Publisert: 22.02.2011

Sakens bakgrunn
En kunde i et norsk verdipapirforetak hadde i midten av februar 2009 ved flere anledninger kjøpt aksjer gjennom verdipapirforetaket. Da kunden ikke hadde gjort opp ved forfall, ble det sendt en purring. Purringen fremstod som en ordinær purring og inneholdt ikke noe om mislighold eller misligholdsbeføyelser. Ny purring ble sendt et par dager senere hvor det heller ikke ble anført noe om mislighold eller misligholdsbeføyelser. Kunde kontaktet verdipapirforetaket samme dag og opplyste at han gradvis ville selge ut samtlige poster for å lette på situasjonen ”oppgjørsmessig”. Nedsalg av en del av porteføljen ble så gjennomført gjennom verdipapirforetaket, likevel slik at verdipapirforetaket ikke hadde fått fullt oppgjør. I begynnelsen av mars 2009 hevet verdipapirforetaket avtalen med kunden og solgte de resterende aksjene (dette salget var partene enig om var et kontraktsmessig dekningssalg). Verdipapirforetaket fikk full dekning både for sitt krav på kjøpesummen og sitt krav på kurtasje for alle handlene. I tillegg gav transaksjonene til sammen en kursgevinst på NOK 416 000.

Med henvisning til de alminnelige forretningsvilkårene punkt 12 fjerde ledd (basert på Norges Fondsmeglerforbunds standard), hvor det fremgår at gevinst ikke tilfaller kunden ved dekningstransaksjoner som følge av kundens mislighold, anså verdipapirforetaket seg berettiget til å beholde kursgevinsten. Kunden bestred at det forelå en slik rett, og saken ble brakt inn for Oslo tingrett som avsa dom 18. januar 2010. Verdipapirforetaket ble av tingretten dømt til å betale kunde et beløp tilsvarende kursgevinsten med tillegg av forsinkelsesrente. Saken ble anket til lagmannsretten av verdipapirforetaket.

Ankebehandlingen
Spørsmålet for lagmannsretten var hvorvidt salgstransaksjonene som ble gjennomført på kundes initiativ (og før avtalen ble hevet), var å anse som et dekningssalg som beskrevet i verdipapirforetakets alminnelige forretningsvilkår.

Verdipapirforetaket anførte at formålet med transaksjonen måtte være avgjørende for at det dreide seg om et dekningssalg. Selv om salgene var initiert av kunde, var bakgrunnen for salgene å skaffe penger til å gjøre opp for de misligholdte betalingsforpliktelsene.

Lagmannsretten kom til at anken fra verdipapirforetaket måtte forkastes. Lagmannsretten var av den oppfatning at en dekningstransaksjon ”gjennomføres av den kontraktspart som er utsatt for misligholdet”. Også de alminnelige forretningsvilkårene punkt 12 annet ledd nr. 2 var etter lagmannsrettens syn utformet i samsvar med dette, jf. ordlyden ”kan Foretaket… selge”.

Salgene ble gjennomført av kunde dagen før oppgjørsdagen og på oppgjørsdagen. Alle aksjene var således videresolgt før verdipapirforetakets rett til dekningssalg inntrådte. Da verdipapirforetaket selv ikke kunne dekningsselge aksjene på det tidspunktet kunden solgte disse, fordi tredagersfristen ikke var utløpt, kunne verdipapirforetaket ikke gis medhold i at kundens salg var et dekningssalg med den virkning at verdipapirforetaket kunne beholde kursgevinsten, uten at dette var særskilt avtalt med kunde. Dersom det var meningen at forretningsvilkårene skulle forstås slik at verdipapirforetaket kunne beholde gevinsten også ved salg kunden selv foretar, i de tilfeller foretaket mener salget har til formål å dekke inn kjøpesummen for de samme aksjer, mente lagmannsretten dette ”burde kommet tydeligere til uttrykk i standardkontrakten, eventuelt vært avtalt særskilt…”

Det er også verdt å merke seg at lagmannsretten behandler spørsmålet om kunde har skaffet seg uberettiget kreditt. Til dette uttaler lagmannsretten blant annet følgende: ”Han har her tiltatt seg en kreditt hos meglerforetaket som han ikke var berettiget til, men som det nok kan sies at foretaket har godtatt ved å tillate at han fikk kjøpe aksjer for et så stort beløp som 15 millioner kroner uten å ha mer likvid egenkapital enn det han hadde oppgitt i sin egenerklæring til foretaket”. Lagmannsretten ser ut til å legge til grunn at dersom det er klart at kunde ikke har likvide midler til å gjøre opp for seg på oppgjørsdagen, og verdipapirforetaket likevel aksepterer ordre om kjøp, er det mer nærliggende å si at verdipapirforetaket har akseptert en risiko som at kunde har skaffet seg en uberettiget kreditt. Til dette må det legges til at et verdipapirforetak ikke kan yte kreditt uten tillatelse etter verdipapirhandelloven § 9 6 og at verdipapirforetak ved slik kreditt har en plikt til å påse at det stilles betryggende sikkerhet for slik kredit.

Våre anbefalinger
Etter dommen, dersom den blir stående, bør verdipapirforetakene oppdaterer sine alminnelige forretningsvilkår. Lagmannsretten utelukker ikke at et salg som selger selv initierer kan regnes som et dekningssalg dersom dette tydelig fremgår i forretningsvilkårene eller annen avtale. Dersom det er ønskelig at salg initiert av kunden, i de tilfeller hvor salget har til formål å dekke en forfalt kjøpesum, også skal anses som et dekningssalg (med den konsekvens at verdipapirforetaket kan beholde en eventuell gevinst), bør dette fremgå av foretningsvilkårenes bestemmelser om mislighold og dekningssalg (eventuelt andre steder dette er regulert). I tillegg bør verdipapirforetakene være tydelige i sin kommunikasjon med kunden, og sikre at man på en egnet og forståelig måte gir uttrykk for at slike salg anses som et dekningssalg, med den konsekvens at verdipapirforetaket anser seg berettiget til å beholde eventuell gevinst. En standardtekst om dette i purringer som sendes til kunden er etter vårt syn hensiktsmessig.

Vi bistår gjerne med oppdatering av forretningsvilkårene og med forslag til standardtekst i purringer dersom dette er ønskelig.

Kontakter

Klikk på PDF-ikonet for å laste ned nyhetsbrevet i PDF-format