I statsbudsjettet for 2011 foreslår regjeringen at kraftverkseiers kostnader for å få tilgang til fallrettigheter ikke lenger skal skjermes fra grunnrentebeskatning. Forslaget omfatter både eide og leide fall og vil – dersom det vedtas – få stor betydning for eierne av norske vannkraftverk.

Grunneiere mottar i dag så høye vederlag for fallrettigheter i frivillige avtaler eller ekspropriasjonsskjønn at store deler av den ekstraordinære avkastningen (grunnrenten) nå tilfaller grunneier og ikke kraftverkseier. Dersom kraftverkseier får fradrag i grunnrenteinntekten for sine kostnader for å få tilgang til fallet, vil store deler av grunnrenten dermed ikke bli grunnrentebeskattet.

 
Regjeringen foreslår derfor at kraftverkseiere ikke skal få fradrag i grunnrenteinntekten for kostnader til leie av fallrettigheter, og at den skattemessige verdien av fallrettigheter ikke lenger skal inngå i friinntektsgrunnlaget.

 
Samtidig foreslås at det heller ikke skal gis fradrag for avskrivninger på eide fall i grunnrenteinntekten, noe som i første rekke vil ramme fallrettigheter underlagt hjemfall. Formålet med forslagene er å sørge for at hele grunnrenten blir beskattet, uavhengig av hvordan kraftverkseier har organisert virksomheten og uavhengig av om fallene eies eller leies.

 
Et annet viktig formål er ifølge departementet å hindre skattemotivert uthuling av grunnrenteskatten. Lovendringen er foreslått å tre i kraft fra og med 2011.

Forslaget gjelder alle ”kostnader som reelt er vederlag for at kraftverkseier får tilgang til fallrettighet og vannressurs”. Dette omfatter både kontantvederlag og naturalytelser (frikraft) og gjelder både tidsbegrensede og evigvarende rettigheter. Departementet presiserer at kostnader som pådras ved utnyttelsen av leide fall, eksempelvis erstatninger mv til grunneiere etter vassdragslovgivningen, fremdeles skal være fradragsberettiget i grunnrenteinntekten. Dette må etter vårt syn omfatte all erstatning for annet enn fall, så som erstatning for tapt fiske, forvansket bryggehold/adkomst, økt erosjon osv.

 
Departementet hevder at lovendringen kun innebærer en presisering av gjeldende rett, i og med at departementet i forarbeidene til kraftskattereformen i 1997 uttalte at kraftverkseier ikke kan gjøre fradrag i grunnrenteinntekten for eventuelle utgifter til leie av fallrettigheter. Dette ble gjentatt i statsbudsjettet for 2009.

Etter vår vurdering er imidlertid ikke forarbeidene entydige på dette punktet, og departementet innrømmer at ligningspraksis etter 1997 heller ikke konsekvent har fulgt opp standpunktet. Departementet viser til at det finnes eksempler på at kraftverkseiere har fått fradrag i grunnrenteinntekten for kostnader til å utnytte tidsubegrensede fallrettigheter, og at de utelukker ikke at også andre kan ha fått fradrag for leiekostnader ved ligningen.

Etter vårt syn innebærer regjeringens forslag derfor en endring i forhold til gjeldende rett – ikke bare en presisering.

Forslaget om å ta fall ut av friinntektsgrunnlaget innebærer en endring i gjeldende rett, men departementet anslår (dog på usikkert grunnlag) at dette totalt sett bare vil medføre en økning i grunnrenteskatten på ca fem millioner kroner. Forutsatt en friinntektsrente på 2 prosent betyr dette at departementet anslår at bare rett i overkant av 800 millioner kroner er aktivert som fallrettigheter i Norge. Etter vårt syn virker anslaget svært lavt, og vi har derfor grunn til å tro den reelle økonomiske betydning for kraftverkseierne vil være langt større enn hva departementet gir uttrykk for.

Det er også viktig å merke seg at årlige erstatninger som kraftverkseier har innløst med engangsvederlag, skal trekkes ut av friinntektsgrunnlaget i den grad de utgjør erstatning for fallrettigheter. Slike erstatninger utgjør imidlertid vanligvis dels erstatning for fall og dels erstatning for andre ulemper (jf ovenfor), og andelen av vederlaget som gjelder sistnevnte erstatninger skal derfor fremdeles inngå i friinntektsgrunnlaget.

 
Store konsekvenser

For eksisterende kraftverk vil forslagene medføre en til dels betydelig økning i grunnrenteskatten i forhold til i dag, samtidig som fremtidige nyutbygginger og utvidelser av eksisterende vannkraftverk blir mindre lønnsomme og kanskje direkte ulønnsomme. Vi minner i den forbindelse om at ved ekspropriasjon til vannkraftformål mottar grunneierne et tillegg på 25 prosent i erstatningen, jf vassdrags¬reguleringsloven og vannressursloven. Endringsforslagene innebærer også ytterligere et økonomisk incentiv til å nedskalere installert effekt i småkraftkraftverk til under 5 500 kVA.

 
Noen vil kunne hevde at erstatningsnivået til grunneierne vil gå ned som følge av de foreslåtte endringene, men dette vil ikke nødvendigvis være tilfelle. Grunneierne krever normalt erstatning basert på bortfall av muligheten til å bygge ut egne småkraftverk (ofte ikke grunnrenteskattepliktige) og endringsforslagene vil ikke ha noen betydning for verdien av slike. Verdien for selger/utleier av fallene vil således forbli den samme – det er lønnsomheten for kjøper/leietager som reduseres.

 
Konsekvensen av endringsforslagene kan dermed bli at større, samfunnsmessig ønskede utbygginger, utvidelser, takrenneprosjekter osv (gjerne med regulering) blir skrinlagt, mens det i beste fall blir bygget ut mindre småkraftverk (kanskje nedskalert til under 5 500 kVA) uten reguleringsevne. Samfunnet vil da kunne gå glipp av store mengder regulerbar kraft, noe som i et samfunns- og miljøperspektiv fremstår som meningsløst.