Egenhandelsreglene oppheves

Utvalget foreslår at de særnorske begrensningene for ansattes handel i finansielle instrumenter oppheves.

Etter verdipapirhandelloven er ansatte som har innsyn i, eller arbeider med investeringstjenester, underlagt en rekke begrensninger når de handler finansielle instrumenter. Ansatte må blant annet eie en investering i minst tolv måneder før den kan realiseres, og er underlagt et totalforbud mot derivathandel. Reglene ble innført som følge av den såkalte "NAT-saken" på slutten av 1990-tallet.

MiFID II regulerer også ansattes egenhandel. Bestemmelsene i MiFID II følger imidlertid det alminnelige regimet for interessekonflikter, hvoretter verdipapirforetaket pålegges å identifisere, håndtere, dokumentere og informere om potensielle konflikter. Utover å regulere adferd som kan skape interessekonflikter mellom verdipapirforetak og kunde, begrenses ikke den ansattes mulighet til verdipapirhandel i samme grad som etter de norske reglene. Utvalget legger til grunn at verdipapirforetakene må utforme sine interne rutiner og retningslinjer på en slik måte at tilliten til markedets integritet ivaretas og slik at det ikke kan stilles spørsmål ved om foretaket faktisk ivaretar kundens interesser.

Lovutvalget begrunner forslaget med at det ikke har vært brudd på egenhandelsregelverket i det norske markedet de seneste årene, som tilsier at det er behov for andre eller mer omfattende regler. Det vises også til at egenhandelsreglene ikke gjelder for utenlandske verdipapirforetak som tilbyr investeringstjenester i Norge, og at disse derfor har et urimelig konkurransefortrinn.

Verdipapirhandellovens regler om ansattes egenhandel gjelder også for ansatte i forvaltningsselskap for verdipapirfond, finansforetak, pensjonskasser, Innovasjon Norge, Statens nærings- og utviklingsfond, Husbanken, Folketrygdfondet og NBIM. Utvalget viser til at det for forvaltningsselskap for verdipapirfond vil gjelde tilsvarende regler som etter MiFID II. Utvalget diskuterer ikke konsekvensene for de øvrige foretakene, men konstaterer at egenhandelsreglene vil oppheves også for dem.

Unntak for foretak som kun driver egenhandel presiseres og innsnevres

Etter MiFID er foretak som ikke driver annen virksomhet enn egenhandel unntatt konsesjonsplikt dersom egenhandelen ikke er et ledd i market-making eller systematisk internalisering. Unntaket ble ikke uttrykkelig gjennomført i norsk rett, men det følger av forarbeidene til gjeldende lov at unntaket anses dekket ved at konsesjonsplikt først inntrer dersom virksomheten utøves på forretningsmessig basis. I tidligere forarbeider var det dessuten uttrykkelig forutsatt at handel for egen regning bare ville kreve tillatelse dersom handelen skjedde som en "tjeneste som ytes overfor tredjemann".

Utvalget legger til grunn at den norske tolkningen av begrepet "handel for egen regning" ikke vil stå seg ved gjennomføring av MiFID II, fordi unntakene som gjøres for egenhandel som ledd i egen investeringsvirksomhet snevres vesentlig inn. Endringene medfører at en hel del egenhandel som vanskelig kan betraktes som tjenesteyting overfor tredjemann, vil falle inn under direktivets anvendelsesområde. Etter den nye bestemmelsen faller ikke bare market-makere og systematiske internaliserere utenfor unntakets anvendelsesområde: Alle som er medlem eller deltaker i et regulert marked eller en MHF, eller har direkte elektronisk tilgang til en handelsplattform, samt alle som benytter høyfrekvente algoritmer som handelsteknikk, faller også utenfor unntakets anvendelse.

Verdipapirhandelloven pålegger i dag bare konsesjonsplikt for foretak som utfører investeringstjenester. MiFID opererer imidlertid med begrepene "investment services" og "investment activities" som et overordnet begrep for konsesjonspliktig virksomhet. Distinksjonen mellom investeringsvirksomhet og investeringstjenester er signifikant ettersom konsesjonspliktig virksomhet ikke nødvendigvis er en tjeneste som utføres på vegne av kunde.

Utvalget foreslår at konsesjonspliktig virksomhet heretter skal betegnes som "investeringstjenester og investeringsvirksomhet".

Finanstilsynet kan nekte registrering av tilknyttet agent

Utvalget foreslår at Finanstilsynet gis myndighet til å nekte at foretak blir tilknyttede agenter dersom Finanstilsynet finner at foretaket ikke er egnet for rollen.

Verdipapirforetak kan utføre enkelte investeringstjenester gjennom tilknyttede agenter. Det er en praktisk viktig regel som åpner for at foretak uten selvstendig konsesjon kan drive konsesjonspliktig virksomhet. Verdipapirforetaket bærer det fulle ansvaret for at den tilknyttede agenten etterlever verdipapirhandelloven og tilhørende forskrifter. Agentforholdet skal registreres hos Finanstilsynet, og verdipapirforetak plikter å vurdere om agenten er egnet til rollen.

Utvalget skriver noe lakonisk at det har vært krevende for verdipapirforetak å vurdere egnetheten til tilknyttede agenter. Realiteten er at Finanstilsynet i en rekke tilfeller har ansett agenten som uegnet.

Utvalget skriver også at bestemmelsen vil videreføre gjeldende rett. I dag har ikke Finanstilsynet myndighet til å nekte å registrere tilknyttet agent. I praksis har Finanstilsynet trenert registreringsprosessen i tilfeller der den tilknyttede agenten er uønsket, og i noen tilfeller bedt verdipapirforetaket redegjøre for hvordan det skal etterleve verdipapirhandellovens krav til forsvarlig organisering. Men verdipapirhandelloven åpner ikke for at Finanstilsynet kan nekte registrering av tilknyttet agent.

Videre er det uklart hvilket egnethetskrav tilknyttede agenter skal oppfylle. Utvalget skriver at agenten må tilfredsstille de kravene som følger verdipapirhandelloven med forskrift. Etter dagens regler er tilknyttede agenter kun pliktsubjekt for registreringsplikten. Antageligvis siktes det til egnethetskravet som gjelder for ledende ansatte og verdipapirforetaks styre. Det er imidlertid tvilsomt om ledende ansatte i foretak som er registrert som tilknyttet agent er i stand til å oppfylle erfaringskravet som ellers gjelder for verdipapirforetak.

For øvrig foreslår utvalget en ny bestemmelse som uttrykkelig fastsetter at verdipapirforetak etablert i EØS kan drive virksomhet i Norge gjennom tilknyttet agent, uten at denne skal regnes som en filial.

AIF-andeler defineres som finansielle instrumenter

Utvalget foreslår at andeler i alternative investeringsfond skal omfattes av definisjonen av finansielle instrumenter. I dag er verdipapirfondsandeler og verdipapirer som kan sidestilles med verdipapirfondsandeler, inntatt i definisjonen av finansielle instrumenter. Denne bestemmelsen er foreslått presisert, slik at henvisningen til verdipapirfondloven erstattes av ordlyden "innretning for kollektive investeringer". Ordlyden vil blant annet omfatte UCITS-fond, nasjonale fond og alternative investeringsfond.

Selskapsandeler i ansvarlige selskaper, kommandittselskaper og indre selskaper vil regnes som finansielle instrumenter dersom selskapene er "innretning for kollektive investeringer". Det understrekes at dette kun er ment å være en presisering av gjeldende rett.

Krav til sikkerhet ved kredittgivning videreføres ikke

I dag skal verdipapirforetak som yter kreditt sørge for at det stilles betryggende sikkerhet for kreditten, at det ikke foreligger særlige forhold som medfører risiko for at kunden ikke kan gjøre opp for seg, og at det ikke gis bedre vilkår for nærmere angitte personer med nærhet til foretaket. Bestemmelsen er et særnorsk krav.

Utvalget foreslår at bestemmelsen oppheves. Det vises til at reglene om god forretningsskikk også gjelder for kredittgivning, og at disse reglene gir tilstrekkelig forbrukerbeskyttelse.

Krav til marginsikkerhet ved verdipapirlån og derivathandel oppheves

Verdipapirforetak er underlagt nærmere krav til marginsikkerhet ved derivathandel, formidling av verdipapirlån og utlån av verdipapirer fra verdipapirforetakets egen portefølje. Reglene følger av verdipapirhandelloven §§ 10-5 og 10-6, samt marginforskriften og derivatforskriften. Reglene er særnorske.
Utvalget viser blant annet til at EMIR ivaretar bestemmelsen i verdipapirhandelloven § 10-6, og at risikoen ved utlån av aksjer er ivaretatt av kapitaldekningsregelverket, og foreslår at marginforskriften, derivatforskriften og verdipapirhandelloven §§ 10-5 og 10-6 oppheves.

OTC-forskriften oppheves

Verdipapirforetak skal i henhold til OTC-forskriften gi melding til børsen om handel i ikke-noterte opsjoner og terminer som gjelder kjøp eller salg av finansielle instrumenter som er børsnotert i Norge.

Ettersom plikten til å offentliggjøre handeler i ikke-noterte opsjoner og terminer som har børsnoterte finansielle instrumenter, som underliggende ikke er omfattet av transparensreglene i MiFIR, har utvalget vurdert hvorvidt dette særnorske kravet skal videreføres.

Utvalgets flertall bemerker at rapporteringen av OTC-derivater til Oslo Børs er ufullstendig ettersom rapporteringsplikten kun gjelder norske verdipapirforetak og filialer av utenlandske foretak etablert i Norge.

Utvalget bemerker at markedsaktørene vil måtte rapportere opsjoner og terminer som gjelder børsnoterte instrumenter som ledd i transaksjonsrapporteringen under MiFIR og under EMIR.

Særlig rapporteringen under EMIR er svært detaljert, med over femti felter å fylle ut per transaksjon. Det å pålegge aktørene en ytterligere særnorsk rapporteringsplikt som er svært lite hensiktsmessig. Flertallet foreslår derfor at OTC-forskriften oppheves.

Ansattes styreverv og kontrollerende eierskap i børsnoterte selskaper

Ansatte som har normalt har innsyn i, eller arbeider med, foretakets investeringstjenester kan ikke ha styreverv i børsnoterte foretak eller forvaltningsselskaper for verdipapirfond. Disse kan heller ikke ha kontrollerende eierandel i slike selskaper. Finanstilsynet kan gi dispensasjon fra forbudet mot styreverv, men ikke kontrollerende eierandel.

Utvalget foreslår at verdipapirforetaket selv skal kunne gi dispensasjon fra både forbudet mot styreverv og kontrollerende eierandel.

God forretningsskikk gjelder ved formidling av forsikring med investeringsvalg

Utvalget foreslår at anvendelsesområdet for kravet til god forretningsskikk utvides, slik at lovbestemmelsene om informasjon til kunden, vurdering av egnethet og hensiktsmessighet også gis anvendelse for salg av forsikringsprodukter med investeringsvalg. For øvrig foreslår utvalget at det presiseres at verdipapirforetaket skal opptre "ærlig, redelig og profesjonelt" og i tråd med kundenes interesser, for å oppfylle ordlyden i direktivet.

Kravet om investeringstjenester bare kan ytes fra fast forretningssted oppheves

Etter verdipapirhandelloven § 10-11 tiende ledd kan investeringstjenester kun ytes fra fast forretningssted.

Et sentralt formål med forbudet i § 10-11 tiende ledd har etter utvalgets vurdering vært å beskytte kunden mot å bli oppsøkt hjemme eller andre steder utenfor verdipapirforetakets lokaler, og bli presset til å inngå kundeavtale eller fatte investeringsbeslutninger på stedet. Utvalgets flertall bemerker imidlertid at slik virksomhet vil være i strid med reglene om god forretningsskikk og informasjon til kunden. Videre skal det gis relevante opplysninger til kunder eller potensielle kunder, og verdipapirforetaket må sørge for at kundene får tilstrekkelig tid til å fatte en informert investeringsbeslutning.

Klassifisering av profesjonell kunder – offentlige myndigheter

MiFID II åpner for at medlemsstatene kan innføre nasjonale kriterier for når et offentlig organ kan regnes som profesjonell. Utvalget har unnlatt å foreslå slike nasjonale kriterier, men presiserer at kommuner ikke omfattes av ordlyden "regionale myndigheter" i MiFID II.

Verdipapirforetak etablert utenfor EØS må etablere filial i Norge

Etter § 9-25 i gjeldende verdipapirhandellov kan foretak med hovedsete utenfor EØS i særlige tilfeller også gis tillatelse til å yte tjenester i Norge direkte fra forretningssted utenfor EØS.

Det er utvalgets vurdering at tredjestatsforetak som har til hensikt å yte investeringstjenester eller investeringsvirksomhet til kunder i Norge, må opprette en norsk filial.

Forslaget er særlig interessant i lys av at den britiske regjeringen har varslet at Storbritannia går i retning av "hard Brexit", hvor det velger å stå utenfor EUs indre marked.

Et betydelig antall kredittinstitusjoner og verdipapirforetak yter grensekryssende investeringstjenester inn i Norge fra Storbritannia. Forslaget innebærer at disse etter omstendighetene må etablere filial i Norge for å videreføre sin virksomhet etter at Storbritannia har trådt ut av EU.