I Kløvtveit-dommen, avsagt før jul, fastslår Høyesterett at fallrettigheter prinsipielt sett kan erstattes ut fra fallets forholdsmessige verdi i et samarbeidsprosjekt med utbygger. Utbyggers prosjekt kan imidlertid ikke legges til grunn uten videre.

Hovedspørsmålet var om vannfall som ikke kan utnyttes separat, skal erstattes dersom det er påregnelig at fallene kan utnyttes i et samarbeid med eksproprianten. Høyesterett opphevet lagmannsrettens overskjønn fordi et slik samarbeid ikke var tilstrekkelig begrunnet.

Lagmannsretten hadde ifølge Høyesterett ”uten videre” lagt til grunn et samarbeidsprosjekt – det vil si at grunneierne skulle få betalt som om de hadde inngått et samarbeid med utbyggeren i vassdraget som vannet ble overført til. Slik Høyesterett så det, kunne lagmannsretten ikke utmåle erstatning basert på et slikt tenkt samarbeidsprosjekt uten at det var gitt en begrunnelse som Høyesterett kunne prøve den rettslige holdbarheten av. Konsekvensen av Høyesteretts dom på dette punkt er at det stilles visse krav til påregneligheten av et samarbeid.

 
På det prinsipielle plan var Høyesterett likevel klar på at et tenkt samarbeidsprosjekt kan være aktuelt som grunnlag for å utmåle erstatning. Forutsetningen for dette er imidlertid at det etter en konkret vurdering fremstår som påregnelig (det vil si sannsynlig) med et samarbeid.

 
Opptre økonomisk rasjonelt

I en slik konkret vurdering følger det av Høyesteretts premisser at enhver aktør skal forutsettes å opptre økonomisk rasjonelt. Det innebærer at domstolen i påregnelighetsvurderingen må gjøre en nøye vurdering av hvilke insentiver grunneierne har hatt til å delta i et samarbeidsprosjekt.

 
Der hvor flere små fallrettseiere skal forutsettes å bidra i et samlet prosjekt, må skjønnsretten vurdere om fallrettseierne faktisk har sammenfallende interesser og om deltakelse i et samlet prosjekt vil være rasjonelt for hver enkelt av dem sett i forhold til for eksempel separate utbyggingsplaner. I tillegg må det vurderes om det ville bli gitt konsesjon for samarbeidsprosjektet på utmålingstidspunktet eller eventuelt på det tidligere tidspunktet da utbyggeren tiltrådte de aktuelle fallene. Retten kan med andre ord ikke legge automatisk til grunn at samarbeidsprosjektet ville ha fått konsesjon selv om tiltakshaver i sin tid fikk konsesjon.

At erstatning prinsipielt sett kan tenkes utmålt på bakgrunn av et tenkt samarbeidsprosjekt, er for så vidt greit. Den motsatte løsning kunne ha gitt urimelige resultater: Ta for eksempel situasjonen hvor det er én rettighetshaver på hver side av et fall, A og B. Det er selvsagt ikke lovens mening at den av de to rettighetshaverne som først skaffer seg ekspropriasjonstillatelse, skal kunne presse ned verdien av den andres fall.

 
En naturlig løsning

I eksempelet over er samarbeidsmodellen en naturlig løsning. Dersom A også vil utnytte Bs rettigheter, må han kompensere rettighetshaveren for den verdi Bs rettigheter har i et samlet prosjekt. Den pris som B da kan kreve, er etter Høyesteretts dom en forholdsmessig andel av verdien i det samlede prosjekt. Har en grunneier eksempelvis rettighetene til fall som gir grunnlag for 40 prosent av totalproduksjonen i et prosjekt, betyr dette at han som utgangspunkt skal ha erstattet 40 prosent av totalverdien i det samlede prosjektet.

Det er verdt å understreke at situasjonen sjeldent er så enkel; ofte er det mange grunneiere med store ulikheter i vannføring og fallkvalitet. Et samarbeid kan i slike tilfeller være fjernere enn i eksempelet med to store falleiere.

 
Høyesterett uttalte seg ikke konkret om påregneligheten av Kløvtveit-prosjektet, men ville altså ikke avvise et samlet prosjekt på prinsipielt grunnlag. Slik vi ser det underbygger Høyesteretts dom at det må stilles klare krav til grunneiernes dokumentasjon av påregneligheten til et samlet prosjekt, at påregnelighetsvurderingen knyttet til konsesjon og utbyggingsmåte må skje uavhengig av tiltakshavers konsesjon, og at vurderingen skal skje ut fra situasjonen på utmålings- eller tiltredelsestidspunktet (og ikke på det tidligere tidspunktet da tiltakshaver fikk konsesjon).