Forslaget til lov om elsertifikater legger opp til at inntekter fra sertifikatsalg skal inngå i beregningsgrunnlaget for grunnrenteskatten. Dette innebærer ulike rammebetingelser for ulike produksjonsteknologier, noe som kan forrykke den naturlige utbyggingsrekkefølgen for nye prosjekter.

Formålet med elsertifikatloven er å bidra til økt produksjon av elektrisitet fra fornybare energikilder. I henhold til energiloven skal denne produksjonen bygges ut på en samfunnsmessig rasjonell måte, og følgelig bør de mest egnede prosjektene – med størst iboende potensial for kommersiell lønnsomhet – gjennomføres først.

 
For å oppnå dette, er det viktig at de myndighetsskapte investeringsinsentivene for ulike produksjonsteknologier er nøytrale. Dette gjelder også for skattleggingen av inntekter fra fornybarprosjekter, slik at investorenes rangering av aktuelle utbygginger er den samme før og etter skatt.

 

Den foreslåtte elsertifikatordningen bryter med dette nøytralitetsprinsippet, ettersom et elsertifikat i realiteten vil ha en lavere verdi for kraftverk som plikter å betale grunnrenteskatt – det vil si norske vannkraftverk med påstemplet merkeytelse på minst 5 500 kVA.

En rekke utredede vannkraftprosjekter er i dag ikke bedriftsøkonomisk lønnsomme, sett hen til antatte fremtidige kraftpriser samt utbyggings- og driftskostnader. Muligheten for langsiktige merinntekter fra sertifikatsalg kan imidlertid endre dette utgangspunktet og løfte prosjektene ut av støpeskjeen. Den norske grunnrenteskatten (tilleggsskatt på 30 prosent), som medfører at utnyttelsen av vannkraft stilles økonomisk dårligere enn utnyttelsen av andre fornybare energikilder, legger likevel begrensninger for denne utviklingen.

 
Selv om grunnrenteskatten opprinnelig kun skulle ramme superprofitt, har de siste årenes endringer (lavere friinntektsrente, ingen friinntekt av fall og intet fradrag for vederlag for leie av fall) medført at grunnrenteinntekten overstiger overskuddet fra kraftverket. Flere marginale vannkraftprosjekter vil med inntekter fra elsertifikater derfor være bedriftsøkonomisk lønnsomme – og således kommersielt realiserbare – før skatt, men langt mindre lønnsomme (og kanskje ulønnsomme) etter skatt.

 
Konkurransevridning

Forskjellsbehandlingen av ulike produksjonsteknologier innebærer en konkurransevridning, og denne vil kunne føre til at potensielle vannkraftprosjekter blir forbigått av andre fornybarprosjekter som i utgangspunktet er mer kostbare å utvikle. En annen uheldig konsekvens av særbeskatningen av sertifikatinntekter fra vannkraftproduksjon er at utbyggere vil vurdere å redusere størrelsen på planlagte vannkraftutbygginger – for å komme under grensen for grunnrenteskatt – slik at sertifikatinntektene bare er underlagt alminnelig inntektsskatt. Dette vil ikke være en samfunnsmessig rasjonell utvikling av norsk kraftsektor, ettersom produksjonsvolumene av klimanøytral elektrisitet vil falle samtidig som de miljømessige virkningene gjerne forblir like tyngende som før.

 

For at ordningen med elsertifikater skal virke etter sin hensikt, må derfor sertifikatinntekter fra vannkraftproduksjon beskattes på lik linje med sertifikatinntekter fra andre fornybare energikilder – altså bare gjøres til gjenstand for alminnelig inntektsskatt. I motsatt tilfelle vil ny vannkraftproduksjon diskrimineres, både i forhold til andre energiformer og produksjonsteknologier i Norge, samt all sertifikatberettiget elektrisitetsproduksjon i Sverige.