Olje- og energidepartementet la nylig frem forslag til havenergilov. Forslaget vil innføre en konsesjonsordning for kraftproduksjon til havs, samtidig som det gis regler for saksbehandling og åpning av aktuelle havområder for konsesjonstildeling.

Forslaget er en direkte oppfølging av klimaforliket mellom regjeringspartiene og Venstre, KrF og Høyre, der regjeringen blant annet forpliktet seg til å utarbeide det nødvendige lovgrunnlag for satsing på produksjon av fornybar energi til havs.

 
Dagens energilov gjelder bare ut til grunnlinjene (en linje trukket langs de ytterste punktene på landterrioriet). Etter dagens regler har myndighetene dermed ikke hjemmel til å konsesjonsbehandle søknader om energiproduksjon til havs utenfor grunnlinjen.

 
Grunnlinjen

Forslaget til havenergilov gjelder fra grunnlinjen og utover i sjøen. Dette omfatter territorialfarvannet (området ut til 4 nautiske mil målt fra grunnlinjen), den økonomiske sonen (området utenfor territorialfarvannet, ut til 200 nautiske mil fra grunnlinjen) og den norske kontinentalsokkelen. Både flytende og bunnfaste installasjoner vil dermed være omfattet av forslaget.

Lovforslaget gjelder produksjon av elektrisk energi ved utnyttelse av fornybare energiressurser, enten det dreier seg om vind, bølger, tidevann eller andre energikilder. Videre reguleres nettanlegg av en egen konsesjonsbestemmelse. Omsetning av elektrisk energi foreslås ikke regulert.

 
Lovforslaget legger opp til at OED skal åpne geografisk avgrensede områder for energiproduksjon, på tilsvarende måte som i petroleumsvirksomheten. Det at et område åpnes, innebærer at det vil være adgang til å søke om konsesjon til utbygging av produksjon innenfor området. Før det kan skje åpning av et område, skal det som hovedregel gjennomføres en konsekvensutredning med offentlig høringsrunde.

Konsesjon kreves for den som skal bygge, eie eller drive produksjonsanlegg eller nettanlegg. Dette innebærer at den konsesjonspliktige som hovedregel både må eie og drive aktuelle anlegg, og at det ikke uten statens samtykke vil være adgang til å overdra anlegg. Dette er samme ordlyd som departementet har foreslått å ta inn i energiloven, og som har blitt kritisert fra bransjehold for å legge unødvendig strenge føringer på konsesjonærenes organisering.

Den som tildeles et areal kan pålegges å betale en arealavgift til staten. Ifølge høringsnotatet skal dette fungere som en slags leie for bruken av sjøområdene, og i tillegg gi konsesjonæren et økonomisk insitament til å gjennomføre utbyggingen av produksjonen raskest mulig. Noen inntektskilde for staten vil en slik avgift neppe innebære, all den tid utvikling av fornybar energiproduksjon til havs i overskuelig fremtid ser ut til å bero på betydelig offentlig støtte.

 
Fiskeri

 
Fornybar energiproduksjon til havs har et klart konfliktpotensial overfor fiskerivirksomhet. I vurderingen av om et område skal åpnes for utbygging, skal det i følge lovforslaget blant annet legges vekt på fiskeriinteressene i området. I tilfellene hvor områder åpnes gir forslaget på nærmere vilkår norske fiskere rett til erstatning fra staten for påførte tap. Konsesjonæren vil på sin side være erstatningsansvarlig overfor fiskere for tap som følge av forurensning eller skade fra energivirksomheten.

 
Samordning

Lovforslaget mangler bestemmelser om samordning mellom havenergiloven og øvrig regelverk som kan være aktuelt ved etablering av energiproduksjon til havs, herunder samordning med konsesjonssøknader etter energiloven for elektriske anlegg innenfor grunnlinjene. Den manglende samordningen åpner for omkamper med ulike myndigheter, også selv om relevante innvendinger er gitt og vurdert før konsesjon meddeles etter havenergiloven.

 
Av hensyn til fremdrift i prosjektene er det derfor grunn til å se nærmere på mulige samordningsregler som sørger for at relevante offentlige myndigheter får fremmet sine synspunkter som ledd i én helhetlig konsesjonsvurdering, etter mønster av de nye samordningsbestemmelsene mellom energiloven og plan- og bygningsloven.