Hans Skarsten Røttingen
Emilie Peluffo Gulbrandsen-Dahl
Helene Therese Mauritzen
I mai 2022 har Høyesterett truffet avgjørelser som gjelder så vel eiendomsrettens utstrekning oppover i luften, avklaring av rettslige sider ved den grunnlovs- og konvensjonsfestede beskyttelsen av religionsfriheten og forsamlingsfriheten, samt adgangen til å anlegge søksmål om det nærmere innholdet av allmenhetens ferdselsrett i medhold av allemannsretten.
Gondolbane-saken
Høyesterett avsa 16. mai 2022 dom i sak som bidrar til å avklare eiendomsrettens utstrekning oppover.
Bakgrunnen for saken var etableringen av en gondolbane i Voss kommune. Gondolbanen går over eiendommen til flere grunneiere opp til fjellet Hanguren, med en høydeavstand på mellom 10 og 60 meter. Grunneierne mente at etableringen av gondolbanen reduserte verdien på eiendommene og at den skapte øvrige ulemper, og krevde derfor erstatning fra eieren av gondolbanen og fra kommunen.
Hovedspørsmålet var om grunneierne kunne være parter i erstatningssaken (erstatning etter ekspropriasjon). Dette spørsmålet berodde på eiendomsrettens utstrekning i luftrommet over eiendommene.
Høyesterett tok utgangspunkt i at det ikke er noen lov som direkte regulerer spørsmålet om eiendomsrettens utstrekning oppover. Høyesterett gir en pedagogisk fremstilling av rettstilstanden, og oppsummerer i avsnittene 54-58:
- Eiendomsretten kan ikke fastsettes til et spesifikt antall meter. Det avgjørende er hvor høyt grunneieren har interesse i å utnytte eiendommen, en vurdering der det også må ses hen til fremtidige utviklingsmuligheter;
- Eiendomsretten går så høyt som grunneieren har en berettiget og saklig interesse i å nekte aktivitet eller tiltak. Dette innebærer i praksis at det ikke kan plasseres permanente innretninger, f.eks. en gondolbane eller føring av ledninger, opp til vanlig høyde for slike innretninger (uten etter avtale eller etter vedtak om ekspropriasjon);
- Eiendomsretten har likevel begrensninger. Overflyging kan som klar hovedregel skje uten samtykke fra grunneier. Man kan også tenke seg unntak der en gondolbane anlegges over hva som må anses som vanlig høyde, f.eks. mellom to fjelltopper eller over en dyp dal.
I den konkrete vurderingen kom Høyesterett til at grunneiernes eiendomsrett var krenket ved etableringen av gondolbanen. Det var derfor korrekt at grunneierne hadde partsstatus i saken, og grunneierne fikk erstatning slik tingretten og lagmannsretten hadde tilkjent dem.
Trossamfunns-saken
Høyesterett avsa 3. mai 2022 kjennelse som omhandler det nærmere innholdet i religionsfriheten slik denne er beskyttet etter norsk lov.
Bakgrunnen for saken var at en kvinne (A) hadde blitt ekskludert fra Jehovas Vitner fordi hun etter menighetens syn hadde utvist seksuell umoral. A ønsket domstolenes hjelp med å få eksklusjonsvedtaket kjent ugyldig.
Saken bidrar til å belyse to spørsmål: Det første spørsmålet er om norske domstoler kan prøve vedtak av denne typen gjort av religiøse trossamfunn. Hvis spørsmål 1 blir besvart bekreftende, blir det andre spørsmålet hva som er omfanget av prøvingsadgangen, mao hvilke av trossamfunnets vurderinger domstolene faktisk kan overprøve.
Høyesterett viser innledningsvis til at grunnloven gir alle i landet rett til "fri religionsutøvelse" (§ 16). Religionsfriheten beskyttes også av den europeiske menneskerettskonvensjonen (artikkel 9), som gjelder som norsk lov, og som i tillegg sikrer forsamlingsfrihet (artikkel 11). Høyesterett uttaler at rettstilstanden samlet sett gir religiøse trossamfunn høy grad av selvstendighet og høy grad av beskyttelse mot statlige myndighetsinngrep. Dette inkluderer beskyttelse mot statens adgang til å gripe inn i forholdet mellom trossamfunnet og trossamfunnets enkelte medlemmer, f.eks. hvem som skal kunne være medlem av trossamfunnet.
Høyesterett fant likevel at de hadde adgang til å prøve eksklusjonsvedtaket. Ved vurderingen av om tvistelovens vilkår for saksanlegg om at det må foreligge rettslig interesse for søksmålsanlegg (tvisteloven § 1-3), uttalte Høyesterett med henvisning til tidligere praksis at søksmål mot trossamfunn som forutsetter en bedømmelse av rent religiøse spørsmål skal avvises. Denne saken var imidlertid ikke begrenset utelukkende til religiøse spørsmål, idet A hadde anført at grunnleggende rettssikkerhetsnormer var brutt og at vedtaket bygget på uriktig faktum. Dette, kombinert med at saken var av stor velferdsmessig betydning for A og at hun ble ansett for å ha et reelt behov for å prøve saken for domstolene, gjorde at saken ble fremmet til realitetsbehandling.
Betydningen av den lovfestede religionsfriheten innebar imidlertid at adgangen til å prøve slike vedtak fra trossamfunn er (svært) begrenset. Høyesterett uttaler her at prøvingsadgangen er begrenset til å prøve om grunnleggende krav til forsvarlig saksbehandling er oppfylt, og til å prøve om vedtaket er basert på vesentlig uriktig faktum. Dette mente Høyesterett ikke var tilfellet i denne saken. Det er ikke tilstrekkelig å sette til side et trossamfunns vedtak utelukkende på grunnlag av at det kan bli oppfattet som sterkt urimelig.
I den konkrete vurderingen kom derfor Høyesterett til at eksklusjonsvedtaket fra Jehovas Vitner ikke kunne tilsidesettes som ugyldig.
Demonstrasjons-saken
Høyesterett avsa 13. mai dom i en sak som gjaldt forsamlings- og organisasjonsfrihetens rekkevidde sett opp mot hvilke forstyrrelser av dagliglivet en demonstrasjon/aksjon medfører.
I denne saken konkluderte Høyesterett med at politiets pågripelse, samt bøtelegging av deltakerne i demonstrasjonen/aksjonen ikke var i strid med den grunnlovsfestede forsamlingsfriheten (§ 101) som også er beskyttet i den europeiske menneskerettskonvensjonen/EMK (artikkel 11). Høyesterett begrunnet dette særlig med at forstyrrelsene oversteg det som kan forventes ved en fredelig politisk demonstrasjon, og fordi aksjoner av denne typen i utgangspunktet ikke lå i kjernen av det artikkel 11 er ment å verne. Dommen illustrerer grensene for den straffefrie demonstrasjonsretten.
Bakgrunnen for saken var at det var avholdt en demonstrasjon/aksjon arrangert av miljøorganisasjonen Extinction Rebellion i Oslo 21. september 2020. Aksjonen gikk ut på at Ring 1 i Oslo sentrum ble sperret mandag morgen i rushtrafikken ved at demonstrantene la seg ned i veibanen og nektet å flytte seg. Aksjonen medførte store trafikkforstyrrelser. Politiet ga demonstrantene pålegg om å fjerne seg, før de ble pågrepet og bøtelagt. Spørsmålet for Høyesterett var om politiets inngrep overfor dem kunne anses å være lovlige innskrenkninger i demonstrantenes lovbeskyttede forsamlingsfrihet.
Saken hadde en side til den grunnlovsfestede og konvensjonsvernede beskyttelsen av ytringsfriheten (Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10), men ved fredelige demonstrasjoner som her er det normalt bestemmelsene om forsamlingsfriheten som brukes. Grunnlovens bestemmelse om forsamlingsfrihet ble tolket i lys av beskyttelsen som følger av EMK.
Med henvisning til tidligere praksis fra den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), ble det slått fast at en trafikkblokade i utgangspunktet er demonstrasjonsform som er vernet av forsamlingsfriheten i artikkel 11. Forsamlingsfriheten er likevel ikke absolutt. Det er samtidig en (forholdsvis høy) terskel for å gjøre inngrep – f.eks. ved stansing av demonstrasjonen og pågripelser – ved at inngrepet i forsamlingsfriheten må 1) ha hjemmel i lov 2) ivareta et legitimt konvensjonsformål og 3) være nødvendig i et demokratisk samfunn. Spørsmålet var om politiets opptreden overfor demonstrantene/aksjonistene oppfylte disse kravene.
Både 1) og 2) var relativt uproblematisk, så Høyesteretts vurderinger knytter seg først og fremst til sistnevnte vilkår 3) som ofte omtales som et proporsjonalitetskrav. Høyesterett understreket at samfunnet må vise toleranse og til en viss grad må akseptere forstyrrelser av dagliglivet av hensyn til forsamlingsfriheten, men at det må foretas en konkret vurdering av om denne tålegrensen likevel må anses oversteget.
Høyesterett bemerket i denne sammenheng at det å bevisst forstyrre andres aktiviteter og trafikken, ikke kunne anses å ligge i kjernen av de friheter artikkel 11 søker å verne. Demonstrasjonen var ikke varslet og var ulovlig. Videre ble det lagt vekt på at demonstrasjonen skapte en farlig situasjon med risiko for liv og helse, både ved at trafikantene forsøkte å manøvrere seg ut av køen ved å kjøre på fortau ol., og at blokkeringen ville kunne forhindre utrykningskjøretøy. Det ble understreket at dersom det er fare for liv og helse, kan styresmaktene gripe inn med én gang, og at det også skal lite til for at et inngrep er legitimert dersom det er tale om en aksjon som skaper alvorlige forstyrrelser av trafikken og som ikke er varslet i tråd med regelverket.
Når det her i tillegg var tale om bevisste og forsettlige forstyrrelser, og at disse var selve virkemiddelet i aksjonen, ikke kun en indirekte effekt av den, gikk aksjonen etter Høyesteretts syn "langt ut over" de forstyrrelser som er ventelig ved en ordinær fredelig politisk demonstrasjon. Det ble også lagt vekt på at politiets inngrep var begrenset kun til aksjonen som foregikk i veibanen og ellers ikke hindret demonstrantenes adgang til å fremme sine politiske synspunkter, og konkluderte etter dette med at de aktuelle inngrepene var proporsjonale og ikke utgjorde brudd på EMK artikkel 11. Høyesterett uttaler avslutningsvis at saken ikke ble oppfattet som et grensetilfelle.
Hundekjørings-saken
Høyesterett avsa kjennelse 10. mai 2022 om privatpersoners adgang til å anlegge søksmål i saker som gjelder avklaring av allemannsrettens omfang. Høyesterett kom til at en kommune kan saksøkes i en sak som gjaldt den nærmere avklaringen av allmennhetens ferdselsrett.
Bakgrunnen for saken var at to personer med beiterett for sau i et utmarksområde, gikk til sak mot Nordreisa kommune med påstand om at det ikke skulle være tillatt med hundekjøring i det aktuelle området. Hundekjøringen skjedde i medhold av allemannsretten, slik denne er nedfelt i friluftsloven (særlig § 2). Saksøkerne mente at hundekjøringen bidro til å fortrenge beiterettighetene og dermed gikk utover allemannsrettens grenser.
For krav som omhandler allemannsretten, vil søksmålsmulighet overfor kommuner kunne være viktig, siden saksøkerne er avhengig å ha en representant å forholde seg til. I motsetning til tingretten og lagmannsretten, kom Høyesterett til at de prosessuelle vilkårene i tvisteloven om rettslig interesse (tvisteloven § 1-3) var oppfylt, med den følge at saksøkernes søksmål overfor kommunen kunne fremmes.
Høyesterett la vekt på at kommunen etter friluftsloven "har rett til å opptre, klage og i tilfelle reise søksmål for å ivareta allmennhetens interesser i alle saker av interesse for friluftslivet" (friluftsloven § 22). Symmetribetraktninger talte for at kommunen ikke bare skal ha retten til å reise søksmål i slike saker (aktiv søksmålskompetanse), men at de også måtte tåle å bli saksøkt (passiv søksmålskompetanse). Høyesterett uttaler at kommunen fremstår som en naturlig representant for allmennheten i saker om allmennhetens ferdselsrett.
Siden Høyesterett fant at søksmålet kunne fremmes, ble saken henvist tilbake til tingretten som skal vurdere om saksøkerne skal få medhold i kravet om at det ikke skal være tillatt med hundekjøring i området.
Ambassade-saken
Høyesterett rett avsa 23. mai kjennelse som reiste spørsmål om folkerettslige regler om statlig immunitet.
Bakgrunnen for saken var at en tidligere lokalt ansatt arbeidstaker ved en ambassade i Norge reiste sak for norske domstoler mot vedkommende land (som ikke nevnes) med krav om erstatning for usaklig oppsigelse. Det sentrale spørsmålet Høyesterett tok stilling til, var om vilkårene for statlig immunitet var oppfylt slik at folkerettslige begrensninger avskar tingrettens domsmyndighet i saken.
For å kunne avgjøre hvorvidt saksforholdet lå innenfor statsimmunitetens omfang, måtte det ses hen til folkerettens regler om dette, jf. tvisteloven § 1-2, der det slås fast at loven viker tilbake for folkerettslige begrensninger. Høyesterett understreket at til tross for at FNs konvensjon om immunitet for stater og deres eiendom av 2. desember 2004 ikke har trådt i kraft ennå, tilbyr denne relevant veiledning fordi den i stor utstrekning gir uttrykk for regler som allerede fremgår av folkerettslig sedvanerett.
Konvensjonen fastsetter som utgangspunkt at tvister om arbeidsavtaler ikke er omfattet av statsimmunitet, men det gjelder unntak dersom arbeidstakeren er ansatt for å utføre oppgaver "som ledd i den offentlige myndighetsutøvelse", eller hvis arbeidstakeren er "diplomatisk representant" (artikkel 11). Spørsmålet ble i denne saken om den aktuelle saksøkerens arbeidsoppgaver som "researcher" på ambassaden kunne anses å være "ledd i den offentlige myndighetsutøvelse", slik at krav tilknyttet dette arbeidsforholdet var omfattet av landets statsimmunitet.
Det må gjøres en konkret vurdering av arbeidstakerens oppgaver, og at det gjelder en presumsjon om at "administrative and technical staff" ville ligge utenfor unntakets grenser, f.eks. sikkerhetsvakter, tolker og resepsjonister. I dette tilfellet, derimot, var den ansatte forsker og analytiker, noe som innebar at han innhentet informasjon, foretok undersøkelser og utarbeidet analyser som ble rapportert tilbake til arbeidsgiver. Høyesterett la avgjørende vekt på at den ansattes arbeidsoppgaver var i kjernen av normal ambassadevirksomhet og som ofte ble utført av ansatte med diplomatisk status. Arbeidsoppgavene måtte derfor anses som utført som ledd i offentlig myndighetsutøvelse.
Høyesterett konkluderte ut ifra dette med at saken lå utenfor norske domstolers domsmyndighet, og at anken derfor måtte forkastes.
