Stortinget har nylig vedtatt Norges første lov om offshore energivirksomhet. Formålet er å legge til rette for etablering av fornybar energiproduksjon og nett til havs. Hvor godt tilrettelegger det norske regelverket for havenergi sammenlignet med andre land?

Tilgjengelighet på arealer er naturligvis en nødvendig forutsetning for energiproduksjon til havs. I motsetning til våre Nordsjø-naboer, har Norge per i dag ingen regler som setter rammer for hvordan havområder kan gjøres tilgjengelig for havenergi. Når den nye havenergiloven etter hvert trer i kraft, vil vi imidlertid få på plass et regelverk som regulerer dette, og som i stor grad samsvarer med det som er vanlig hos våre naboer.

 
Havenergiloven bygger på at myndighetene først må åpne et havområde for at det skal kunne gis konsesjon der. Før et område kan åpnes for søknader, må det gjennomføres såkalte ”strategiske konsekvensutredninger”, som skal vurdere alle tenkelige virkninger for miljø og samfunn. Dette er et kjent konsept i land som Storbritannia og Danmark, som allerede har åpnet store havarealer for vindkraftproduksjon. I Norge ligger dette imidlertid nokså langt frem i tid. Olje- og energidepartementet har meldt at man i løpet av andre halvår 2010 vil peke ut havområder der det skal utføres konsekvensutredninger i 2011 (sørlige deler av Nordsjøen er pekt ut som ”særlig relevante”). Det vil neppe være noen arealer som er åpnet for konsesjonssøknader før tidligst i 2012.

 
Byråkrati

 
Etablering av energiproduksjon til havs vil kunne berøre myndighetsområdet til en rekke ulike offentlige organer, herunder energi-, fiskeri- og forurensningsmyndigheter. Mangel på samordning i lovverket åpner for stadige omkamper om prosjektet med ulike myndigheter, og det selv om relevante innvendinger er vurdert før konsesjon er gitt etter havenergiloven. Dette vil kunne forsinke og fordyre realiseringen av prosjekter i Norge. Regjeringen bør etter vår oppfatning derfor vurdere samordningsregler som kan sikre én enhetlig konsesjonsvurdering, slik man for eksempel har gjort i Danmark: Der gis alle tillatelser av Energistyrelsen, som konsulterer med de øvrige myndigheter som er berørt. Én myndighet fungerer dermed som en ”one-stop-shop” for offentlige tillatelser.

 
Når det først gis konsesjon til et prosjekt, er varigheten av konsesjonen svært viktig. I lovbehandlingen i Stortinget ble det diskutert om konsesjonstiden skulle være 30 eller 50 år, og resultatet ble 30 (Høyre og FrP stemte for 50 år). Dette er langt mindre enn i Storbritannia, der konsesjonstiden er 50 år. I både Danmark og Tyskland er konsesjonstiden 25 år, noe som er begrunnet i at dette omtrent tilsvarer den forventede levetiden for havvindmøller. Alle land åpner for forlengelser.

 
En stor del av kostnadene ved etablering av offshore vindproduksjon relaterer seg til nettilknytning. Reglene for fordeling av disse kostnadene er dermed svært viktig for økonomien i havenergiprosjekter. I Norge er kostnadsfordelingen ennå ikke avklart. Regjeringen har imidlertid gitt signaler om at nettkundene på land ikke bør bli belastet med kostnadene med havnettet. I klartekst betyr dette at produsenten må dekke nettilknytningen selv.

 
Flere av våre Nordsjø-naboer har hatt en slik regel, men har nå gått over til løsninger som i stor grad fritar produsenten for nettinvesteringer. Dette har bidratt til å avhjelpe den flaskehalsen nettilknytning har vært for prosjekter i flere land, blant annet i Storbritannia og Danmark. I Storbritannia har man etablert et system med såkalte OFTOs (Offshore Transmission Operators) der bygging og drift av nettet legges ut på anbud. Produsenten slipper å betale for tilknytningen. Det samme er tilfellet også i Danmark og Tyskland. I Tyskland har det nærmeste nettselskapet på land tilknytningsplikt, og produsenten betaler hverken anleggsbidrag eller tariffer. Nettselskapet kan videreføre kostnadene til de øvrige kundene i landnettet. Dette er naturligvis svært gunstig for produsenten, men regelen gir også insentiver for nettselskapet til å samordne tilknytningen av flere offshoreanlegg i ”sin” sone på en effektiv måte.

 
Erfaringene og de gjennomførte endringene hos våre Nordsjø-naboer bør tas alvorlig av regjeringen hvis man ønsker at Norge skal lykkes med å etablere offshore energiproduksjon av et visst omfang. Hvis regjeringens foreløpige signaler om kostnadsfordeling gjennomføres, vil nettilknytning bli et punkt der det norske regelverket er klart mindre gunstig enn hos våre naboer.