Det offentlige stiller en rekke krav som det ikke er adgang til, ved fremføring eller flytting av infrastruktur i offentlig grunn. Det er derfor viktig at ledningseierne har oversikt over de historiske rettighetene som eksisterende infrastruktur er etablert på.

Videre er det viktig å ha oversikt over hvilke tillatelser som er nødvendig for etablering av ny infrastruktur, og hvilke vilkår det offentlige kan stille i tillatelsene.

 
Ny infrastruktur

Dersom ledningseier ønsker å etablere infrastruktur i offentlig grunn, må det inngås en privatrettslig avtale med det offentlige som grunneier, det være seg kommune, fylkeskommune eller stat, på lik linje med en hvilken som helst annen grunneier.

 
Det offentlige kan som enhver annen grunneier foreslå de vilkår som måtte ønskes både hva gjelder økonomisk kompensasjon og retten til å ligge i grunnen. Hvis det ikke oppnås enighet mellom grunneier og ledningseier om vilkårene, kan imidlertid ledningseier om nødvendig ekspropriere seg bort fra vilkårene etter alminnelig ekspropriasjonsrett.

 
Skulle for eksempel kommunen ønske å stille tekniske krav inntatt i en kommunal instruks, så vil ikke dette stille seg annerledes enn om en privat grunneier hadde stilt tilsvarende krav, med mindre kravene i instruksen også følger av lovpålagte offentligrettslige krav, for eksempel krav etter plan- og bygningsloven. Men i så fall utledes kravet av plan- og bygningsloven, og ikke av grunneiers rett til å råde over grunnen.

 
Vegloven

Ved etablering i offentlig veigrunn kreves det, i tillegg til privatrettslig avtale med grunneier om rett til fremføring eller ekspropriasjon av retten til fremføring, en offentligrettslig tillatelse fra veimyndighetene etter vegloven § 32. Dette for å hindre at veien eller veimyndighetene påføres unødvendige ulemper.

Tillatelsen etter vegloven, og de vilkår som lovlig kan stilles i denne, kan ledningseier ikke ekspropriere seg bort fra. Men det offentlige gir ikke slik tillatelse i kraft av å være grunneier, men i kraft av å være veiholder. Og det er dermed vegloven, og ikke grunneierbeføyelser, som avgjør hvilke vilkår som kan stilles i tillatelsen. Vilkårene i tillatelsen må derfor stå i saklig sammenheng med veglovens formål.

Det kan for eksempel ikke kreves noen form for økonomisk kompensasjon utover de merkostnadene veimyndighetene har som følge av etableringen. Det kan heller ikke stilles strengere tekniske krav enn det som følger av vegloven, uavhengig av hva en kommunal instruks skulle tilsi.

 
Tilsvarende må flyttevilkår i tillatelsen holde seg innenfor veglovens formål. Flytting for egen regning kan ikke kreves av hensyn til andre infrastruktureiere enn veiholder, som for eksempel vann- og avløpsetaten. Flytting for egen regning kan heller ikke kreves ut fra rene hensiktsmessighetsbetraktninger. Et eksempel på det sistnevnte er at veimyndighetene mener at hvis det først skal graves i veien, så kan det samtidig kreves at ledningseier legger eksisterende luftlinjer som jordkabler, selv om verken veiarbeidet eller hensynet til veien nødvendiggjør dette.

 
Det er derfor viktig å ha klart for seg om det offentlige opptrer som grunneier eller offentlig veimyndighet når det stilles krav til etablering av infrastruktur, og hvilke krav det offentlige kan stille ut fra hver av disse rollene.

Dersom ledningseier allerede har etablert infrastruktur i offentlig grunn avhenger vilkårene som anlegget ligger på av historikken til anlegget. Rettighetene til å ha anlegget i grunnen kan være basert på avtale mellom det offentlige som grunneier og ledningseier (eller dens rettsforgjenger), ekspropriasjon og dermed skjønnsforutsetningene i ekspropriasjonstillatelsen, eller tillatelse etter vegloven dersom ledningene i sin tid ble lagt i offentlig veigrunn. Det beror nettopp på innholdet i disse historiske rettighetene om ledningseier for eksempel kan pålegges å flytte for egen regning. Innholdet i de historiske rettighetene må avklares og avgjøres konkret.

 
Avklaringen vil kunne by på vanskeligheter, ettersom eldre anlegg ofte ble etablert mens ledningseier var en del av det offentlige, for eksempel et kommunalt everk. Avtaler om etablering eller tillatelser etter vegloven ble da gjerne ikke nedfelt skriftlig. Det må da avklares hva som er sannsynlig og kunne vært stilt som vilkår i avtalen, om det for eksempel ble og kunne vært stilt flyttevilkår etter vegloven. Dette beror blant annet på hvor og når ledningsanlegget ble etablert.

 

For etablerte rettigheter må ledningseier altså skaffe seg oversikt over innholdet i de historiske rettighetene sine, og om rettighetene baserer seg på privatrettslige avtaler og/eller offentligrettslige tillatelser. Dette fordi det er summen av disse avtalene og tillatelsene som avgjør hvilke vilkår man ligger på.

Skal ledningseier etablere ny infrastruktur, er det nødvendig å vite om man må ha tillatelse fra det offentlige som grunneier og/eller det offentlige som veimyndighet, og hvilke vilkår det offentlige har adgang til å stille.

Uten oversikt over begrensningene i veiholders adgang til å stille vilkår oppstår det risiko for at ledningseier påføres kostnader som kunne vært unngått.