Høsten er godt i gang, og ThommessenTvist gir deg en oppsummering av de viktigste avgjørelsene og nyhetene innen tvisteløsning og voldgift fra tredje kvartal 2026.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Vi sender hvert kvartal ut nyhetsbrev med siste nytt innen tvisteløsning og voldgift, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "Tvisteløsning")
Hva skal til for å bli tilkjent vitnehonorar i rettssaker?
Høyesteretts ankeutvalg opphevet 1. september 2026 lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse i en større skattesak. Lagmannsretten hadde ikke begrunnet godt nok hvorfor den tilkjente om lag 1,7 millioner kroner i honorar til vitner.
Saken hadde bakgrunn i en skattesak mellom Odfjell Offshore Ltd og staten. Selskapet hadde krevd fradrag for et tap på omtrent 2,25 milliarder kroner ved salg av aksjer. Skatteetaten avskar fradraget med grunnlag i den ulovfestede gjennomskjæringsnormen. Tingretten frifant staten, men lagmannsretten ga selskapet medhold, opphevet skattevedtaket og tilkjente selskapet sakskostnader, herunder om lag 1,7 millioner kroner i vitnehonorar. Staten anket sakskostnadsavgjørelsen.
Ankeutvalget slo fast at utgifter til vitner som møter frivillig, ikke reguleres av vitnegodtgjørelsesloven, men av det alminnelige nødvendighetskriteriet i tvisteloven § 20-5 første ledd. Utgangspunktet er at reisekostnader, andre utlegg og tapt arbeidsfortjeneste kan anses nødvendige, så langt de ikke overstiger hva som er rimelig i saken. Godtgjørelse ut over dette krever særskilt begrunnelse, både for grunnlaget og omfanget.
Lagmannsretten hadde kun lagt til grunn at vitneutgiftene var "rimelege og naudsynte", uten å gå inn på grunnlaget for godtgjørelsen eller hvordan honoraret til hvert vitne var beregnet. Ankeutvalget fant begrunnelsen for knapp til at skjønnet kunne kontrolleres, og opphevet sakskostnadsavgjørelsen.
Kjennelsen gir viktig veiledning for prosessfullmektiger som vil kreve dekning av vitnehonorarer i større saker. Skal kostnader ut over reise og tapt arbeidsfortjeneste dekkes, må grunnlaget dokumenteres og begrunnes særskilt. Domstolene må på sin side gi en begrunnelse som gjør det mulig å etterprøve skjønnet, særlig når beløpene er høye og det er fremsatt innsigelser.
Thommessen bistod selskapet i skattesaken.
Krav på sakskostnader der motparten har avslått et rimelig forlikstilbud
Høyesteretts ankeutvalg opphevet 31. juli 2026 lagmannsrettens sakskostnadsavgjørelse fordi retten ikke hadde vurdert forlikstilbud som den ene parten hadde påberopt. Avgjørelsen bekrefter Høyesteretts linje: Retten kan ikke se bort fra et forlikstilbud som ville gitt en part et bedre resultat enn dommen, når den avgjør hvem som skal dekke sakskostnadene.
Utgangspunktet for fordeling av sakskostnader er klart. Vinner du saken, har du krav på å få kostnadene dekket av motparten. Når ingen av partene har vunnet fullt ut eller i det vesentlige, er hovedregelen at hver part bærer sine egne kostnader. Har du likevel fått medhold av betydning, kan du helt eller delvis tilkjennes sakskostnader dersom tungtveiende grunner tilsier det. Et moment i denne vurderingen er om motparten har avslått et rimelig forlikstilbud (tvisteloven § 20-3, jf. § 20-2 tredje ledd bokstav b).
Saken gjaldt to boligkjøperes krav om prisavslag, dagmulkt og erstatning etter bustadoppføringslova, samt entreprenørens krav på tilleggsvederlag. Ingen av partene vant, og lagmannsretten slo uten nærmere begrunnelse fast at det ikke forelå tungtveiende grunner for å tilkjenne sakskostnader etter § 20-3. Entreprenøren hadde imidlertid fremsatt tre alternative forlikstilbud, to under rettsmekling i tingretten og ett etter tingrettens dom – alle avslått av kjøperne. Minst ett av tilbudene ville gitt kjøperne et vesentlig bedre resultat enn det de oppnådde i lagmannsretten. Selv om tilbudene var påberopt både i innledningsforedrag og prosedyre, nevnte lagmannsretten dem ikke.
Ankeutvalget fastslo at dette var en saksbehandlingsfeil. Når et påberopt forlikstilbud ville gitt parten et vesentlig bedre resultat enn dommen, må retten omtale det i begrunnelsen. At tilbudene kom relativt sent, var ikke avgjørende. Ankeutvalget viste til to saker der sakskostnadsavgjørelser ble opphevet selv om tilbudene kom enda senere, under rettsmekling i lagmannsretten og etter at anke og anketilsvar var inngitt. Mangelfull begrunnelse fører bare til opphevelse dersom det er nærliggende at feilen kan ha påvirket resultatet, jf. tvisteloven § 29-21 første ledd. At avgjørelsen ble opphevet, kan tyde på at kjøperne i det minste burde vært pålagt et delvis sakskostnadsansvar.
Det viktigste å ta med seg:
- Dokumenter forlikstilbud skriftlig og vurder å fremlegge dem som bevis.
- Også tilbud fremsatt sent i prosessen, selv etter at anke er inngitt, kan påvirke sakskostnadsavgjørelsen.
- Forlikstilbud som gir motparten et bedre resultat enn dommen, er relevante for sakskostnadene.
- Vurder konsekvensene av å avslå et forlikstilbud. Et avslag kan få sakskostnadsmessige konsekvenser hvis det endelige resultatet ikke overstiger tilbudet.
Lagdommers klare uttalelser i tidligere arrestsak førte til inhabilitet
Høyesterett avsa 25. juni 2026 dom om når en dommers tidligere behandling av en arrestsak kan gjøre dommeren inhabil i en senere sak i samme sakskompleks. Et flertall på fire dommere kom til at lagdommeren var inhabil, fordi hun i arrestsaken hadde tatt klare standpunkter til faktiske spørsmål som også var sentrale i den senere erstatningssaken.
Saken hadde bakgrunn i en tvist om strømavtaler med pristak. Et selskap hadde overtatt strømavtalene og overført dem til sitt datterselskap, som kort tid etter stanset strømleveransene og fakturerte kundene utenfor pristaket. Flere strømkunder krevde erstatning. En av lagdommerne i erstatningssaken hadde kort tid i forveien behandlet en arrestbegjæring i en parallell sak i samme sakskompleks. Arrestsaken gjaldt tilsvarende erstatningskrav fra andre strømkunder.
Høyesterett tok utgangspunkt i at en dommers tidligere befatning med sakskomplekset i samme instans normalt ikke i seg selv medfører inhabilitet. Prosessordningen bygger på at en dommer kan opptre nøytralt og foreta nye vurderinger, selv om vedkommende tidligere har truffet midlertidige avgjørelser i sakskomplekset.
Flertallet pekte likevel på at lagdommeren i arrestsaken hadde tatt standpunkter som gikk "adskillig lenger enn nødvendig" for å fastslå at det forelå arrestgrunn. Lagmannsretten uttalte blant annet at den "ikke var i tvil" om at datterselskapet urettmessig hadde stanset strømleveransene, og at det "ikke var tvilsomt" at morselskapet hadde full oversikt over datterselskapets økonomi. Arrestkjennelsen inneholdt også uttalelser om den ene partens troverdighet og handlingsmønster. Saken sto i det vesentlige i samme stilling som da arrestbegjæringen ble behandlet. Lagmannsrettens dom ble derfor opphevet.
Dommen er en påminnelse om at dommere som treffer midlertidige avgjørelser – som arrest eller midlertidig forføyning – bør være oppmerksomme på formuleringene som brukes. Standpunkter som går lenger enn nødvendig, kan føre til inhabilitet senere i samme sakskompleks. Advokater bør undersøke om dommere har vært involvert i tilknyttede saker, og reise eventuelle habilitetsinnsigelser tidlig.
Fra forvaltningen til dommersetet - to nye avgjørelser om inhabilitet for dommere med bakgrunn fra det offentlige
Høyesterett har perioden avsagt to avgjørelser om når en dommers tidligere ansettelse i statsforvaltningen gjør dommeren inhabil etter domstolloven § 108. Utgangspunktet er fortsatt at tidligere ansettelse ikke i seg selv fører til inhabilitet. Avgjørelsene viser likevel at terskelen kan være lavere enn mange har antatt – også når arbeidsforholdet ligger langt tilbake i tid.
EØS-saken i storkammer (hr-2026-1454-5)
Den 26. juni 2026 kom Høyesterett i storkammer under dissens 7–4 til at en dommer var inhabil i saken om EUs vikarbyrådirektiv gjelder for arbeid om bord på skip i petroleumsvirksomheten på norsk kontinentalsokkel. Spørsmålet gjaldt EØS-avtalens geografiske virkeområde, som er et tema Norge og EU lenge har hatt ulikt syn på. Dommeren var ansatt i Justisdepartementets lovavdeling fra 1997 til 2004 og hos Regjeringsadvokaten fra 2004 til 2011, og hadde gitt innspill til en intern utredning om EØS-avtalens anvendelse på kontinentalsokkelen, uten selv å ha ansvaret for den. Taushetsplikten hindret ham i å gi nærmere opplysninger om sin rolle.
Flertallet mente at usikkerheten om dommerens rolle burde føre til inhabilitet. Det ble lagt betydelig vekt på den store politiske og offentlige interessen for saken, nasjonalt og internasjonalt, og på at en av partene hadde reist habilitetsinnsigelse. Mindretallet viste til at rollen hadde vært underordnet, at utredningen var intern og lå langt tilbake i tid, og at det senere var kommet nye rettskilder.
Dagligvaresaken (hr-2026-2063-a)
Den 25. september 2026 kom Høyesterett under dissens 3–2 til at én av to lagdommere med tidligere lederstillinger i Konkurransetilsynet var inhabil i saken om overtredelsesgebyrene på til sammen opp mot fem milliarder kroner mot NorgesGruppen, Rema 1000/Reitan og Coop. Saken skal behandles i Gulating lagmannsrett med oppstart 12. oktober 2026.
Lagdommer Oma var etterforskningsdirektør i tilsynet frem til 2017. Han hadde ikke arbeidet med den konkrete saken, og den formelle etterforskningen ble først opprettet etter at han hadde fratrådt. Flertallet viste likevel til at kartleggingen av dagligvarekjedene startet i 2016 mens han var etterforskningsdirektør, og at han deltok i ledermøter der arbeidet ble omtalt. Av særlig betydning var at han i 2013 hadde deltatt i forklaringsopptak i en tilgrensende sak, som ga tilsynet "detaljert og unik innsikt" i kjedenes priskonkurranse – informasjon som inngår i grunnlaget for den aktuelle saken. Det forelå derfor en reell risiko for at han hadde fått en særlig innsikt som burde fanges opp av habilitetsreglene. Flertallet la også vekt på at saken er Konkurransetilsynets største, at den har fått stor oppmerksomhet, og at gebyrperioden i hovedsak faller innenfor hans ansettelsestid. At det var gått om lag ni år, var ikke avgjørende.
Mindretallet mente at heller ikke Oma var inhabil, og advarte mot at habilitetsreglene blir "uhåndterlige" dersom deltakelse i arbeid som har gitt organet generell bakgrunn for en senere sak, skal føre til inhabilitet.
Hva betyr avgjørelsene i praksis?
Tidsavstand alene sikrer ikke habilitet når dommeren tidligere har hatt befatning med det sentrale tvistetemaet, eller kan ha fått særlig innsikt i forhold av betydning for saken. Stor politisk og offentlig interesse senker terskelen for inhabilitet.
KI-mistanke i tingretten - kjennelse med påstått "oppdiktede" anførsler ble opphevet
Gulating lagmannsrett opphevet 24. september 2026 en kjennelse fra tingretten som gjenga anførsler partene ikke hadde fremmet, og som ikke behandlet anførselen som faktisk var fremmet. Mistanken var at dette skyldtes bru av KI.
Saken gjaldt en tvist om eiendomsskatt mellom Ineos Tyssedal AS og Ullensvang kommune, der tingretten hadde avvist deler av søksmålet. Ineos anket og mente det var nærliggende at deler av kjennelsen var skrevet av KI. Kommunen var enig i at gjengivelsen var feil, og hadde selv fått tillagt en anførsel den ikke hadde fremmet. Kommunen mente at feilen ikke hadde påvirket resultatet.
Lagmannsretten opphevet tingrettens kjennelse. Den tok ikke endelig stilling til om KI var brukt, men slo fast at kjennelsen uansett var for dårlig begrunnet. Partene har rett til å få saken avgjort på det grunnlaget de selv har lagt frem, og feilen var så alvorlig at den kunne ha påvirket resultatet. Lagmannsretten ville heller ikke avgjøre saken selv, fordi spørsmålet da i praksis bare ville blitt prøvd i én instans. Tingretten må nå avsi ny dom.
Ifølge Rett24 har sorenskriveren bekreftet overfor TV 2 at KI ble brukt i arbeidet med kjennelsen. Avisen kjørte også kjennelsen gjennom KI-detektoren Pangram, som anslo at gjengivelsen av partenes anførsler var 100 prosent KI-generert, mens tingrettens egen vurdering var skrevet av et menneske. Testen var avisens egen og ikke en del av lagmannsrettens vurdering.
Saken kommer samtidig som Domstoladministrasjonen har på høring en ny veileder for domstolenes bruk av KI, som etter planen skal være klar innen utgangen av oktober. Saken viser at også domstolene må kvalitetssikre arbeid der KI er brukt.
Kreditor kan saksøke til fordel for konkursboet
Høyesteretts ankeutvalg avsa 21. august 2026 en kjennelse som avklarer kreditorers adgang til å reise søksmål i eget navn til fordel for et konkursbo. En kreditor kunne fremme et omstøtelseskrav i eget navn, selv om kreditoren ikke hadde stemt mot skiftesamlingens vedtak om å avstå fra å forfølge kravet rettslig.
Sensit Solutions AS overførte i juni 2024 sin softwarevirksomhet til det nystiftede selskapet Neowit Software AS, og gikk konkurs i november samme år. Boet fremmet krav om omstøtelse av virksomhetsoverdragelsen, men skiftesamlingen vedtok ikke å forfølge kravet rettslig. Bare Skatteetaten og NAV Lønnsgaranti var stemmeberettigede, og begge stemte imot.
En kreditor som ønsket å forfølge kravet, overdro sin fordring til Julu Investment AS, som reiste omstøtelsessøksmål i eget navn. Tingretten og lagmannsretten (under dissens) avviste saken fordi rettsforgjengeren ikke hadde stemt mot vedtaket, jf. § 118 andre ledd.
Ankeutvalget kom til motsatt resultat. Etter konkursloven § 118 andre ledd kan kreditorer som har stemt mot vedtaket, ta opp saken "på boets vegne" – det vil si i boets navn, men for egen regning. Ved siden av denne ordningen gjelder en regel utviklet i rettspraksis med grunnlag i tvisteloven § 1-3, om at en kreditor kan reise søksmål i eget navn om boets rettigheter. Ankeutvalget slo fast at denne adgangen også gjelder etter at det er holdt skiftesamling, fordi de samme rettshåndhevelseshensynene gjør seg gjeldende. Søksmålet må ta sikte på å styrke fellesskapets interesser, men det er tilstrekkelig at kreditoren påtar seg å fordele det som innvinnes etter de aktuelle likvidasjonsreglene. Søksmålet ble fremmet.
Kjennelsen gir kreditorer to spor når boet ikke vil forfølge et krav. Søksmål i boets navn (etter konkursloven § 118) forutsetter at kreditoren har stemt mot vedtaket og reiser sak innen rettens frist, men hindrer samtidig boet i å inngå forlik om kravet. Søksmål i eget navn har ikke disse vilkårene, men gir heller ikke samme vern mot at boet disponerer over kravet. For motparten innebærer avgjørelsen at et vedtak på skiftesamlingen ikke nødvendigvis setter sluttstrek for et omstøtelseskrav.
Legger du frem egne helseopplysninger, kan motpartens sakkyndige bruke dem
Høyesteretts ankeutvalg avsa 9. oktober 2026 en kjennelse om hvor langt et implisitt samtykke rekker når en part selv legger frem taushetsbelagte helseopplysninger som bevis. Ankeutvalget opphevet lagmannsrettens kjennelse om å avskjære et notat fra forsikringsselskapets sakkyndige.
Saken gjaldt et krav om yrkesskadeerstatning mot Protector Forsikring ASA. Under saksforberedelsen for lagmannsretten la skadelidte frem en MR-rapport som bevis. Protector fremla deretter et notat fra en kiropraktor som tolket rapporten. Lagmannsretten avskar notatet under henvisning til bevisforbudet i tvisteloven § 22-5 første ledd og taushetsplikten i helsepersonelloven § 21, og la vekt på at skadelidte tidligere hadde trukket tilbake fullmakten han hadde gitt Protector til å innhente helseopplysninger.
Ankeutvalget fant det klart at når en part selv legger frem en MR-rapport som bevis, innebærer det et implisitt samtykke etter tvisteloven § 22-5 tredje ledd. Når beviset først er ført, er det felles for alle parter, jf. § 21-2 andre ledd. Om motparten også kan videreformidle opplysningene til en privat engasjert sakkyndig, beror på en tolkning av samtykket. Med henvisning til Rt-2009-125 og underrettspraksis la ankeutvalget til grunn at samtykket naturlig forstås slik at det omfatter videreformidling til motpartens sakkyndige, så lenge det ikke er holdepunkter for noe annet. Lagmannsretten hadde ikke vurdert dette, men bare lagt vekt på den tilbakekalte fullmakten – selv om MR-rapporten ble fremlagt etter tilbakekallet. Kjennelsen ble derfor opphevet.
Avgjørelsen er praktisk viktig, kanskje først og fremst i personskadesaker, men også generelt. Den som legger frem egne helseopplysninger, må regne med at motparten kan la egne sakkyndige vurdere dem, og et tidligere tilbakekall av fullmakt endrer ikke nødvendigvis dette. Ønsker parten å begrense bruken, bør det tas uttrykkelig forbehold ved fremleggelsen. Ankeutvalget minnet samtidig om at vitner og sakkyndige har taushetsplikt etter tvisteloven § 22-12, og at lagmannsretten må vurdere om reglene om skriftlige forklaringer i § 21-12 andre ledd er til hinder for å fremlegge notatet.
