Staten står på sitt
Med virkning fra 1. januar 2007 ble den gamle rederiskatteordningen opphevet. Rederiene kunne velge mellom å gå inn i en ny rederiskatteordning eller å gå over til ordinær beskatning. Uansett hvilket alternativ rederne valgte, måtte de betale skatt av inntekter opptjent innenfor den gamle rederiskatteordningen.

Høyesterett ga selskapene som valgte å tre inn i den nye ordningen medhold i at beskatningen var grunnlovsstridig. For selskaper som valgte å ikke tre inn i den nye ordningen, fastholder staten ennå at det ikke er noen grunn til at skatten skal tilbakebetales. I en sak anlagt av Fred Olsen Shipping AS har Oslo tingrett gitt staten medhold. Etter mitt syn er dommen feil og bør oppheves i ankeomgangen.

Fravær av valg er tvang
Et avgjørende poeng for tingretten er at rederiene ikke ble ”… tvunget ut av ordningen på en grunnlovsstridig og erstatningsbetingende måte” fordi man ”… selv valgte uttreden”.  Tingretten synes å mene at siden selskapene selv valgte uttreden, ble de ikke usatt for noe tvang eller rettsbrudd som begrunner tilbakebetaling fra staten. Argumentasjonen er ikke overbevisende. Jeg viser til følgende:

• Ved opphevelsen av den gamle rederiskatteordningen ble rederiene fratatt muligheten til å videreføre de latente skatteforpliktelsene. Man hadde valg, men begge alternativene ledet til beskatning av inntekter opptjent i den gamle rederiskatteordningen. Når alle alternativene skattyter kan velge mellom leder til beskatning av de samme inntektene, blir man tvunget til å betale skatten. Man har ikke selv valgt det.

• Selskapene som trådte inn i den nye ordningen hadde også to alternativer. De kunne valgt å tre ut, men valgte selv å tre inn i den nye ordningen. Høyesterett kom likevel til at beskatningen var i strid med Grunnloven § 97. Årsaken var selvfølgelig at selskapene ikke hadde noe alternativ til å betale skatten – de ble tvunget til det.

• I dommen vises det også til at selskapene som valgte å tre ut, ikke ble stilt dårligere enn selskaper som hadde trådt ut av rederiskatteordningen i tidligere år. Heller ikke dette er noe overbevisende argument. Selskaper som valgte å tre ut i tidligere år hadde et reelt og grunnlovsmessig alternativ; å videreføre latent skatt innenfor ordningen.

Etter mitt syn kan statens og domstolenes påstand om at beskatningen var selvvalgt, sammenlignes med å tvinge noen til å velge mellom pest eller kolera, og etterpå argumentere for at det var selvvalgt å bli syk. Fravær av valg er tvang.

Ikke statens skyld
I dommen legges det videre til grunn at selskapenes tap er ”… for fjernt og avledet til at det kan kreves erstattet”. Altså - tapet er ikke statens skyld. Det er vanskelig å følge logikken. Tapet er en direkte konsekvens av at Stortinget fjernet alle andre muligheter enn å betale skatt av de opptjente inntektene (les: Stortinget tvang selskapene til å betale).

Domstolens vurdering tar heller ikke hensyn til at situasjonen er svært ulik det som ofte er tilfelle i erstatningssaker. Normalt er situasjonen at en person har påført en annen et tap, uten selv å ha blitt rikere, dvs. verdier er blitt borte. Man har for eksempel kjørt på naboens bil, som derfor må repareres for å komme i samme stand. Situasjonen i Fred Olsen-selskapenes erstatningssak mot staten er veldig forskjellig fra dette. Selskapenes tap består i at de har måttet betale pengene til staten. De har ikke blitt borte - staten har tatt dem. Spørsmålet er om staten skal gi pengene tilbake eller ikke.

Ressursbruk
Etter mitt syn er dommen feil og den blir forhåpentligvis anket. Det bør imidlertid stilles spørsmål ved om staten i det hele tatt bør bruke egne og andres ressurser på å fastholde beskatning etter de svært omstridte overgangsreglene. Opphevelsen av den gamle rederiskatteordningen var helt spesiell. Stortinget tvang selskapene til å ta valg det var umulig å overskue konsekvensene av, og det ene alternativet har vist seg å være grunnlovsstridig. Det er også innført nye og svært mye gunstigere overgangsregler i 2010, som ikke er gjort tilgjengelig for alle. Staten bør etter mitt syn heller benytte ressurser på å vurdere hvordan man kan skattlegge alle rederiene som ble utsatt for det umulige valget i 2007 på en ensartet måte - i samsvar med Grunnloven.