Høyesterett har slått fast at Jæren Energis vindpark på Høg-Jæren ikke krenker naboens eiendomsrett. Plasseringen av møllene er heller ikke i strid med naborettslige regler for øvrig.

Den 27. mai i år avsa Høyesterett dom i sak mellom Jæren Energi og eier av en naboeiendom som blir berørt av Jæren Energis planlagte vindpark på Høg-Jæren.

Saken gjaldt en mindre del av vindparken, i alt seks møller som planlegges oppført ned mot 50 meter fra naboens eiendomsgrense. Naboen mente plasseringen var en krenkelse av eiendomsretten, da det reduserte hans egen mulighet til å utnytte vindkraften ved å bygge egne vindmøller. Han mente videre at plasseringen medførte så store ulemper for ham som nabo at det var i strid med nabolovens regler.

 
Med dette som utgangspunkt krevde han at møllene måtte plasseres minst 200 meter fra grensen. Hadde han fått medhold i dette måtte de omstridte møllene tas ut av prosjektet og vindparkens produksjonskapasitet ville dermed reduseres med rundt 20 prosent.

 
Høyesterett mente plasseringen ikke representerer noen krenkelse av naboens eiendomsrett. Høyesterett la i den forbindelse avgjørende vekt på at ”utnyttelsen av vinden i sin helhet skjer på eiendom Jæren Energi råder over”. Dette til tross for at turbulens fra møllene kan få konsekvenser for en eventuell oppføring av vindmøller på naboens eiendom.

 
Retten avviste også synspunktet om at det må gjelde en form for fordelingsprinsipp. I praksis skulle dette bety at adgangen til å oppføre vindmøller begrenses av et prinsipp om at utbyggingen må planlegges med sikte på at enhver grunneier skal kunne utnytte vindkraften over egen eiendom, uten påvirkning fra prosjekter på naboeiendommene. Høyesterett var altså ikke enig i dette.

Naboen viste til fire ulemper ved vindmøllenes plassering, som etter hans oppfatning representerte brudd på nabolovens forbud mot tiltak som på urimelig eller unødvendig vis er ”til skade eller ulempe på granneeigedom”, jf loven § 2. Dette dreide seg om støy, sikkerhetsmessige forhold (iskasting og risikoen for at møllene skulle ”løpe løpsk” ), økt ferdsel og redusert mulighet til å utnytte vindkraften på egen eiendom. Heller ikke dette førte frem.

 
Høyesterett mente riktignok at møllene reduserte naboens mulighet til å etablere vindmøller på egen eiendom, men kom til at dette verken var urimelig eller unødvendig i nabolovens forstand. Retten la vekt på at plasseringen var valgt ut fra hensynet til optimal produksjon, og viste også til at ”utbygging av vindkraft har vært en prioritert politisk målsetning i Norge i mange år”.

Dette er første gang Høyesterett tar stilling til denne typen naborettslige problemstillinger ved utbygging av vindkraftanlegg.

 
Avgjørelsen tar for seg en rekke ulemper og innvendinger som gjerne påberopes fra nabohold. Etter vår oppfatning har Høyesterett landet på fornuftige konklusjoner, og legger på den måten grunnlaget for hensiktsmessige utbygginger og større forutsigbarhet for utbyggere og naboer til fremtidige vindparker.