et søksmål mot tidligere arbeidsgiver senere blir utvidet til å omfatte oppsigelsens rettmessighet.
Arbeidstakeren A jobbet som miljøterapeut i en kommune, først i deltidsstilling fra 2009 og deretter i full stilling fra 2016. På grunn av problemer med overholdelse av arbeidstid og fravær ble det i perioden 2017–2024 forsøkt tilrettelegging, men situasjonen forverret seg. Etter formelle advarsler og oppfølgning ble A sykmeldt 100 % i mars 2023, og senere sagt opp 14. februar 2024.
A reiste sak mot kommunen med krav om erstatning innenfor seksmånedersfristen for slike krav etter arbeidsmiljøloven § 17-4. Før hovedforhandlingen forsøkte A å utvide kravet til også å få fastslått at oppsigelsen var urettmessig. Et slikt krav må imidlertid etter samme bestemmelse fremmes innen åtte uker etter oppsigelsen. Siden As søksmål om oppsigelsens rettmessighet ville ha blitt avvist som for sent fremsatt hvis det var reist samtidig som erstatningssøksmålet, måtte det samme gjelde der A senere hadde utvidet påstanden til å omfatte et slikt krav. Åtteukersfristen var oversittet og kravet om at oppsigelsen var urettmessig ble derfor avvist.
Kjennelsen var som ventet, men det er hensiktsmessig med en formell avklaring av søksmålsfristen ved utvidelse av krav i forbindelse med oppsigelsesprosesser.
Nedsettelse av regressansvar overfor forsikringsselskaper
Høyesterett avsa 22. oktober 2025 en dom om en kommunes regressansvar overfor et forsikringsselskap etter en brann i et hus bosatt av flyktninger kunne settes ned. Høyesterett kom til at kommunen hadde fullt ansvar. Det var ikke grunnlag for å lempe kommunens regressansvar overfor forsikringsselskapet etter husleieloven § 2-14.
Bakgrunnen for saken var at Rana kommune leide en enebolig for bosetting av flyktninger. En fremleietaker forårsaket brann ved tørrkoking, og boligen ble totalskadet. Gjensidige utbetalte ca. kr. 8,3 millioner under huseierens forsikring og krevde regress fra kommunen, som etter leieavtalen var ansvarlig for skadene.
Tingretten dømte kommunen til å betale over kr. 7,2 millioner. Lagmannsretten beregnet eierens tap til kr. 5,2 millioner, men kom til at kommunens ansvar måtte settes ned med 50 prosent. Høyesterett var ikke enig.
Utgangspunktet er at erstatningen skal svare til det fulle økonomiske tapet, så langt tapet med rimelighet kunne ha vært forutsett som en mulig følge av kontraktsbruddet. Husleieloven § 2-14 femte ledd fastsetter likevel at ansvaret kan settes ned dersom det vil virke urimelig for den ansvarlige ut fra størrelsen på tapet i forhold til det tap som vanligvis oppstår i liknende tilfelle, og ut fra forholdene ellers. Høyesterett uttalte at slik nedsettelse er en snever unntaksregel som krever at fullt ansvar virker urimelig tyngende for den ansvarlige.
I den konkrete vurderingen viste Høyesterett til at tapet var en påregnelig følge av uaktsom tørrkoking, og ikke lå utenfor det som normalt kan oppstå i lignende situasjoner. Videre var det av betydning at fremleietaker ikke var mye å bebreide. Han hadde utvist vanlig, og ikke grov, uaktsomhet. Kommunens økonomi tilsa heller ikke lemping, og det endret ikke vurderingen at leieforholdet gjaldt bosetting av flyktninger. At forsikringsselskapet er regresskreditor kan ifølge Høyesterett inngå i vurderingen, men gir ikke i seg selv grunnlag for lemping.
Dommen gir veiledning om når erstatnings- eller regressansvar kan settes ned. Høyesterett presiserte at det klare utgangspunktet er at skadelidte har krav på full erstatning for sitt tap når erstatningsvilkårene er oppfylt. Videre viser dommen at det har begrenset betydning at det er et forsikringsselskap som fremmer regresskrav.
