Det selvsagte utgangspunktet er at nettselskapet har de rettigheter som er avtalt med grunneierne eller sikret gjennom ekspropriasjon og påfølgende rettslig skjønn - og ikke mer. Det at et nettselskap selv synes det er behov for å gjøre visse tiltak på en eiendom eller blir pålagt dette av myndighetene (f.eks. rydding av vegetasjon), er naturligvis ikke tilstrekkelig rettsgrunnlag overfor en grunneier. Nettselskapet må kunne sannsynliggjøre at det har ervervet tilstrekkelige rettigheter på de eiendommene tiltaket gjelder.

Ingen avtale?

Men hva hvis avtalen eller skjønnet ikke nevner de tiltak som ønskes utført? Eller hvis det overhodet ikke kan oppdrives noen avtale eller skjønn som sier hvilke rettigheter nettselskapet har?

Det siste er en relativt vanlig situasjon rundt om i landet, særlig hva angår eldre nettanlegg. Ofte vet man bare at anlegget har stått der i mange år, og at det har vært vedlikeholdt med ujevne mellomrom opp gjennom årene. Ingen vet lenger hva som er avtalt og hvordan – kanskje ble avtalen inngått muntlig med grunneieren, eller kanskje er avtaledokumentet borte. En forklaring på hvorfor dette er så vanlig, kan være at kraftforsyningen mange steder ble etablert på lokal dugnad, der man var mer opptatt av å få strømmen frem enn å sikre rettighetene skriftlig.

At det ikke finnes noen skriftlig avtale, betyr naturligvis ikke at nettselskapet har tapt sine rettigheter overfor de grunneierne som er berørt av nettanlegget. Derimot betyr det at nettselskapet kan få en tyngre jobb med å sannsynliggjøre at selskapet har rett til å utføre ulike drifts- og vedlikeholdstiltak.

Når det gjelder normale driftsoppgaver, for eksempel knyttet til utskiftning av anleggsdeler, kontroller, vil sannsynliggjøringen av retten normalt være enkel. Visse driftsoppgaver er så sentrale at retten til å utføre dem må anses sannsynliggjort kun ved at anlegget står der.

Ingen enkel seier

En nylig avsagt dom fra Vest-Telemark tingrett illustrerer imidlertid at det ikke alltid er like enkelt. Spørsmålet i saken var om et nettselskap hadde rett til å rydde linjetraseen langs en 22 kV høyspentlinje som ble etablert i 1940, og hvor bredt ryddebelte de eventuelt hadde rett til.

Grunneieren bestred at nettselskapet overhodet hadde rydderett. Nettselskapet hadde ingen skriftlige avtaler å vise til, men fikk likevel medhold av retten i at de hadde rett til å rydde linjetraseen i samsvar med dagens offentligrettslige krav.

Dommen viser at det ikke var noen enkel seier for nettselskapet. Som følge av at avtaledokumenter manglet, måtte retten vurdere hva som sannsynligvis ble avtalt i 1940. For å belyse dette måtte nettselskapet gjøre omfattende søk i egne og offentlige arkiver, innhente flyfotoer og skaffe vitner for å bevise ryddingen som var utført opp gjennom årene.

Dokumentasjon

Saken viser for det første viktigheten av å ha skriftlig dokumentasjon for sine rettigheter. Manglende skriftlighet skaper usikkerhet og konflikter, som kan bli kostbare for nettselskapet å drive gjennom, selv om man skulle vinne frem til slutt. For det andre viser dommen at i tilfeller hvor skriftlige avtaler mangler eller er uklare, er det viktig at nettselskapet har rutiner for å registrere hvilke tiltak som utføres på hvilke nettanlegg, og når. Hadde ikke nettselskapet i den nevnte saken kunnet bevise at det hadde ryddet linjetraseen på forskjellige tidspunkter, kunne dommen lettere gått i grunneiers favør.

Klare rutiner

Nettselskaper vil være tjent med å ha klare rutiner for håndtering av innsigelser fra grunneiere vedrørende rettigheter. Dette vil være særlig nyttig i de tilfeller hvor rettighetene ikke er nedtegnet skriftlig - det er her konfliktpotensialet er størst. Slike rutiner vil bidra til at alle saker håndteres riktig og likt fra starten. Det vil kunne dempe konfliktnivået og bidra til at man unngår uheldige resultater i enkeltsaker som får presedensvirkninger overfor andre grunneiere.