Artikkel til Energi nr 10/2009, av advokatene Erik Samuelsen, Gunnar Martinsen og Jens F Naas-Bibow.

Ankeutvalgets avvisning av Saudefaldenes anke for Høyesterett blir misforstått og overdrevet i media. Det er mildt sagt en overdrivelse å omtale saken som ”et tidsskille” i norsk krafthistorie.

I juni i år besluttet Høyesteretts ankeutvalg at Aktieselskapet Saudefaldenes anke over Gulating lagmannsretts overskjønn ikke skulle tillates fremmet for Høyesterett. I media misforstås denne avgjørelsen samtidig som dens betydning overdrives.

Saudasaken omhandler verdsettelse av rettigheter som Aktieselskapet Saudefaldene har ekspropriert for kraftutbygging, herunder hvor mye grunneierne og rettighetshaverne skulle tilkjennes i erstatning som følge av ekspropriasjonen. Saken var først oppe for Stavanger tingrett, før Gulating lagmannsrett behandlet den.

Ankeutvalgets avgjørelse

Anke til Høyesterett behøver samtykke fra ankeutvalget for å slippe inn til behandling i Høyesterett, og slikt samtykke ble ikke gitt. Høyesterett har ikke tatt stilling til spørsmålene saken reiste. Heller ikke har Høyesteretts ankeutvalg stadfestet overskjønnet. De har bare vurdert hvorvidt de konkrete spørsmålene det ble anket over har betydning utenfor den foreliggende sak, eller om det av andre grunner var særlig viktig å få saken avgjort i Høyesterett.

Feil i BT

Anken gjaldt bare Samlet Plans rettslige status sett i forhold til utmåling av fallerstatning. Det er bare dette spørsmålets prinsipielle karakter ankeutvalget har vurdert. Ankeutvalget har med andre ord overhodet ikke tatt stilling til spørsmålene knyttet til verdsettelsen av de aktuelle fallrettighetene i saken. Det er derfor ikke riktig når Bergens Tidende (BT) fremstiller det som om Høyesterett har avgjort saken, når de blant annet skriver ”nå har en fersk dom i Høyesterett gitt private eiere monumentalt bedre rettigheter til egne fossefall”, og videre at ”en dom i Høyesterett for to måneder siden har hevet prisene på fallrettigheter med opp til tusen ganger”.

Ankeutvalgets ankenektelse innebærer at vi ennå ikke har noen høyesterettsavgjørelse om spørsmålene Saudaoverskjønnet reiste, men bare en lagmannsrettsavgjørelse. En lagmannsrettsavgjørelse har langt mindre vekt som rettskilde enn en høyesterettsavgjørelse.

Lagmannsrettens avgjørelse

Ved verdsettelse av fallrettigheter har nyere skjønnspraksis sondret mellom såkalte separat utbyggbare fallrettigheter og ikke-separat utbyggbare fallrettigheter. Med separat utbyggbare fallrettigheter menes kort fortalt fallrettigheter hvor det er påregnelig/sannsynlig at andre enn tiltakshaver også kan bygge ut fallet, for eksempel den berørte grunneier selv. Dersom det ikke er påregnelig med et slikt alternativt utbyggingsprosjekt, defineres fallrettighetene motsetningsvis som ikke-separat utbyggbare.

For ikke-separat utbyggbare fallrettigheter har nyere skjønnspraksis utmålt erstatning til rettighetshaverne basert på den såkalte naturhestekraftmetoden. Naturhestekraft er et begrep som angir effekten fallet kan utbringe gitt en nærmere definert vannføring.

For separat utbyggbare fallrettigheter har derimot skjønnspraksis på grunnlag av en høyesterettsdom lagt til grunn at erstatningen skal gjenspeile den reelle markedsverdien av fallrettighetene.

Feil om metode

I faktaboksen i artikkelen i BT fremgår det at den ”såkalte naturhestekraftmetoden ble avvist og erstattet med reell markedspris” i Saudasaken. Dette er ikke riktig. I overskjønnet benyttes nettopp naturhestekraftmetoden ved utmålingen av erstatning for de ikke-separat utbyggbare fallrettighetene. Hva gjelder de separat utbyggbare fallrettighetene, fastsatte lagmannsretten erstatningen på bakgrunn av kraftpris, tilsig og sammenlignbare kontrakter.

Det som imidlertid var nytt, og som ikke fremgår av artikkelen, er at lagmannsretten fastsatte en svært høy pris per naturhestekraft. Hva som var årsaken til at lagmannsretten kom til en opp til tre ganger så høy pris som tidligere rekordnotering, fremgår ikke klart. All den tid resultatet ikke er nærmere og mer prinsipielt begrunnet, må avgjørelsen anses som et enkeltstående unntak som ikke kan overskygge den langvarige faste praksisen som tilsier en vesentlig lavere pris per naturhestekraft. Nyere skjønnspraksis, eksempelvis Fjordane tingretts skjønn av 20. mai 2009, legger også en slik forståelse til grunn. Her uttaler retten at erstatningen i Saudaoverskjønnet ”ligg vesentleg høgare enn tidlegare erstatningar etter naturhestekraftmetoden”, og setter erstatningen til 1/3 av det Saudaoverskjønnet kom til.