Nettselskapenes anskaffelse av AMS skjer innenfor forsyningssektoren, og kravene følger av anskaffelsesloven og forsyningsforskriften. Det er disse regelverkene (og ikke anskaffelsesforskriften) selskapene skal benytte, og dermed vise til i kunngjøring og konkurransegrunnlag mv.

 

Selv om de generelle reglene i anskaffelsesloven og forsyningsforskriften gjelder for anskaffelse av AMS, er det imidlertid ikke gitt at en del mer detaljerte regler i forsyningsforskriften må anvendes. Dette beror på verdien av anskaffelsen og hvilke tjenester som eventuelt skal anskaffes i tillegg til selve varen, AMS-boksen.

 

Dersom nettselskapenes anskaffelse består i mer enn selve ”AMS-boksen”, for eksempel faktureringstjenester, bør selskapene derfor avklare hvilke deler av regelverket som må anvendes på anskaffelsen.

 

 

I tillegg til å avklare hvilke deler av regelverket som gjelder må selskapene blant annet ta stilling hvilken anbudsform som skal benyttes. Det er tre alternative former for anbud som kan benyttes; åpen og begrenset anbudskonkurranse samt konkurranse med forhandlinger.

 

Kun konkurranse med forhandlinger gir mulighet for (og plikt til) å føre forhandlinger med de som har inngitt tilbud. Dette er en dynamisk og fleksibel anbudsform som er egnet til å møte behov for tilpasninger underveis. Konkurranse med forhandlinger er derfor en hensiktsmessig anbudsform å benytte ved anskaffelser av AMS, og flere nettselskaper har allerede hatt positive erfaringer med den.

 

Dersom konkurranse med forhandlinger benyttes, skal det foretas en prekvalifisering av hvilke leverandører som skal få delta i konkurransen. For energibransjen i Norden eksisterer det en egen kvalifikasjonsordning, Sellicha, som nettselskaper kan melde seg inn i og foreta slik prekvalifisering gjennom. Ordningen er hensiktsmessig og arbeidsbesparende for nettselskaper som velger konkurranse med forhandlinger, og er allerede benyttet av flere selskaper.

 

Konkurransegrunnlaget

 

Først må selskapene bestemme hva AMS-anskaffelsen består i, hvilke regler som skal anvendes, hvilken anbudsform som skal benyttes og plukket ut aktuelle leverandører. Deretter er tiden kommet for å sende ut konkurransegrunnlaget.

 

Dette er det mest sentrale dokumentet i hele anbudsprosessen. Her beskrives blant annet ytelsen, konkurranseform, reglene som anvendes, frister, kvalifikasjonskrav til leverandørene, avtalevilkår og tildelingskriterier. Selskapene er i stor grad bundet av det de har skrevet i konkurransegrunnlaget. Konkurransegrunnlaget er derfor et dokument nettselskapene må jobbe grundig med før anbudskonkurransen gjennomføres. Blant annet er det viktig å beskrive ytelsen slik at den som et minimum oppfyller de varslede tekniske og funksjonelle kravene til AMS i lovverket.

 

Det er videre viktig å tenke gjennom hva som skal vektlegges og være avgjørende for valg av leverandør. Det er ikke sikkert at pris bør tillegges alt for stor vekt for eksempel i forhold til tekniske gode og fungerende løsninger. Hvis ikke kan i verste fall et billig, men teknisk middelmådig, tilbud måtte velges fremfor et noe dyrere, men teknisk langt bedre, tilbud. Det må også avklares om nettselskapet skal lage en individuell avtale eller om for eksempel statens standardavtale for it-kjøp skal anvendes.

 

Uansett er avtalevilkårene svært viktige, og vil variere blant annet avhengig av om anskaffelsen består i bare ”boksen” eller fullstendige AMS-systemer og tjenester som avregning, fakturering og kundebehandling. Hvem er for eksempel ansvarlig for at eksisterende og nytt system for innsamling av måledata kommuniserer sammen? Og hvilken økonomisk sikkerhet stiller leverandøren for tap som kan oppstå dersom utstyret, kommunikasjonen eller IT-systemet svikter?

 

 

Det er mye nettselskapene må tenke gjennom, avklare, forberede og ta stilling til i en anskaffelsesprosess. Vi har kun nevnt noen eksempler.

 

Vårt budskap er at selskapene må sette seg inn i regelverket i forkant av anskaffelsesprosessen. På denne måten kan anskaffelsen gjennomføres på en god og ryddig måte i henhold til regelverket, og selskapene kan oppdage og ta tak i problemer, spørsmål og valg i forkant av anskaffelsen, i stedet for å måtte drive ”brannslukking” i ettertid. Sistnevnte kan både bli dyrt og tidkrevende.