Nye lusekvoter i havbruket: Lusereduksjon – eller produksjonskutt – i størrelsesorden 20–95 %

Et nytt miljømål og en ny måleenhet

Reguleringen bygger på et miljømål om at lakselus alene ikke skal forårsake mer enn 10 % dødelighet hos vill laksefisk. Kvotene foreslås målt som totalt antall voksne hunnlus i anleggene – ikke antall luselarver – fordi dette gir oppdretterne større forutsigbarhet og er enklere å håndheve. Kvoten skal forstås som en øvre grense gjennom villaksens utvandringsperiode, ikke som en tradisjonell kvote man fritt kan fordele over tid.

Redusert tillatt produksjon i de fleste områder

Beregningene tilsier at lusemengden i de fleste områder må reduseres fra dagens nivå for å nå miljømålet. Bildet er imidlertid sterkt geografisk differensiert: utslippene må reduseres kraftig i produksjonsområdene 2–7, kan opprettholdes om lag på dagens nivå i område 8, 10 og 11, og kan økes i område 9 og 12.

De konkrete reduksjonsbehovene er betydelige i de mest oppdrettsintensive områdene. Vi gjengir her Veterinærinstituttets tall fordi disse er de eneste i materialet som er oppgitt direkte som prosentvis endring fra dagens nivå – de øvrige modellene angir kun absolutt antall hunnlus et område kan tåle, og lar seg ikke uten videre omregnes til en reduksjonsprosent. Etter VI-modellen ligger anslagene blant annet på:

• Produksjonsområde 1: nivået kan økes med mer enn 50 %.
• Produksjonsområde 2: om lag −54 %.
• Produksjonsområde 3: om lag −70 % (delområde 3A: −73 %).
• Produksjonsområde 4: om lag −58 % (delområde 4B: −69 %).
• Produksjonsområde 5: om lag −20 %.
• Produksjonsområde 6: om lag −41 %.
• Produksjonsområde 7: om lag −45 % (delområde 7B: −71 %).
• Produksjonsområde 8: om lag −35 %.
• Produksjonsområde 9: om lag dagens nivå (+4 % med VI-modellen, −4 % med ekspertvurderingen).
• Produksjonsområde 10: om lag dagens nivå (+5 % med VI-modellen, −18 % med ekspertvurderingen).
• Produksjonsområde 11: om lag −19 % med VI-modellen (−14 % med ekspertvurderingen).
• Produksjonsområde 12: nivået kan økes med mer enn 50 %.
• Produksjonsområde 13: nivået kan økes med mer enn 50 %.

Et viktig forbehold gjelder produksjonsområde 9. Selv om HI plasserer området blant dem der utslippene kan økes, viser Veterinærinstituttets beregninger i praksis omtrent dagens nivå (+4 % med VI-modellen og −4 % med ekspertvurderingen). PO9 har samtidig størst variasjon mellom elver av alle områdene – dødeligheten spenner fra 0 % til over 30 % selv om gjennomsnittet er 10 %. Siden PO9 ikke deles opp i mindre reguleringsområder, kan denne skjevheten heller ikke dempes gjennom finere inndeling, og et områdegjennomsnitt som når miljømålet kan likevel skjule at enkelte bestander rammes hardt.

Tallene over gjelder villaks. For sjøørret er det akseptable lusenivået vesentlig lavere – medianverdiene ligger rundt 0,08 til 1,25 millioner hunnlus, mot om lag 0,9 til 4 millioner for laks. Siden miljømålet gjelder all laksefisk, vil de laveste sjøørretnivåene i praksis kunne bli dimensjonerende for kvotene dersom begge arter skal beskyttes. Reduksjonsbehovet kan derfor bli enda større enn anslagene for laks alene tilsier.

Forholdet mellom tallene på laks og sjøørret gir en pekepinn om størrelsesorden. Som en illustrativ sammenligning – ikke tall rapportene selv oppgir – viser vi nedenfor om lag hvor mye lavere de akseptable sjøørretnivåene ligger enn de tilsvarende laksenivåene per produksjonsområde:

• Produksjonsområde 1 og 13: ikke beregnet for noen av artene.
• Produksjonsområde 2: om lag 90–95 % lavere.
• Produksjonsområde 3: om lag 75–80 % lavere.
• Produksjonsområde 4: om lag 85 % lavere.
• Produksjonsområde 5: om lag 90–93 % lavere.
• Produksjonsområde 6: om lag 90 % lavere.
• Produksjonsområde 7: om lag 95 % lavere.
• Produksjonsområde 8: om lag 85–90 % lavere.
• Produksjonsområde 9: om lag 85 % lavere.
• Produksjonsområde 10: om lag 80 % lavere.
• Produksjonsområde 11: om lag 45–50 % lavere.
• Produksjonsområde 12: om lag 65–70 % lavere.

Det betyr at dersom kvotene dimensjoneres for sjøørret, vil reduksjonsbehovet i de fleste områdene bli vesentlig større enn prosenttallene for laks over tilsier. Vi understreker at dette kun er en grov sammenstilling utarbeidet av oss: prosentene er ikke oppgitt i rapportene, de bygger på omtrentlige midtverdier av de oppgitte intervallene, og de blander tall beregnet over ulike perioder (sjøørretens oppholdstid i sjøen mot laksens utvandringsperiode). Tallene bør derfor leses som en indikasjon på retning og størrelsesorden, ikke som presise reduksjonsprosenter.

Det er også grunn til en viss varsomhet med tallene: anslagene varierer mellom modeller og metoder, og det understrekes at de beregnede nivåene må forstås som konservative estimater under dagens lokalitetsstruktur, ikke som absolutte grenser. Siden kvoten begrenser tillatt lusemengde, vil et slikt reduksjonsbehov i praksis kunne legge betydelige føringer på hvor mye fisk som kan stå i sjøen i de mest belastede områdene.

Finere geografisk inndeling og betydningen av plassering

Dagens 13 produksjonsområder foreslås delt i 28 mindre reguleringsområder. Et viktig poeng er at samme totale lusemengde kan gi svært ulik påvirkning avhengig av hvor i området utslippene skjer. Målrettede tiltak mot anleggene som bidrar mest til smitte på villaks er langt mer effektive enn lik innsats fordelt på alle anlegg. Konsekvensen er at antall hunnlus i et område alene ikke er en treffsikker styringsparameter; plasseringen av utslippet innen området er avgjørende for utfallet.

Kvoten i tid og rom - en sentral usikkerhet

For næringen er det ikke bare kvotens størrelse, men hvordan den fastsettes i tid og rom, som vil avgjøre de praktiske konsekvensene. I rom er beregningene følsomme for fordelingen av utslipp mellom anlegg: en omfordeling av bare 20 % av utslippene innenfor reguleringsområde 3A (Hardangerfjorden) ga modellert dødelighet mellom 6 % og 14 %, tilsvarende et akseptabelt nivå som varierte fra 0,3 til 0,7 millioner voksne hunnlus – altså mer enn en dobling avhengig av om plasseringen er gunstig eller ugunstig. Dersom hovedtyngden av lus i fremtiden kommer nærmere villaksens vandringsruter, vil et område tåle mindre lus enn beregnet.

I tid er kvoten knyttet til villaksens utvandringsperiode – i praksis om lag 40 dager om våren/forsommeren – og ikke til hele året. Det betyr ikke at man fritt kan slippe ut mer lus resten av året. Mens laksen typisk eksponeres i noen dager eller få uker, oppholder sjøørret og sjørøye seg kystnært i uker og måneder, og en grense satt for laks i utvandringsperioden blir for høy for disse artene. Slår man ut lusenivåer som bare er akseptable for laks i resten av sesongen, kan påvirkningen på sjøørret forverres betydelig – i noen områder med mer enn 20 %. I mange områder er utslippene dessuten høyere om vinteren enn om våren, og vinterutslipp kan ramme sjøørret som står i sjøen, selv om disse konsekvensene ikke er modellert. En kvote i utvandringsperioden må derfor sannsynligvis suppleres med begrensninger ellers i året for å beskytte alle artene.

Praktiske konsekvenser å være oppmerksom på

• Redusert produksjon i mange områder: For laks tilsier anslagene en reduksjon i lusemengde på i størrelsesorden 35–70 % fra dagens nivå i de mest oppdrettsintensive områdene. Blir sjøørret dimensjonerende, kan reduksjonsbehovet anslagsvis bli vesentlig større – i størrelsesorden 75–95 % i de fleste områdene (noe mindre lengst nord, ned mot om lag 45–50 % i område 11). Siden kvoten begrenser tillatt lusemengde, vil dette i praksis kunne legge betydelige føringer på hvor mye fisk som kan stå i sjøen i de belastede områdene.
• Datakvalitet blir kritisk: Pålitelig lusetelling og fisketelling er en forutsetning for kvotefastsettelsen, og kjente unøyaktigheter kan slå direkte inn i kvoteberegningen.
• Usikkerhet og variasjon: Akseptabelt nivå varierer mellom år og oppgis som intervaller, ikke absolutte grenser. Nivåene bør justeres omtrent annethvert år.
• Tilpasningsrom: Strategisk tilpasning av lokalitetsstruktur og drift kan på sikt gi rom for høyere nivåer enn rapporten beskriver.