ThommessenTvist gir deg en oppsummering og vurdering av de viktigste avgjørelsene og nyhetene innen tvisteløsning og voldgift fra andre kvartal 2026.
Meld deg på vårt nyhetsbrev
Vi sender hvert kvartal ut nyhetsbrev med siste nytt innen tvisteløsning og voldgift, slik at du enkelt kan holde deg oppdatert på området.
- Her kan du melde deg på for å få neste utgave rett i innboksen (huk av for "Tvisteløsning")
Avtalerett: Når blir standardvilkår en del av kontrakten?
Høyesterett avsa 8. april 2026 dom som klargjør hvor langt en henvisning til standardvilkår i et tilbud rekker. En generell henvisning i et tilbud til tilbyders “alminnelige vilkår” ble forstått slik at den bare omfattet praktiske bestemmelser om kontraktsgjenstanden, og ikke inngripende ansvarsbegrensninger. Dommen fastslår viktige prinsipper for hvordan standardvilkår skal tolkes og vedtas i avtaler mellom profesjonelle parter.
Saken gjaldt et regresskrav i et entrepriseforhold mellom to store aktører innen energibrønnboring. Boligenergi hadde som totalentreprenør engasjert Rototec som totalunderentreprenør til å bore 34 energibrønner i et borettslag i Oslo. Kontrakten var basert på NS 8417 (Alminnelige kontraktsbestemmelser for totalunderentrepriser). Som følge av boringen oppsto det omfattende setningsskader på tre eiendommer, med utbedringskostnader anslått til 100-200 millioner kroner.
Det sentrale spørsmålet var om ansvarsbegrensningsklausuler i Rototecs alminnelige vilkår for energiboring var en del av kontrakten. Rototec hadde i sitt tilbud skrevet at selskapets “Alminnelige Vilkår for energiboring (kundeavtale energiboring 2017) gjelder dette prosjekt”. Denne setningen var plassert under overskriften “Bestillerens forpliktelser” i tilbudet. Vilkårene inneholdt blant annet en klausul som fraskrev Rototec ansvar for følgeskader – herunder setningsskader – overfor tredjeparter, og en generell begrensning der ansvaret uansett var begrenset til avtalt pris.
Høyesterett uttalte at det ved tolkning og vedtakelse kan ha betydning om vilkårene er overraskende, uvanlige eller urimelige, eller om de avviker fra tilsvarende bestemmelser i de øvrige kontraktsdokumentene. Partenes lojalitetsplikt er et grunnleggende prinsipp, og forsøk på å “pakke inn” eller “gjemme bort” et tyngende vilkår vil tale mot at vilkåret kan anses vedtatt.
Høyesterett kom til at henvisningen i tilbudet bare gjaldt bestemmelser om praktiske leveringsforhold, og ikke ansvarsbegrensningene. Avgjørende for dette var flere forhold: For det første var henvisningen plassert under overskriften “Bestillerens forpliktelser”, som handlet om praktisk tilrettelegging ved borestedet, og ikke om juridiske ansvarsforhold. For det andre ville ansvarsbegrensningene innebåret en vesentlig omfordeling av ansvaret for uaktsomhet etter NS 8417 – noe som burde vært tydeliggjort i tilbudet dersom det var tilsiktet. For det tredje hadde partene i avtalen gjort flere justeringer til NS 8417, men ikke til ansvarsbestemmelsene for skader. For det fjerde var det Rototec som hadde skapt uklarheten, og denne uklarheten måtte gå ut over Rototec.
Høyesterett la også vekt på at det ikke var fremlagt bevis for at partene hadde en felles forståelse om at vilkårene i sin helhet skulle gjelde, og at Rototec ikke hadde påberopt ansvarsbegrensningene før under saksforberedelsen for tingretten – over tre år etter at setningsskadene oppsto.
Dommen er praktisk viktig for alle som bruker standardvilkår. Den viser at en generell henvisning i et kontraktsdokument ikke uten videre gjør samtlige vilkår til en del av avtalen. Særlig der vilkårene inneholder inngripende bestemmelser om ansvarsfordeling, bør dette synliggjøres tydelig – for eksempel under en egen overskrift i tilbudet.
Avtalerett: Høyesterett gjør nye avklaringer av ulovfestede lojalitetsprinsipper i kontrakt
Høyesterett avsa 3. juni 2026 dom om kjøpers lojalitetsplikt i earn-out-avtaler. Etter et salg av et selskap, hadde kjøper solgt aksjeposter til aksjonærer til en pris klart under kostpris. Høyesterett kom til at salget var en ekstraordinær disposisjon i strid med avtalen, og at kjøper ikke hadde dokumentert at aksjene ble solgt til markedspris. Earn-outen til selger skulle derfor beregnes som om aksjesalget ikke hadde skjedd.
Saken gjaldt krav om vederlag etter salg av aksjer i et eiendomsselskap. Deler av kjøpesummen var betinget av selskapets fremtidige inntjening – såkalt earn-out – og selger hadde rett til 19,75 prosent av netto overskudd for regnskapsårene 2021 og 2022. For å beskytte selgers interesser inneholdt en aksjonæravtale begrensninger for hvilke disposisjoner selskapet kunne foreta i earn-out-perioden. Driften skulle videreføres som før, uten vesentlige endringer.
Selger mente at to disposisjoner gjennomført i 2022 urettmessig reduserte selskapets overskudd og dermed størrelsen på tilleggsvederlaget. En av disposisjonene gjaldt salg av to aksjeposter til aksjonærer i selskapet til 80 prosent av kostpris, noe som ga et regnskapsmessig tap på nærmere 3 millioner kroner.
Høyesterett slo fast at earn-out-avtaler generelt gir kjøper en skjerpet lojalitetsplikt overfor selger. Når kontrollen over driften er overlatt til kjøper, kan ikke selger påvirke disposisjoner som kan redusere vederlaget. Kjøper kan derimot ha egeninteresse i å redusere vederlaget uten at selskapets reelle verdi synker tilsvarende. Denne asymmetrien tilsier at kjøper et stykke på vei må ivareta selgers interesser, selv om det går på bekostning av egne.
Høyesterett kom til at aksjesalget var en ekstraordinær disposisjon i strid med aksjonæravtalen. Salget skjedde ikke ut fra forretningsmessige hensyn knyttet til investeringene, men for å skaffe likviditet til bonusutbetalinger. Selgeren hadde krav på at tilleggsvederlaget ble beregnet som om tapet ikke hadde oppstått.
Høyesterett la også vekt på at kjøper ikke hadde dokumentert at aksjene ble solgt til markedspris. Det var kjøper som sto nærmest til å sikre bevis for at verdien var riktig, og lojalitetsplikten tilsa at tvil på dette punktet måtte gå ut over kjøper.
Dommen er viktig for alle som inngår avtaler med earn-out-mekanismer. Avgjørelsen tydeliggjør at kjøper har en skjerpet lojalitetsplikt i earn-out-perioden, og at ekstraordinære disposisjoner som reduserer vederlaget, kan innebære kontraktsbrudd. Kjøper bør sørge for at disposisjoner som kan oppfattes som "uvanlige" i earn-out-perioden er godt dokumentert og hensynet til selgers interesser må vurderes.
Anskaffelsesrett: Kommunen må bevise at den ville avlyst konkurransen
Høyesterett avsa 29. april 2026 dom som avklarer hvem som bærer bevisbyrden når en offentlig oppdragsgiver hevder at en anbudskonkurranse uansett ville blitt avlyst. Flertallet slo fast at oppdragsgiveren – ikke den forbigåtte leverandøren – må sannsynliggjøre det hypotetiske hendelsesforløpet om at konkurransen ville blitt avlyst dersom det vinnende tilbudet hadde vært korrekt avvist.
Saken gjaldt en kommune som tildelte en entreprisekontrakt for vann- og avløpsarbeider til entreprenøren med lavest tilbud, selv om denne ikke hadde dokumentert at kvalifikasjonskravene var oppfylt innen fristen. KOFA konkluderte med at kommunen hadde brutt anskaffelsesreglene. Den forbigåtte entreprenøren krevde erstatning for tapt fortjeneste. Kommunen innvendte at den uansett ville ha avlyst konkurransen dersom det vinnende tilbudet hadde blitt avvist, slik at den forbigåtte entreprenøren ikke ville fått kontrakten.
Høyesteretts flertall tok utgangspunkt i alminnelige erstatningsrettslige prinsipper: Skadevolderen bærer som hovedregel risikoen for tvil om hva som ville skjedd i et hypotetisk hendelsesforløp dersom feilen tenkes borte. Det var ikke grunnlag for noen særregel i anskaffelsesretten.
Flertallet la vekt på at kommunens brev om mulig avlysning ble sendt etter at tildelingen allerede var påklagd, og at det ikke forelå dokumentasjon på at kommunen hadde reelt vurdert konsekvensene av avlysning. Kommunen hadde dermed ikke sannsynliggjort at konkurransen ville blitt avlyst, og usikkerheten måtte gå ut over kommunen.
Mindretallet (to dommere) mente at leverandøren må bevise at konkurransen ikke ville blitt avlyst.
Dommen styrker posisjonen til forbigåtte leverandører i erstatningssaker. Offentlige oppdragsgivere som vil forsvare seg med at konkurransen "uansett" ville blitt avlyst, må selv dokumentere at dette var et reelt alternativ – helst med tidsnær dokumentasjon som viser at avlysning faktisk ble vurdert. Uten slik dokumentasjon vil tvilen gå ut over oppdragsgiveren.
Selskapsrett: Villedende svar om selskapets økonomi ga personlig ansvar
Høyesterett avsa 27. mai 2026 dom som bekrefter at en styreleder og daglig leder kan bli personlig ansvarlig for selskapets gjeld dersom vedkommende gir villedende opplysninger om selskapets økonomi. Det ble ansett som ansvarsbetingende at styrelederen bekreftet at finansieringen var i orden, til tross for at selskapet allerede var insolvent.
Saken gjaldt et selskap i byggebransjen i Tromsø som bestilte dører og vinduer for nærmere 300 000 kroner. Da vareleverandøren spurte om finansieringen var i orden, svarte styrelederen: "Finans er ok, det skal du ikke bekymre deg for." Varene ble levert, men selskapet betalte aldri fakturaen. Konkurs ble åpnet i januar 2023, og det ble meldt krav i boet på til sammen 17 millioner kroner uten dekningsmuligheter for kreditorene.
Høyesterett tok utgangspunkt i at aksjeselskapsformen innebærer at aksjonærer ikke har personlig ansvar for selskapets forpliktelser, men at det likevel kan oppstå personlig erstatningsansvar for selskapsledelsen. Det kreves "noe spesielt" for å skjære gjennom ansvarsbegrensningen.
Med henvisning til den tidligere Ulvesund-dommen la Høyesterett til grunn at selskapsledelsen har et visst handlingsrom til å forsøke å redde et insolvent selskap uten at det medfører personlig ansvar. Forutsetningen er at det er et realistisk håp om å kunne redde selskapet, og at ledelsen kaster kortene innen rimelig tid.
Avgjørende for Høyesterett var imidlertid at styrelederen ga positivt villedende opplysninger da han ble spurt om selskapets økonomi. Høyesterett uttalte at det ligger i kjernen av lojalitetsplikten i kontraktsforhold å avstå fra å gi uriktige eller villedende opplysninger. Brytes denne plikten, vil veien til ansvar være kort – uavhengig av det handlingsrommet selskapsledelsen ellers har for å forsøke å redde selskapet.
Dommen er en påminnelse om at selskapsledelsen har grenser for hvilken informasjon den kan gi til medkontrahenter, særlig i en situasjon der selskapet er insolvent. Ledelsen kan ha et visst rom for å arbeide for å redde selskapet uten å varsle alle kreditorer, men kan ikke aktivt gi villedende opplysninger om selskapets økonomi. Vareleverandører og andre kreditorer bør på sin side være oppmerksomme på å stille spørsmål om kontraktspartens økonomiske stilling.
Boligkjøpsrett: Hvor lang tid har kjøper på å kreve heving?
Høyesterett avsa 10. juni 2026 dom som gir veiledning om fristen for å kreve heving av boligkjøp. Kjøperne av en eiendom utenfor Stavanger krevde å heve kjøpet fordi selgerne hadde holdt tilbake opplysninger om et nærliggende veiprosjekt. Høyesterett kom til at hevingskravet var fremsatt for sent.
Eiendommen ble solgt i juni 2023. I salgsoppgaven var det opplyst om et større veiprosjekt i nærheten, som blant annet innebar utvidelse av E39 fra to til fire felt. Det ble også gitt noe informasjon om en planlagt tilførselsvei (fylkesvei) nær eiendommen, men uten nærmere detaljer.
Kort tid etter overtakelsen i oktober 2023 kontaktet kjøperne Statens vegvesen og fikk mer utfyllende informasjon om veiprosjektet, blant annet om omlegging av fylkesveien, økt trafikk og støyproblemer. Kjøperne reklamerte 1. november 2023 over manglende opplysninger om veiprosjektet. De varslet heving først i februar 2024, og fremsatte et uttrykkelig hevingskrav i mars 2024.
Høyesterett tok utgangspunkt i at det ved heving av boligkjøp ikke er tilstrekkelig å reklamere over mangelen. Kjøperen må også kreve heving innen rimelig tid. Fristen begynner å løpe når kjøperen kjente eller burde ha kjent til forhold som gjør det realistisk at heving kan være rettmessig. Det kreves ikke at kjøperen har innhentet juridiske vurderinger, men kjøperen må ha hatt foranledning til å vurdere de faktiske forholdene som har betydning for om mangelen er vesentlig.
Høyesterett fant at fristen begynte å løpe allerede 27. oktober 2023, da kjøperne fikk detaljert kunnskap om veiprosjektet fra Statens vegvesen. Når det gjaldt fristens lengde, viste Høyesterett til at tre måneder normalt vil være tilstrekkelig, og at det ikke var forhold i saken som tilsa at denne veiledningen burde fravikes. Hevingskravet ble derfor fremsatt for sent, enten man la til grunn hevingsvarselet i februar eller det uttrykkelige hevingskravet i mars 2024.
Kjøperne anførte at selgerne hadde opptrådt grovt uaktsomt, noe som i så fall ville innebære at reklamasjonsfristen ikke gjaldt. Høyesterett var ikke enig. Salgsoppgaven inneholdt oppdatert informasjon om de vesentligste forholdene ved veiprosjektet, og selv om informasjonen om fylkesveien nok burde vært mer utfyllende, ga salgsoppgaven kjøperne en klar oppfordring til å gjøre nærmere undersøkelser. Det var derfor ikke grunnlag for unntak fra reklamasjonsfristen.
Dommen er viktig for alle som kjøper eller selger bolig. Avgjørelsen tydeliggjør at kjøper ikke bare må reklamere over mangler, men også må kreve heving innen rimelig tid, normalt innen tre måneder etter at kjøperen har fått kjennskap til de vesentlige forholdene. Fristens utgangspunkt og lengde skal ses i sammenheng, men rettspraksis gir klar veiledning om at tre måneder normalt vil være tilstrekkelig. Boligkjøpere som vurderer å heve kjøpet, bør derfor handle raskt etter at de har oppdaget en mangel.
Skatterett: Kan skatteetaten kopiere private mobiltelefoner?
Høyesteretts ankeutvalg avsa 15. april 2026 en kjennelse om Skatteetatens adgang til å kopiere innholdet på en privat mobiltelefon. Flertallet konkluderte med at kopieringen var lovlig, mens mindretallet kom til motsatt konklusjon.
Bakgrunnen var en kontroll Skatteetaten hadde gjennomført hos flere selskaper. En person med sentrale roller i selskapene – daglig leder i ett og styreleder i flere – ble bedt om å utlevere sin private mobiltelefon for kopiering. Han nektet, og krevde midlertidig forføyning for å hindre Skatteetaten i å gjennomgå det kopierte materialet. Verken tingretten eller lagmannsretten tok kravet til følge.
Spørsmålet for ankeutvalget var for det første om innholdet på en privat mobiltelefon kan utgjøre en del av "virksomhetens arkiver" etter skatteforvaltningsloven § 10-4, og for det andre om kopieringen var et forholdsmessig inngrep i retten til privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK) artikkel 8.
Flertallet var enig med underinstansene i at informasjon på et privat lagringsmedium kan inngå i virksomhetens arkiv, dersom informasjonen tilhører eller er en naturlig del av virksomhetens drift. Det avgjørende er ikke hvem som eier lagringsmediet, men om virksomheten eier den aktuelle informasjonen. Flertallet la vekt på at det ellers vil være mulig for selskaper å unndra seg kontroll ved å organisere seg slik at sentral informasjon kun finnes på en privateid enhet.
Flertallet vurderte deretter spørsmålet om EMK artikkel 8, og konkluderte med at kopieringen utgjorde et inngrep i retten til privatliv, men at inngrepet var forholdsmessig. Avgjørende for at inngrepet ble ansett forholdsmessig, var at Skatteetaten hadde etablert rettssikkerhetsgarantier som skjermet privat innhold fra gjennomsynet. Privat informasjon skulle skilles ut før kontrolløren fikk tilgang, og den skattepliktige ville ha rett til å være til stede under gjennomsynet.
Mindretallet konkluderte på sin side med at vedtaket var ugyldig. Ifølge mindretallet burde Skatteetaten vurdert om formålet om effektiv ligningskontroll i stedet kunne oppnås ved hjelp av andre mindre inngripende kontrolltiltak, som Skatteetaten hadde tilgjengelig. Dersom andre kontrolltiltak ville vært tilstrekkelige, burde de blitt valgt. Ettersom Skatteetaten ikke hadde vurdert dette tilstrekkelig, mente mindretallet at vedtaket var ugyldig.
Kjennelsen avklarer at Skatteetaten kan ha adgang til å kopiere innholdet også på private telefoner. Avgjørende for dette er likevel at sentrale rettssikkerhetsgarantier er iverksatt, slik at privat innhold holdes skjermet.
Enkelte nyanser til dette fremkom da Oslo tingrett avsa dom i en lignende sak om kopiering av private mobiltelefoner 28. mai 2026. Tingretten tolket Høyesteretts nylig avsagte kjennelse, og kom med interessante presiseringer: Tingretten var enig med Høyesterett i at innhold på private mobiltelefoner kunne regnes som del av "virksomhetens arkiver", men mente at dette bare kunne gjelde i snevre tilfeller der det var sannsynlig at mobiltelefonen inneholdt informasjon om virksomheten som det ikke var mulig å oppdrive andre steder. At mobiltelefonen brukes i jobbsammenheng, var derfor ikke nok til å regne innholdet som del av arkivet, mente tingretten.
Nyansene er viktige og praktiske for å sikre at det ikke gjøres uforholdsmessige inngrep i retten til privatliv. Ettersom tingrettens dom ennå kan ankes av Skatteetaten, ser vi ikke bort fra at det kommer flere avklaringer om spørsmålet også fra de øvrige instanser. Det blir spennende å følge utviklingen.
Thommessen bistod ankende part i HR-2026-853-U.
Sivilprosess: Kan staten bli erstatningsansvarlig for domstolenes EØS-feil?
Høyesterett avsa 11. juni 2026 kjennelse om det er adgang til å saksøke staten med krav om erstatning fordi domstolen har tolket EØS-retten feil – såkalt EØS-rettslig domstolsansvar. Høyesterett slo fast at det gjelder et slikt statlig erstatningsansvar i norsk rett, men kun når en nasjonal domstol i siste instans åpenbart har brutt EØS-retten.
Bakgrunnen for saken var et selskap som i 2017 hadde fått avslag fra Oslo kommune på en søknad om drosjeløyver. Selskapet mente avslaget var i strid med EØS-rettens regler om fri etableringsrett, og gikk til erstatningssøksmål mot kommunen og deretter mot staten. Søksmålene førte ikke frem, og anke til Høyesterett ble ikke tillatt fremmet. Selskapet reiste deretter nytt søksmål med krav om erstatning fra staten, begrunnet med at domstolene hadde begått åpenbare feil i sin anvendelse av EØS-retten.
I nasjonal lovgivning oppstiller domstolloven § 200 strenge vilkår for å reise erstatningssøksmål mot staten for domstolsavgjørelser. Ingen av vilkårene der var oppfylt. Spørsmålet for Høyesterett var om EØS-retten likevel krevde at søksmålet ble fremmet.
Høyesterett konkluderte med at EØS-retten omfatter et statlig erstatningsansvar for avgjørelser fra domstoler som dømmer i siste instans, og at nasjonale prosessregler som domstolloven § 200 ikke kan stenge for slike søksmål. Dette var i tråd med en rådgivende uttalelse fra EFTA-domstolen, som Høyesterett ikke fant grunn til å fravike.
Høyesterett presiserte at ansvaret bare gjelder avgjørelser fra Høyesterett eller Høyesteretts ankeutvalg – ikke avgjørelser fra tingretten eller lagmannsretten. Selskapet, som hadde krevd erstatning på bakgrunn av både lagmannsrettens og Høyesteretts feil, fikk derfor bare fremmet sistnevnte krav.
Kjennelsen er prinsipiell og slår for første gang fast at det i norsk rett gjelder et EØS-rettslig domstolsansvar. Avgjørelsen innebærer at staten kan holdes erstatningsansvarlig når Høyesterett eller ankeutvalget åpenbart har brutt EØS-retten.
Sivilprosess: Forsikringsselskaper kan saksøke staten for ny lov om naturskadeforsikring
Høyesterett avsa 10. juni 2026 kjennelse som klarlegger når private kan få fremmet søksmål mot staten om gyldigheten av en lov. Høyesterett kom til at fire forsikringsselskaper hadde rett til å få prøvd for domstolene hvorvidt de nye reglene om naturskadeforsikring er i strid med Grunnloven, EMK og EØS-avtalen.
Bakgrunnen var en lovendring i 2025 som påla forsikringsselskaper som tilbyr naturskadeforsikring å overføre sin andel av overskudd til et felles naturskadefond, forvaltet av Norsk naturskadepool. I år med underskudd kan selskapene kreve dekning fra fondet. I en overgangsperiode gjelder imidlertid ikke retten til underskuddsdekning for selskaper som har opparbeidet egen naturskadekapital. Fire forsikringsselskaper med samlet naturskadekapital på omtrent 7,8 milliarder kroner saksøkte staten med krav om at de nye pliktene var ulovlige. Både tingretten og lagmannsretten avviste søksmålet.
Høyesterett vurderte de tre vilkårene for å fremme saken etter tvisteloven § 1-3. For det første fant Høyesterett at påstandene gjaldt rettskrav og ikke var abstrakte, selv om de innebar en prøving av om loven er i strid med regler av høyere rang. For det andre var kravene tilstrekkelig aktuelle, selv om de situasjonene søksmålet gjaldt, ennå ikke hadde oppstått. Høyesterett la vekt på at komplikasjonene et etteroppgjør ville skape og de inntrufne konkurransevridningseffektene ga behov for forhåndsavklaring.
For det tredje kunne saken reises mot staten, selv om Norsk naturskadepool er motpart i rettighets- og pliktforholdet. Høyesterett la vekt på at skadepoolen er opprettet av staten, og at saksøkerne og skadepoolen i realiteten ville ha sammenfallende interesser fordi saksøkerne kontrollerer mer enn 70 prosent av stemmene på årsmøtet. Et søksmål mellom saksøkerne og skadepoolen ville dermed ikke gi et godt grunnlag for rettsavklaring.
Kjennelsen klarlegger at private kan få fremmet søksmål mot staten om lovgivers pliktpålegg, også før de aktuelle pliktene har slått inn, når det foreligger et reelt behov for rettsavklaring og det ikke finnes hensiktsmessige alternativer.
Thommessen representerte forsikringsselskapene i alle instanser.
Voldgift: Er et morselskap som avgir en morselskapsgaranti bundet av en voldgiftsklausul i den underliggende avtalen?
Høyesteretts ankeutvalg avsa 15. april 2026 kjennelse som avklarte at et morselskap som hadde stilt selvskyldnergaranti for et datterselskaps forpliktelser ikke var bundet av en voldgiftsklausul i den underliggende skipsbyggingskontrakten. Søksmålet mot morselskapet kunne derfor ikke avvises.
Saken gjaldt oppgjøret etter kansellering av en skipsbyggingskontrakt som inneholdt en voldgiftsklausul. Kjøpers morselskap hadde stilt selvskyldnergaranti for datterselskapets forpliktelser. Da verftet tok ut søksmål mot morselskapet under garantien, krevde morselskapet at søksmålet måtte avvises fordi tvisten hørte under voldgift. Tingretten og lagmannsretten avviste saken. Høyesterett kom imidlertid til det motsatte resultatet.
Ankeutvalget tok utgangspunkt i at domstolene skal avvise søksmål om rettsforhold som hører under voldgift, som etter voldgiftsloven forutsetter at partene har inngått en gyldig voldgiftsavtale. Om en slik avtale er inngått, må vurderes etter alminnelige avtalerettslige prinsipper. Med henvisning til Rt-2010-748, fremhevet ankeutvalget at avkall på retten til domstolsbehandling etter EMK artikkel 6 må skje frivillig og informert, og at det derved stilles strenge krav for å konstatere at voldgift er avtalt. Verken garantien, konserntilknytningen eller hensynet til en samlet og effektiv tvisteløsning var tilstrekkelig til å gjøre morselskapet til part i voldgiftsavtalen.
Kjennelsen minner om at en voldgiftsklausul normalt ikke "smitter over" på tilknyttede avtaler eller garantier som avgis av et morselskap eller andre. En voldgiftsavtale må derfor normalt tas inn i selve garantiteksten.
