Vanndirektivet og vannforvaltningsforskriften medfører ingen endringer i revisjonsadgangen.

EUs vanndirektiv ble gjennomført i norsk rett gjennom forskrift om rammer for vannforvaltningen, som trådte i kraft 1. januar 2007. Enkelte har hevdet at vannforvaltningsforskriftens regler utvider grunnlaget for å gripe inn i eksisterende konsesjoner til utnyttelse av vassdrag til kraftproduksjon.

 
Det er imidlertid ikke rettslig grunnlag for slike påstander, ettersom vannforvaltningsforskriften verken medfører endringer eller utvidelser av revisjonsadgangen etter industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven. Forskriften er i første rekke et prosessverktøy.

 
Revisjonsreglene

 
Hovedregelen er at en gitt vassdragskonsesjon ikke kan endres før utløpet av konsesjonsperioden. I visse tilfeller er det likevel adgang til å underlegge konsesjonsvilkårene revisjon i medhold av industrikonsesjonsloven og vassdragsreguleringsloven.

 
Kriteriene for dette er grovt skissert at revisjonstidspunktet har kommet (30 eller 50 år fra konsesjonstidspunktet, avhengig av når konsesjon ble gitt), at det er fremsatt krav om revisjon fra representanter for berørte allmenne interesser, at de forhold som er påpekt er av en slik art at de kan avhjelpes gjennom revisjon og Norges vassdrags- og energidirektorat beslutter å åpne revisjonssak.

 
Forskriften

 
Vannforvaltningsforskriften er ment å gjenspeile vanndirektivets regler, og medfører ikke forpliktelser utover det som følger av direktivet. Forskriftens formål ”er å gi rammer for fastsettelse av miljømål som skal sikre en mest mulig helhetlig beskyttelse og bærekraftig bruk av vannforekomstene”, jf forskriften § 1. Miljømålet er at alle vannforekomster i utgangspunktet minst skal ha såkalt ”god tilstand”, og helst ligge så nær opp til naturtilstand som mulig. Det kan imidlertid blant annet fastsettes reduserte miljøkrav for såkalte ”sterkt modifiserte” vannforekomster. Regulerte vassdrag er typiske eksempler på vannforekomster som karakteriseres som ”sterkt modifiserte”.

  
Verktøy

I tillegg til å skissere miljømålene gir vannforvaltningsforskriften et prosessverktøy for hvordan myndighetene skal koordinere arbeidet med å nå målene. Tilstanden i vannforekomstene skal kartlegges og overvåkes, og det skal fastsettes regionale forvaltningsplaner med tilhørende tiltaksprogram som skisserer handlingsalternativer for hvordan miljømålene kan oppnås. De regionale vannregionmyndighetene har ansvaret for å koordinere arbeidet med å utarbeide forvaltningsplaner og tiltaksprogram mv, som skjer i samarbeid mellom berørte myndigheter og interessegrupper.

  
Utvidelse

Forskriftens betydning for revisjonsreglene endrer ikke rammene for revisjonsinstituttet, men utvider det faktiske grunnlagsmateriale for sektormyndighetenes vurderinger.

Selv om det fastsettes miljømål, forvaltningsplaner og tiltaksprogram etter vannforvaltningsforskriften, kan vannregionmyndighetene ikke selv vedta konkrete tiltak eller pålegg. Dette er det fortsatt kun sektormyndighetene innenfor sine relevante ansvarsområder som har myndighet til i samsvar med relevant sektorlovgivning.

Hvorvidt skisserte tiltak kan pålegges beror altså fortsatt utelukkende på om sektorlovgivningen hjemler det, og vannforvaltningsforskriften medfører i denne forbindelse ingen endringer i sektorlovgivningen. Dette har vært uttrykt klart fra myndighetenes side blant annet i forbindelse med gjennomføringen av vanndirektivet i EØS-avtalen:

”Berørte myndigheters ansvar for lovverk og virkemidler ligger fast i tråd med eksisterende ansvarsfordeling. Hjemlene for å gjennomføre de miljøforbedrende tiltakene som direktivet krever er nedfelt i eksisterende lovgivning.” (St prp nr 75 side 4)

Vanndirektivet og vannforvaltningsforskriften medfører altså ingen endringer i de eksisterende revisjonsreglene. Om for eksempel revisjon og innføring av vilkår om minstevannføring skisseres som alternativ i tiltaksprogrammene, får dette ingen rettslige konsekvenser for revisjonsadgangen. Det kan fortsatt ikke åpnes revisjon eller fastsettes vilkår om minstevannføring med mindre det er adgang til dette innenfor rammene av revisjonsreglene.

 
Det forskriften derimot medfører for revisjonsinstituttet, er en utvidelse av NVEs og OEDs beslutningsgrunnlag ved vurderingen av om revisjon skal åpnes og hvilke vilkår som eventuelt skal endres eller fastsettes, gjennom økt innsikt i miljøtilstanden til vannforekomstene. 

 
Misforståelser

Samspillet mellom prosessreglene i vannforvaltningsforskriften og reglene for revisjon i eksisterende sektorlovgivning kan nok gi grunnlag for misforståelser.

 
Utgangspunktet er like fullt klart. Adgangen til å endre konsesjonsvilkår i henhold til revisjonsreglene er uendret. Man må derfor ikke tillegge vannforvaltningsforskriften en annen eller større betydning enn den faktisk har.