|
Artikkel til Energi nr 2/2009, av advokatene Gunnar Martinsen og Jens F Naas-Bibow.
Fornybardirektivet blir bindende for Norge, og vil gi både store muligheter og klare utfordringer for norske myndigheter.
Like før årsskiftet ble fornybardirektivet vedtatt som en del av EUs klimapakke. Under Grønn Boks Energy Camp bekreftet olje- og energiminister Riis-Johansen at direktivet vil bli bindende for Norge. Dette gir store muligheter for produsenter av fornybar energi, men innebærer samtidig klare utfordringer for norske myndigheter.
Tidspunktet for implementeringen av fornybardirektivet beror blant annet på behandlingstiden i EØS-komiteen. Direktivet er allerede sendt på høring i Norge av Olje- og energidepartementet.
Økt produksjon av fornybart
Direktivet pålegger medlemslandene å øke sin gjennomsnittlige fornybarandel i det totale energiforbruket fra 8,5 prosent i 2005 til 20 prosent i 2020.
Foreløpige beregninger tilsier at Norge må øke fornybarandelen fra drøyt 60 prosent til rundt 75 prosent i 2020. Dersom målsetningene skal nås må Norge både produsere og forbruke mer fornybar energi, og samtidig redusere bruken av ikke-fornybare energikilder.
EUs beregning for andelen fornybar energi tar utgangspunkt i forbruket i det enkelte land. Energiforbruk er i direktivet definert som:
”Energi som leveres til industrien, transport, husholdninger, tjenesteytelse (også offentlig), landbruk, skogbruk og fiskeri, inkludert energisektorens elektrisitets- og varmeforbruk i forbindelse med elektrisitets- og varmeproduksjon, samt elektrisitets- og varmetap i forbindelse med distribusjon og overføring.”
Vannkraft og andre fornybare energikilder står for rundt 97 prosent av kraftproduksjonen her til lands. Skal fornybarandelen økes i særlig grad, må dermed energibruken innenfor transport, oppvarming og industri i større grad baseres på fornybare kilder.
Etter Point Carbons beregninger må Norge redusere bruken av ikke fornybare energikilder med minst 31,4 TWh.
For å øke produksjonen av fornybar energi i den skala som fornybardirektivet legger opp til, må norske myndigheter iverksette et bredt spekter av tiltak som stimulerer utbygging av ny fornybar energi, samtidig som forbruket vris fra ikke-fornybare til fornybare energikilder. Direktivet legger imidlertid ingen konkrete føringer på medlemslandene i dette henseende. Det vil dermed være opp til norske myndigheter hvordan de vil nå målene gjennom ulike nasjonale tiltak.
Eksport av norsk fornybar
Direktivet legger opp til omfattende samarbeid mellom medlemslandene for å nå fornybarmålene.
Direktivet åpner blant annet for at medlemslandene kan inngå avtaler om såkalt statistisk overføring av fornybar energi. Dette medfører at medlemsland uten store muligheter for økt produksjon av fornybar energi kan øke sin fornybarandel ved å inngå avtale med et annet land som har bedre utbyggingsmuligheter.
En annen form for samarbeid som direktivet åpner for er at to eller flere medlemsstater kan samarbeide om kraftutbyggingsprosjekter i et medlemsland eller i et land som ikke er bundet av fornybarmålene. På denne måten kan medlemslandene gå sammen om utbygging der det er mest kostnadseffektivt, og samtidig øke sin fornybarandel.
I tillegg til dette kan medlemslandene gå sammen om, eller delvis koordinere sine nasjonale støtteordninger.
Samarbeidsformene direktivet skisserer ser ut til å forutsette avtaler statene i mellom. Imidlertid er det for fellesprosjektene nevnt uttrykkelig at samarbeidet kan involvere private aktører.
Da Norge har stort utbyggingspotensial for flere former for fornybar energi, åpner direktivet med dette for at andre land kan finansiere utvikling av norske fornybarressurser. For at dette skal bli en realitet er det imidlertid nødvendig at Norge implementerer direktivet uten unødig tidsbruk, og at myndighetene legger til rette for et smidig samarbeid med andre EØS-stater hva gjelder energiproduksjon i Norge.
Ny regulering av nettselskapene
En ensidig satsing på å stimulere energiproduksjon er ikke tilstrekkelig. Det er videre behov for store investeringer i kraftnettet dersom fornybarmålene skal nås i Norge. Også elektrifisering av veitransport vil kreve betydelige nettinvesteringer.
Direktivet forutsetter at medlemslandene skal pålegge nettselskapene en viss tilknytningsplikt for produksjon av fornybar energi. En slik tilknytningsplikt er for øvrig også foreslått i Olje- og energidepartementets forslag til endringer i energiloven av 9. desember 2008.
Tilknytning av fornybar energi får med dagens økonomiske regulering av nettvirksomheten i mange tilfeller svært negative bedriftsøkonomiske konsekvenser for nettselskapene som står for tilknytningen. Nettselskaper som ligger i forkant med investeringer for å tilknytte fornybar energi sammenlignet med sine referanseselskaper, straffes i NVEs økonomiske regulering.
Pålegg om tilknytningsplikt må dermed ledsages av en grunnleggende reform i den økonomiske reguleringen av nettselskapene. Samfunnsøkonomisk ønskelige nettinvesteringer må også bli bedriftsøkonomisk lønnsomme. Nettselskaper som går i bresjen for å tilrettelegge for fornybar energi, kan ikke bli økonomisk skadelidende. I lys av fornybarmålene i direktivet er dette en oppgave myndighetene må ta tak i snarest.
|